Det er i år nøyaktig hundre år siden utgivelsen av den østerrikske nevrolog og psykoanalytiker Sigmund Freuds revolusjonære Massepsykologi og jeg-analyse. Det er for et nysgjerrig menneske vanskelig å stå imot fristelsen til å evaluere bokens gyldighet satt mot fenomenene i vår pandemiske tidsalder. Men har vi egentlig ennå noe å lære av denne gamle jødiske tenkeren med sin berømte sigar?
Massepsykologi og jeg-analyse ble etter sigende både flittig studert og deretter ettertrykkelig forbudt i offentligheten av både Adolf Hitler og Josef Stalin. Om forbudet gjaldt at tyrannene ikke ville andre skulle studere bokens hemmeligheter, eller kun var et utrykk for deres naturgitte antisemittisme, er uvisst. Det som er klart er derimot at Freuds tekst er en urovekkende oppskrift på manipulasjon av store folkemasser, og dermed diktatur. Freud forutså, litt under to årtier før den andre verdenskrig svært presist propagandamekanismene som den gang skulle komme til å legge den gamle verden i grus. Massepsykologi og jeg-analyse er med andre ord djevelens egen kokebok.
Teksten står først og fremst i gjeld til den store pioneren i sosialpsykologi: den burleske fritenkeren og legen Gustave Le Bon (1841-1931), som, i typisk fransk provoserende stil, aldri la noe imellom for å dekonstruere menneskets psyke med en frihet totalt blottet for filter. Hans «Psychologie des foules» ble utgitt i 1895.
Som en videreutvikling av Le Bon, integrerte Freud studiene i massepsykologi i en dypere sammenheng i forhold til sin egen psykoanalytiske teori. Freuds idéverden er basert på hypotesen om at psyken har tre fundamentale bestanddeler: «Id» (det ubevisste), den mest voluminøse og mørke delen, «jeget», eller det sårbare beviste selvet som søker å eksistere autentisk, og «overjeget», som representerer den idealtilstanden vi streber etter, altså vårt fremtidige jeg, eller det som motiverer oss i vår utvikling mot det siviliserte.
Utfordringen med «overjeget» er ifølge Freud at det er en tilstand som naturgitt blir parasittert av både mennesker og ideer. Autoriteter, det være seg foreldre, lærere, offiserer, leger, politikere, guruer, etc. tar naturgitt plassen som et «overjeg» vi i vår forvirring streber etter å tilfredsstille og bli så like som mulig. I vår egen tid ser vi for eksempel såkalte «influensere» på sosiale medier innta en lignende funksjon. Autoriteters stemme blir i så måte, ifølge Freud, illusjonen av en stemme som du er dømt til å mistolke som din egen.
I følge psykoanalytisk teori er vår psyke altså fanget i en intern rigget tragedie. Det stakkars «jeget» som blir slitt i filler mellom sin egen ubevissthet (med sitt ustoppelige erotiske driv) og «overjeget» (med sin ustoppelige moralske pekefinger), har stort sett ikke kraft til å få oss til å føle oss særlig godt med oss selv.
I følge Massepsykologi og jeg-analyse er en menneskemasse et «provisorisk vesen som består av heterogene elementer som for en kort periode er forbundet med hverandre.» Massen har, i følge Freud, en enorm tiltrekningskraft fordi det lar individet oppnå en følelse av uendelig makt, og lar det leve ut instinkter som det normalt ikke kunne ha gjort alene.
Det at individet taper sin personlighet, dvs. kritiske sans, i massen gjør det ekstremt mottagelig for affekt og følelser. Dette blir gjensidig forsterket ved at individer fyrer hverandre opp, noe som starter en ond sirkel av svekket kritisk tenkning. Menneskemassen har derfor, i følge Freud, en typisk «impulsiv, ubestandig og irritabel» karakter. Det er relativt selvskrevet at dens ryggmargsrefleks er aggressivitet, lynsjing og hets av annerledes tenkende.
