Boken for høst-melankolikeren

Publisert 14. september 2020 av

 Gå aldri fra meg (2005) av Kazuo Ishiguro er ikke like sukkersøt som tittelen tilsvarer. 

Høstens Rembrandt-fargede tristesse 

Når mørket senker seg og sommerens barnelatter synger på sitt siste vers, er det for mange vanlig å bli grepet av en plutselig melankoli: Parasollen slås ned, ytterjakken kommer på og hverdagens larm gjør seg gjeldende i form av tutende biler og trikker. For hver gåtur til arbeidet begynner du så smått å merke at gleden faller i takt med bladene fra trærne. Det er dermed på tide å omfavne den dype Rembrandt-paletten i naturen og søke ly med en meningsfull bok under et varmt ullpledd. Hva er vel ikke bedre da enn et tidløst epos om unge voksne og deres søken efter en trøst i livet?

Gå aldri fra meg (2005) av Kazuo Ishiguro er ikke like sukkersøt som tittelen tilsvarer, skriver Aftur S. Nerdrum. Foto: Forfatteren, Kazuo Ishiguro i Børshuset i Stockholm under Svenska Akademiens pressekonferanse den 6 desember 2017. Anonym. Kilde: Wikimedia Commons.

Født til en tragisk skjebne 

Det er ikke alltid lett å være ung. I hvert fall ikke for hovedkarakteren, Kathy H, og hennes to venner, Tommy og Ruth. Disse tre vokser opp på barnehjemmet Hailsham i England på 1990-tallet. Kathy er en liten filosof som kontemplerer alt som blir sagt og gjort. Hun er dog ikke klar over at hennes to venner og resten av de foreldreløse barna på Hailsham er tildelt en tragisk livsskjebne; de er ikke ektefødte mennesker, men kloner av ordinære engelskmenn. I uvitenhet har de blitt oppdratt i et kollektivt samfunn på Hailsham, skjult fra verden utenfor. Deres oppgave i livet er å donere bort sine organer til syke mennesker. Med andre ord er de bare “bruksdyr” som lever for at andre skal overleve. På barnehjemmet blir de strengt oppvartet med sunn kost, mosjon og forbud mot primære fristelser. Alt som unge voksne, begynner de å donere bort sine organer til fremmede, noe som resulterer i korte livsløp. Enkelte dør ved sin tredje donasjon, andre holder ut lenger. Det vanligste for “studentene” er å gå i graven i slutten av tyveårene. 

Sammen med de andre blir Kathy H fortalt hver bidige dag at hun er spesiell, at hun gjør noe verdifullt for samfunnet og menneskene utenfor. Hun og de andre er fritatt fra alt som kalles ego. I stedet for å være hele mennesker, ser de på seg selv som brikker i et kollektivt, solidarisk eksperiment som skal forbedre og effektivisere helsevesenet. Denne indoktrineringen har så stor virkning på barna, at de ikke føler behov for å rømme eller protestere mot systemet — selv ikke når donasjonene settes i gang. Det vil si … ingen protesterer før den ekte kjærligheten inntreffer mellom Kathy og Tommy. De nekter å akseptere at de vil miste den andre til døden og plutselig forstår de hvor undertrykkende situasjonen deres egentlig er. Er det for sent å snu? Har kloner også rett på mennesklige følelser? 

– Hvert eneste ord i denne romanen er ikke bare et kjærlighetsbrev til høsten — det er en ode til nostalgien og vemodet den omfatter, skriver Aftur S. Nerdrum. Kilde: Wikipedia.

Eksistensiell krise om høsten 

Gå aldri fra meg byr på et hav av gjenkjennelige tankespinn — med skildringer av enslige utflukter til engelske skoger, så vel som dype samtaler mellom hemmelige elskende. Noen av disse samtalene gjør leseren oppmerksom på det filosofiske spørsmålet:  hva vil det si å være et individ? Og hvordan ens kreative evner kan gi svar på hva “jeget” er. Selv om Tommy bare er en klone, er han likevel opptatt av noe dypt mennesklig. I årevis har han sittet for seg selv og pleiet angsten gjennom å tegne motiver av imaginære dyr. Når han viser dem frem til Kathy, ser hun landskapet som eksisterer i hans indre. Hun blir grepet av noe familiært og forelsker seg. Denne rusen blir tynget av enorm melankoli, når hun mister Tommys oppmerksomhet til den slue og uttagerende venninen, Ruth. På sin side, misunner Ruth forelskelsesevnen til Kathy og dømmer seg selv for dette. Konflikten bygger seg opp og blir til slutt en stille kamp om å være mest mennesklig — mest «ekte”. Med andre ord: en helt ny form for eksistensiell krise. 

En tåredryppende lesning  

Melankolien forsterkes når Tommy, så sent som mot slutten av donasjonene, skjønner at det har vært Kathy hele tiden — at han har elsket henne i alle år uten å skjønne det selv. Sammen innser de at de må ta til takke med minnene fra barndommen på Hailsham, og tanken om at det kunne ha vært dem så veldig lenge før. 

Organene svikter, og deres kjærlighet blir forvist som et resultat av misforståelser og frykt for det ukjente. Boken slutter som den starter: Kathy står alene i en eng og skuer mot en kjent horisont, fortapt i fantasien om en barndomsromanse som skulle ha vært. Siste side dekkes med tårer, og leseren sitter igjen med gjenklang fra kjente budskap om å gripe tiden mens man enda har den, og snakke ut om sine følelser før det er for sent. 

Hvert eneste ord i denne romanen er ikke bare et kjærlighetsbrev til høsten — det er en ode til nostalgien og vemodet den omfatter. Den griper tak i hjerteroten og påminner oss om den smertefulle overgangen fra ungdom til voksen — litt som overgangen fra sommer til høst. 

Per Olov Enquist gikk bort lørdag 25. april i år.
En tøylesløs ikonoklasme herjer for tiden i Vesten i en
Kjære mann, Hvis du forventer at kvinner faller for muskler