«Hvorfor male et bilde?» Det er et tilsynelatende opplagt, men viktig spørsmål som jeg har servert mange figurative malere. De blir ofte tatt litt på sengen, som om de aldri hadde grublet over en mening med det de holdt på med. «Å male er en livsstil», svarer de kanskje, eller noe sånt som at «jeg finner meditasjon i penselstrøkene».
Men burde ikke ethvert håndverk være et middel til et mål som har betydning for noe mer enn ens personlige eksistens og behag?
Hvis man spør en murer om hvorfor han legger mursten, så svarer han forhåbentlig at han gjør det med hensikt om for eksempel å bygge en bolig som skal huse en familie.
På samme måte må et maleri ha en funksjon, og hva er så denne?
Aristoteles observerte at mennesker liker å se på malerier fordi de gjenkjenner noe familiært i dem. Dette er grunnen til at menneskeskildringer er mer populære enn landskap. Ingenting er mer familiært enn ansiktet til en annen — det er som et speil til vårt eget.
Men interessen for andre mennesker handler også om hva de føler, hva de gjør og hvordan de reagerer på hverandre. Med andre ord: Hva kan de fortelle oss — hva er handlingen? Siden gjenkjennelse er avgjørende, må handlingen være av en gjenkjennelig karakter — en arketyp. Kjærlighet, død, sjalusi, tilgivelse… aspekter ved livet som alle opplever i mindre eller større grad.
Men selv om man gjennom håndverket evner å gjenskape en fortelling med bred appell, kan ikke dette være et mål i seg selv, da det er mange avskyelige aspekter ved mennesket som er gjenkjennelige. Til eksempel kunne en maler sagtens ende opp med å portretterte en stygg mann som begikk en vederstyggelig handling av uhederlige årsaker, og således ende opp med å fremme foraktelige gjerninger.
Tatt dette i betraktning bør all gjendiktning om livet fremstille minst et menneske som både er kroppslig og sjelelig vakrere enn oss dødelige — alternativt en krøpling à la Quasimodo som, til tross for omstendighetene, begår en edel handling.
I tråd med Poetikken til Aristoteles, fremlegger jeg at et maleri burde gjenfortelle en universell sannhet om menneskelivet på en edel måte, med hensikt om å forandre dets publikum fra verre til bedre mennesker. Dette prinsippet er ikke ment kun for maleriet, men også andre disipliner som skulptur, teater, film og literatur, for å nevne de mest sentrale.
Joseph Campbell ville kalt det for «Heltens reise», noe som helt klart krever en lineær måte å gjenskape en fortelling på. Når man kun har et øyeblikksbilde, er reisen ikke lenger av betydning. Som min far Odd Nerdrum har påpekt tidligere, handler det da mer om hovedkarakterens evne til å tilgi sin fiende eller motpart, selv om denne har begått de mest avskyelige handlingene man kan tenke seg.
Caravaggios «Flagellasjonen av Kristus» er et godt eksempel på dette. Jesus blir brutalt torturert — samtidig finnes det ingen hevntanke å skimte i hans rolige, mediterende ansikt. Han har allerede tilgitt sine gjerningsmenn.
En håndverker kan muligens kalle seg en maler i kraft av sin evne til å gjenskape materie, men dette betyr lite hvis han ikke evner å gjenskape universelle fortellinger om livet, og mer bestemt fortellinger av en edel karakter. Det er denne evnen som gjør maleren til en dikter.
Passende nok er budskapet til Aristoteles at poesi er umulig uten en fortelling. Manusforfatteren Robert McKees budskap er at det ikke finnes noen fortelling som ikke er arketypisk.
La meg legge til mitt budskap i samme ånd:
Det finnes ingen arketypisk fortelling uten en edel handling.
