Kunsten å være negativ

Skrevet av | 26. januar 2022

Vi lever i en negativ verden. Alle utsagn som motsier dette er av mennesker som ikke lever i vår verden. Det er innlysende, man hører det på radioen, man hører det fra sine venner. Det er så meget å klage over! De daglige nyheter som serveres oss er en eneste kavalkade av ondskap og lidelse. Det er tydelig at det negative, ikke bare er uunngåelig, men at vi også på et meget dypt plan elsker det. 

Vi respekterer mennesker som er litt negative. De som er positive hele tiden fremstår ironisk nok som skumle. Det vi vil oppnå er en balanse, for et menneske med bare én av disse sidene vil fremstå som et halvt menneske. Aristoteles påpeker i sin Nikomakiske Etikk at en håndverker skal elske et godt resultat, men at det i seg selv ikke er nok. Han må i tillegg hate et dårlig resultat før han kan bli en dyktig håndverker. Poenget kan oppsumeres slik: Mennesket er et kompass, men i motsetning til kompasset som kun trenger én magnetnål som peker mot nord, trenger mennesket to: én som peker mot det positive og én som peker mot det negative.

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

Når Aristoteles ber håndverkeren om å også huske på forakten, snakker han selvsagt til et vanlig oppegående positivt menneske. Det kan virke som vår tid med økende mistro og skadefryd har behov for en annen resept, nemlig å huske på det positive. Men det er vanskelig å endre væremønster. For en overnegativ person virker alt positivt falskt, og for en overpositiv virker alt negativt provoserende.

Et godt eksempel på en karakter som i sin negative éndimensjonalitet ikke finner denne balansen er Holden Caulfield i kultromanen The Catcher in The Rye av J.D. Salinger (1951). Herr Caulfield har bestemt seg for å slutte på skolen, i bunn og grunn fordi han hater det. Ikke bare det, han hater alt. Store deler av boken er simpelthen uttalelser om verdens feilbarlighet. Underholdningsverdien er stor i det negative, naturligvis. Det dramatiske aspektet i boken er imidlertid hvordan hovedkarakteren er villig til å la sitt eget liv gå til grunne på grunn av verdens beklageligheter. Vendepunktet i boken er når han endelig uttaler seg om hva han vil, en sterk kontrast til alle hans tidligere uttalelser om uvilje. Han ønsker å være en “Catcher in the Rye” og intet annet. Referansen til diktet av Robert Burns skal jeg ikke gå videre inn på, det interessante her er hans store ønske om å være en redning for andre, selv om det tilsynelatende er han selv som trenger en redning. Hans negativitet til verden avsløres dermed for hva den egentlig er: et overdrevent søkelys på seg selv. Og ganske betimelig blir hans plan om å slutte på skolen og flytte utenbys (og la livet gå til grunne) kansellert, ikke av hensyn til seg selv, men av hensyn til sin kjære søster. Når hun avslører at hun vil reise efter ham beslutter han å allikevel leve videre i byen og studere.

Boken til J.D. Salinger er av mange regnet som et makkverk, fylt opp med hat og pessimisme, symptomatisk for 1900-tallets dystopiske romaner og frykt for atomkrig. Det moralske sentimentet i bokens konklusjon er allikevel blant de mest interessante av forrige århundres litteratur, synes jeg. Hovedkarakteren er i ubalanse fordi han ikke har noe eller noen å leve for. Foreløbig har han bare karakter (det negative). Utifra romanen kan man trekke den visdom at ukanalisert negativitet er en dårlig forvaltning av denne menneskelige egenskap, det bringer kun lidelse til ham selv og verden rundt ham. Sunn forakt, som Aristoteles beskriver i håndtverkeren, representerer noe annet. Her er negativiteten brukt som antitese til det gode produkt og følgelig er negativitet blitt omgjort til noe produktivt.

Det er blitt sagt at skapes det en Gud må man også skape en djevel. Men skaper man en djevel, må man også huske på Gud.

Med sin overbevisende psykologiske dybde – tynget av vemod, men også oppløftet av håp – ...
En enighet mellom syriske myndigheter og den russiske stenindustrien gir håp for at den antikke ...
Mang en foregangskvinne har kjempet vei for de muligheter kvinner idag har fått. Noen har ...