Statuene som fjernes blir ikke lenger omtalt som kunst

Publisert 11. september 2020 av

Det er noe interessant som har skjedd i det offentlige ordskiftet under ødeleggelsesfesten av klassiske statuer. For det første blir skulptørene som har skapt verkene ikke nevnt ved navn — med unntak av her i Sivilisasjonen. Men enda mer påfallende: deres arbeider blir ikke omtalt som kunst. 

Det er en klisjé som sier at «i kunsten er alt lov». En annen at «smaken er som baken».
Kunsten skal provosere, sies det. Stemmer dette så må de raserte statuene være det mest betydelige som er skapt innen kunsten i senere tid.

Allikevel er det knapt én eneste avis som tar kunstbegrepene i sin munn når de kontroversielle monumentene omtales. 

Det hele minner om tyrannveldets slagord i George Orwells dystopiske roman: krig er fred, frihet er slaveri, uvitenhet er styrke.

Kunsten er ikke fri, smaken er diktert, og kunstverket skal for all del ikke provosere. Skulle det skje at en gjenstand provoserte så måtte denne straks settes i isolasjon på et museum — en skjebne flere skulpturer nu har gått i møte. Slik får menneskene en historisk, interesseløs distanse til figuren.

I sum må kunsten være politisk korrekt.

Hvem vil gi offentlig støtte til klassiske billedhuggere eller våge å utsmykke det offentlige rom med deres statuer efter all vandaliseringen vi har vært vitne til?

Ved å ta fra dem kunststemplet har man i realiteten sagt at de klassiske statuene er lovløse. De har mistet sin rettssikkerhet. Vernede skulpturer blir tatt bort uten tillatelse, som Mathurin Moreaus figurgruppe utenfor Shelbourne hotell i Irland nylig.

Dette har kanskje noe å gjøre med det Hegel skriver om i sin Innledning til estetikken:
“Ethvert kunstverk tilhører (…) sin tid, sitt folk, sine omgivelser, og er således preget dels av spesielle historiske omstendigheter, dels av andre forestillinger og formål.”

Men hvis statuene som vandaliseres ikke er kunst, hva er de da?

«Kitsch-systemet forlanger av sine tilhengere at de skal ‘arbeide skjønt’, mens kunstens system har satt den etiske parole om å ‘arbeide godt’ opp for seg», skriver Hermann Brock i sitt essay fra 1950, før han legger til at «kitschen er det onde i kunstens verdisystem».

I motsetning til kunsten, er kitschen apolitisk. Den forsøker å leve utenfor historien, akkurat som mytene, og dens målestokk er heller håndverksdyktighet enn bakenforliggende idéer.

Det finnes med andre ord to veier å gå når man vurderer de problematiserte statuene. Mange jeg kjenner har forsvinnende lite interesse av personen som er avbildet og de etiske spørsmål som derfor måtte oppstå. De gleder seg over formskjønnheten — det eneste som betyr noe i kitschens verden.

Menneskene som raserer statuene ser kun personen. De er blinde for skjønnheten i utførelsen eller er ikke i stand til å glede seg utelukkende over håndverket.

Hva skal til for å forene disse kreftene om det i det hele tatt er mulig?

Fortidens portretterte individer har gjort noe galt sammenlignet med vår tids idealer. På samme måte har de portretterte i dag gjort noe galt sammenlignet med idealer som har vært og idealer som skal komme.

Uansett hva man skulle få seg til å tro, er det en kjennsgjerning at moralbegrepene forandrer seg. Formskjønnheten er derimot urokkelig.

Det er nettopp denne urokkelige skjønnheten som blir viktig for mange. Kvitter man seg med den, sitter man til slutt igjen med et hav av føyelig, formløs kunst som forandrer seg i takt med moralbegrepene.

Men oppi alt kaoset finnes det et sårt behov for noe varig, noe stabilt som menneskene kan klamre seg til.

Det må være plass til alle i samfunnet — også de apolitiske kitsch-menneskene.

Slik siteres fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs mesterverk Idioten fra 1868.
Dette er helt klart en Jane Austen, men ikke slik
Renessansemaleren og -forfatteren Vasari (1511-1574) undres i sine skrifter over