Har man et poetisk lynne i våre dager, er det lett å romantisere fortiden. Vi har jo sett de gamle fotografiene av de gamle byene, de gamle maleriene, de gamle musikkstykkene. Vi har innsett vår egen tids tragiske pragmatisme, og hadde det ikke vært for penicillinen, hadde flere av oss gledelig hoppet inn i tidsmaskinen for å oppleve Stockholm på 1770-tallet, Paris på 1890-tallet eller Prag på 1580-tallet!
Gammelt og vakkert bør dog ikke være synonymer; det vakre bør være tidløst. Allikevel, når vi hører noe vakkert, tror vi ofte det er gammelt. Men mennesker slutter ikke å lengte efter det skjønne bare fordi telefonen er blitt oppfunnet. Nedenfor følger en liste over ti musikkstykker som er langt mer moderne enn man først skulle trodd:
Adagio for strykere av Samuel Barber (1936)
Hvem har vel ikke hørt dette verk før? Jeg er sikker på at denne adagioen er blant de første klassiske musikkverk som havner i spillelisten til en som nettopp har oppdaget sjangeren. Men visste du at den ble skrevet så sent som i 1936 og urfremført i 1938?
For opphavsmannen selv ble den nok både en glede og en plage, da han av flere i eftertid er blitt omtalt som en «one-hit wonder».
Ave Maria av Guilio Caccini (Vladimir Vavilov) (1970)
Dette musikkstykket er ikke totalt ukjent for den moderne nordmann, men er han klar over hvor moderne det egentlig er? Verket er faktisk ikke bare nytt, men det er også gitt ut under falskt navn. For dette verk har egentlig ingenting med den italienske barokkomponisten Guilio Caccini å gjøre. I realiteten ble det skrevet av russiske Vladimir Vavilov så sent som i 1970. Han utgav det under Caccinis navn grunnet reglene som forbød religiøs musikk i Sovjet.
Er det ikke rart å tenke på at dette ble skrevet samtidig som Beatles hamret løs på trommer og gitar i Liverpool?
Ave Maria av Bach (Gounod) (1853)
Det er ingen tvil om at «Ave Maria» er et populært motiv i den europeiske musikktradisjonen. Når man nu trer inn i juletider er dette verk av Johann Sebastian Bach svært populært, men er det egentlig av Bach?
I realiteten ble dette verk skapt av franske Charles Gounod i 1853. Forveksling med Bach kommer av at den franske komponisten baserte melodien på Preludium i C-dur av Bach, skrevet mer enn hundre år tidligere.
Sommernatt ved fjorden av Ketil Bjørnstad (1978)
Finnes det en «norskere» sang? Ketil Bjørnstad utgav dette musikkstykket i albumet «Leve Patagonia» i 1978 og det ble umiddelbart en moderne klassiker. Den omhandler Oda Kroghs affære med Hans Jæger på 1880-tallet.
Akkordprogresjonen og harmonien i stykket avslører Bjørnstads klassiske bakgrunn, og kan minne om stykker av Johannes Brahms. Men dette er dog ikke bare en klassiker, men en moderne en som sådan!
Adagio over Spartacus og Frygia av Aram Khachaturian (1956)
Akkurat som verket av Samuel Barber er denne mye brukt av filmskapere. Finnes det en mer påfallende melodi? Musikkstykket er en del av en ballett, nærmere bestemt «Spartacus» som omhandler den antikke opprørske gladiatoren. Komponistens navn er Aram Khachaturian og verket utkom så sent som i 1956 og hadde premiere i Leningrad (St. Petersburg), Russland.
Fortsatt spør jeg meg selv om dette virkelig kan ha blitt skrevet mens Elvis ble dyrket i Vesten!
Nessun dorma av Giacomo Puccini (1924)
Er det én opera-arie som har fått mer oppmerksomhet enn noen annen, er det denne. Tenor Luciano Pavarotti var spesielt kjent for å ha gjort denne sang til en «landeplage», men er den egentlig så veldig gammel?
Arien som lyder «Ingen må sove» på norsk er en del av Puccinis opera Turandot som, da komponisten døde i 1924, sto uferdig. Operaen ble fullført av en kollega og hadde urfremførelse i 1926, samme år som Elisabeth II ble født.
Piu Jesu av Andrew Lloyd Webber (1985)
Andrew Lloyd Webber er den andre komponisten på denne listen som fortsatt er i live. Den britiske komponisten har en imponerende karriere bak seg og er særlig kjent for sine musikaler, som f.eks. Phantom of the opera og Jesus Christ Superstar.
Som seg hør og bør for en klassisk komponist skrev han et Requiem i 1985. Verket var dedikert hans far og blant satsene har Piu Jesu stått igjen som det mest kjente. Mens aksjemarkedet bugnet og jappetiden herjet, satt altså denne briten i sitt hjem og skrev poetiske toner!
Romanse av Georgy Sviridov (1975)
Det sies at «et geni alltid frembringer et annet geni», og innenfor musikken er dette spesielt sant. Ofte har de mest kjente og kjære verk kommet som resultat av litterære innflytelser, alt fra Nøtteknekkeren av Tsjaikovskij til Rigoletto av Verdi. Russiske Georgij Sviridov har i dette tilfellet latt seg inspirere av ingen ringere enn landsmannen Pusjkin og hans diktverk «Snestormen».
Musikkverket fra 1975 med samme navn ble beskrevet av Sviridov selv som «musikalske illustrasjoner» til Pusjkins bok. Flere av melodiene har umiddelbar tiltrekningskraft, men særlig Romansen står igjen som en påfallende «øreorm».
Adagio i g-moll av Albinoni (Remo Giazotti) (1958)
Begravelsesagenter kjenner sannsynligvis godt til dette verk, som kan fremprovosere tårer raskere enn fersk kepaløk. Det oppleves nok som mer arkaisk enn det egentlig er. Akkurat som med Ave Maria av Caccini er nemlig dette verk ikke egentlig skrevet i barokken. Remo Giazotti var en musikolog som var med på å revitalisere bevisstheten rundt blant annet Antonio Vivaldi og Tomaso Albinoni. I sine studier oppdaget han visstnok et upublisert og ufullendt verk av Albinoni og utgav en ferdig versjon i 1958.
Det originale manuskript er aldri blitt vist offentlig. I dag er det konsensus om at et slikt manuskript ikke finnes og at Giazotti ene og alene har komponent musikkstykket. Hvorfor utgav han det da under Albinonis navn? Kanskje et påfunn for å få et nyklassisk verk publisert?
Kyrie av Karl Jenkins (1999)
Waleseren Karl Jenkins oppfattes av flere som en post-modernistisk komponist, mye fordi hans inspirasjonskilder ikke begrenser seg til europeisk musikk. Uttrykket er dog klassisk og hans messe «The Armed Man – A mass for peace» fra 1999 er kanskje det fremste eksempel, og da spesielt tredje sats: «Kyrie.»
Denne sats fremstår som svært arkaisk, nesten som om det kunne vært nedtegnet av Tomas Luis de Victoria sin hånd på 1600-tallet. Jeg vil påstå at vemodet vi hører, hverken er europeisk eller tidsmessig, men snarere tidløst og nasjonløst.
