Julen er et påskudd for å bade i kitschens søtladne fantasier. Det er bare å innrømme det. Hvem kroner vel ikke høytiden med den tsjekkiske filmen Tre nøtter til Askepott? La det være sagt: Dette er overhodet ikke noe kunstverk. Her snakker vi om en fortelling som med avmålt kalkulasjon, gamle fortellingsknep og åndelig tyveri, forsøker å føre den intetanende seeren bak lyset.
Filmens åpningssekvens viser en herregård der det dekoreres og forberedes i all hast for å ta imot Hans Majestet Kongen. Fintfolket i byen skal inviteres til ball på slottet og Askepotts stemor har en slu plan om å smiske seg til et giftemål mellom sin ektefødte datter Dora og Prinsen.
Psyke og Eros
I frykt for at den langt skjønnere stedatteren skal stikke kjepper i hjulene for dette arrangementet, settes hun til å slite på kjøkkenet sammen med tjenestefolket. «Nå er det slutt på den tiden da din far tok deg med på jakt og lærte deg å skyte med armbrøst som om du var en gutt», sier Stemoren med en skarp pekefinger. Hun heller en kurv med erter i en askebøtte som den skjønne må skille fra hverandre — akkurat som i den greske myten om Psyke og Eros, hvor Afrodite setter sin vordende svigerdatter til å sortere kornsorter. Men er Askepotts skjebne å forbli en simpel tjenestepike?
Mens Dora og Stemoren innynder seg hos de kongelige, sitter den skjønne med hendene i fanget og ser bedrøvet ned på innholdet i bøtten som hun har strødd utover gulvet. Men hjelpen er rett rundt hjørnet. Der Psyke på sin side ble reddet av en musehorde (slik som i andre versjoner av Askepott) kommer det en flokk med hvite duer til unnsetning i denne slaviske varianten.
Tillitsfull til naturen
Askepott er glad i dyr og dyrene er glade i henne. Innen eventyret ender, rekker hun faktisk å klappe en katt, kjele for en hest, konversere med en ugle, redde en hjort fra bueskudd på kloss hold, temme en vill hingst og bli reddet to ganger av en dueflokk. Selv trærne kneler for henne og skjenker sine frukter.
«For en presang. Nøtter? Passer til et ekorn,» sier Stemoren hånlig efter å ha inspisert kuskens gave til Askepott. Men hverken Stemoren eller Dora, som famler med alt det tant og fjas som den forbigående samtiden har å tilby, forstår hva de går glipp av. Det gjør Askepott. Hun er tillitsfull til naturen — nærmest daoistisk. Dette gjør henne langt mer heroisk enn resten av stykkets karakterer.
Efter Hollywoods oppskrift
Til uglen Rozarkas uutgrunnelige blikk, knekker hun ved et uhell den første av de tre hasselnøttene. Denne viser seg å inneholde en jegers drakt og armbrøst — det eneste usannsynlige elementet som filmen serverer seeren, dog helt efter Hollywoods oppskrift. Arketypen er forøvrig kjent som ut av flasken (efter Aladdin), og kan spores langt tilbake i menneskets historie.
Efter skjemaet befinner man seg dermed i fortellingens antitese. Askepott er ikke bare en tjenestepike — hun er også en jeger. Vel ute i skogen lister hun seg innpå prinsens jaktgruppe. Hun har allerede møtt ham én gang tidligere. Da lo han av henne og så på henne som et barn. Ingen ler når den ubudne, tilsynelatende svært unge mannen, skyter den høytflyvende hauken og stikker av med kongepremien rett foran nesen på dem. Men før Prinsen rekker å stifte bekjentskap med skarpskyttersken, forsvinner hun på hesterygg bak trærne. Og Prinsen og hans venner efter henne.
En «merkelig» idé
Václav Vorlícek kan sannelig krone seg som regissøren over alle regissører av dette eventyret. Opprinnelig hadde filmselskapet planlagt å gjøre opptak på sommerstid, men da Vorlícek ble involvert i prosjektet, fikk han en «merkelig» idé om et snebedekket vinterlandskap. Idet Askepott svinger seg fra side til side på Juracek mellom de hvitkledde trærne og lyden av Karel Svobods musikk setter inn, er det vanskelig å forestille seg noe annet.
Tilbake på herregården, efter en vellykket flukt fra Prinsen, fortsetter Stemoren å gjøre livet surt for Askepott. Hun skal ta med seg Dora til ballet og passer på å holde stedatteren sysselsatt med sisyfosarbeid hjemme på kjøkkenet. Men igjen reddes Askepott av sine trofaste duer. Frigjort fra arbeidet, går hun opp på loftet og kaster den andre nøtten. Plutselig er hesten hennes sadlet og det ligger en ballkjole foran henne.
Giftemålstegn
Det som skjer videre kan også fortelles gjennom et annet eventyr: I en kinesisk fortelling fra 800-tallet blir den skjønne Ye Xian oppsøkt av en fiskeånd som, efter hennes ønske, kler henne i en sjøgrønn silkekjole og gullbelagte sko. Stemoren Jun-li har forbudt henne adgang, men hun møter allikevel opp på nyttårsfestivalen og blir tatt imot som en prinsesse. Idet hun er i ferd med å bli gjenkjent, skynder Ye Xian seg hjem igjen, men efterlader en sko.
Og den siste delen av fortellingen er kanskje den eldste og dermed den aller minst originale. Tilbake på 600-tallet før vår frelser Jesu Kristis fødsel ble det fortalt om en slavinne som fikk sin ene sandal frastjålet av en falk mens hun vasket tøy ved elvebredden. Under en feiring i Memphis slapp den samme falken sandalen ned i fanget på farao. Han tok det som et giftemålstegn fra guden Horus og sågar måtte alle ungpikene i kongedømmet tilkalles for å nøste opp i gåten om hvis fot passet den yndige lille sandalen.
En udødelig myte
Men hva gjør det vel at Psyke kom før Askepott — eller det faktum at eventyret om den greske slavinnen Rhodopis ble skrevet for kanskje mer enn 2600 år siden og at den kinesiske fortellingen om Ye Xian fra 800-tallet antageligvis bygget videre på tidligere berettelser og dermed får europeiske Askepott til å se ut som enda en videreføring av en udødelig myte?
Når en historie appellerer til det grunnleggende i mennesket, da blir den gjenfortalt i generasjoner efter generasjoner, blant utallige tradisjoner rundt omkring på kloden.
Hvor det hele oppstod spiller ikke lenger noen rolle. I en eller annen form har fortellingen antageligvis alltid vært der — i menneskenes bestandige livsløp.