Limet i en massebevegelse er i følge Freud, kanskje ikke helt overraskende, driftene. Hos hvert individ opererer kjærlighetsinstinkter, som i mengden blir avledet fra deres opprinnelige mål (andre individer). Instinktene forfølger i denne sammenhengen ikke et direkte seksuelt mål, men rettes erstatningsvis mot en felles leder (av Freud kalt Objektet/Urfaderen) som menneskemengden identifiserer seg kollektivt med og lar erstatte sitt eget «overjeg».
Prosessen inn i denne sammensmeltingen går gjennom en idealiseringsprosess hvor menneskemassen selv og massemedia promoterer budskapet om lederens autoritet. Om lederen heter Pave Frans, Batman eller Espen Rostrup Nakstad spiller ingen rolle. Hovedpoenget er at lederen fremstilles for å være her for å redde massen fra en ukjent fare. Det å ville bli reddet, er en av den psykiske forelskelsens mange forutsetninger.
Objektet som erstatter «overjeget» kan også være en idé, og en idé kan også ha kraft til å kanalisere erotiske, fundamentale, instinkter. I det siste har vi sett at hypotesen om klimaendringer kan ha kraft til å få noen kvinner til å tro at de ikke bør sette barn til verden. Ideen om «mennesket som feiltagelse» blir til deres ideelle, etiske, selv. Massepsykologiens muskulatur overstyrer altså selv menneskets seksuelle instinkter.
Tar man de samme tankene til pandemien, så fordrer identifikasjonen med lederen ikke bare en sterk idé og idealisering, men også erotisk tiltrekningskraft. Med interesse observerer vi at det i de venstrepolitiske partier som insisterer sterkest på kvinners rettigheter, nesten alltid er tiltrekkende unge menn i beste reproduserende alder som blir hevet opp i det idealiserende lyset. Canadas Justin Trudeau, Spanias Pedro Sánches, Hellas’ Alexis Tsipras, våre egne hjerteknusere Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken, kanskje til og med statsminister Støre, er noen av eksemplene som ikke kan undra seg seksualitetens uunngåelige kraft. Dette er menn som fører sine horder med stødig erotisk hyrdestav.
Dette betyr at om føreren, i tillegg til hyrdestaven, er væpnet med et spisst, penetrerende objekt, som for eksempel en sprøyte, vil massenes opphisselse kunne heves til en uimotståelig dimensjon. Den ukjente sevjen som sprøytes inn i en som en stilisert befruktning av urfaderen, har mange fellestrekk med mannlig sæd. Sevjen transporterer en eksistensiell, transformerende eliksir som i følge førerens diktat, dvs. stemmen som du misforstår som din egen, skal redde deg fra en fare du ikke visste eksisterte. Å ville redde liv og å ville skape liv er beslektede psykiske motiver. Det er kanskje av denne grunn legekontoret ligger høyt på listen over menneskets mest populære seksuelle fantasier? Lettelsen med å få satt sprøyten blir til en ekstrem psykisk utløsning.
Eros’ bakside er avhengighet, kravet om gjentagelse, og at man en dag uunngåelig nok våkner opp i bakrus. Ikke på grunn av substansene som er sprøytet inn i en, disse kan, hvis man er heldig, være harmløse nok. Men fordi man typisk nok realiserer at lederne aldri gjengjeldte kjærligheten du projiserte på de, ei heller at de reddet deg fra noe som helst. Politisk historie gjennom massehypnosens lys er en sammenhengende sang om skuffelser.
I eventyrets mest heldige versjon står vi tilbake i sorg, nakne, skadeskutte, autentiske og kloke. Vi har lært, og trøster oss med, at selv den største galskap har en ende da den, i likhet med massens opphisselse, er av kortvarig og eksplosiv natur. At det etter alle solemerker vil gjøre forbannet vondt, er prisen å betale for å være menneske.
Martin Romberg er komponist og tidligere stipendiat i sammenlignende psykoanalytisk idéhistorie.
