De siste dagene har vandalisering og ødeleggelse av monumenter i vestlige land eskalert med få eller ingen konsekvenser. Dette viser det seg å være gode grunner til. Nå får pøbelen nemlig hjelp fra statlig hold. I regi av Londons borgermester Sadiq Khan, ble skulpturen av handelsmannen Robert Milligan tirsdag fjernet med løftekran til jubel og applaus fra de fremmøtte.
Argumentet om at den portretterte var slavehandler er bare et retorisk middel med et høyere mål for øyet.
Nå må den vestlige borger våkne opp og innse at dette ikke handler om rasisme, men om utslettelsen av vestlig kultur.
Billedfiendtligheten tester grensene i selvpiskende vestlige nasjoner og sender et ekko tilbake til Romerriket på 300-tallet e.kr. Den gang ble skulpturer og malerier utradert i den kristne Guds navn. For ikke lenge siden ble skulpturer og klassiske bygninger knust av IS — i Allahs navn. Under kommunismen — i Marx’ navn. I renessansen — i Luthers. Og alle hadde de samme misjon: å ødelegge en sivilisasjon.
Revolusjoner fører til musealisering
Ikonoklastene forsøker nå også å gjøre sitt inntog i Oslo. Statuen av Christian kvart på stortorvet er blitt tagget ned og et opprop for å fjerne statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg er blitt iverksatt.
Siden den totale tilintetgjørelse av offentlige monumenter ikke har rukket å bli kutyme i Norge, er det nå blitt foreslått at skulpturene skal holdes som gisler i diverse museer hvor de får «stå i en mer nyansert kontekst som også reflekterer flere perspektiver».
Forslaget om musealisering er en gjentagelse av hendelser som tok sted i Paris i kjølvannet av den franske revolusjonen.
Forakten for adelskapet hadde på slutten av 1700-tallet ført til en bølge med ikonoklasme som forårsaket ødeleggelsen av utallige billedverk i adelens stuer og salonger gjennom hele landet. Revolusjonens vettuge hoder forstod raskt at de var nødt til å skjerme kulturarven — uten å hisse på seg pøbelen.
I 1793 åpnet Musèe du Louvre dørene til det som i realiteten var det første offentlige museet i verden.
De franske rødluene fikk dermed en historisk, interesseløs avstand til verkene, som befant seg i en forsvarsløs posisjon — i sin fengselscelle på veggen.
Et samtidsvitne, arkeologen Quatremère de Quincy, var kritisk til denne løsningen. Han påpekte at når malerier og skulpturer plasseres i et museum, blir de «kropper uten sjel, intetsigende gjengivelser, fratatt kraft, følelse og liv».
Én revolusjons påfunn blir måltidet til en annen
Dagens situasjon kan ha ting i vente som de Quincy bare kunne drømme om.
For tyve år siden ville ikonoklasmen, som nå utfolder seg i USA og Europa, vært utenkelig.
Hvor lang tid tar det før Vestens klassiske museer blir jevnet med jorden?
For vi begynner å nærme oss et slikt scenario. Det er mange politiske og religiøse krefter som gir et signal om dette. Modernistene har tross alt de siste hundre årene vært opptatt med å skreddersy samfunnets figurativt utsmykkede institusjoner til det anikonistiske blikk.
Men når den dag kommer hvor Mona Lisa blir brent på et bål i Paris, er ringen sluttet. En revolusjons påfunn blir måltidet til en annen og mange vil tenke: «hadde bare Europas uerstattelige bilder og skulpturer blitt værende i de private samlingene!»
I en slik situasjonen kunne man i det minste gjemme kulturskattene i veggene, kaste dem i innsjøer, skjule dem i grotter — slik antikkens sisteskanser gjorde før de kristne fikk kloen i dem.
Hvorfor denne besettelsen efter å ødelegge det mennesket har oppnådd å skape i guds bilde — er statuen full av demoner og rasisme?
Ingen, absolutt ingen, tar til ordet for å fjerne abstrakte figurer fra det offentlige rom. Hvorfor?
De er ikke verdt å ødelegge.
Den vestlige sivilisasjonen og dens kulturarv er det verdt å ødelegge. Det er også i ferd med å skje – rett foran våre øyne.
