Minne – kapittel XI

Publisert 28. august 2019 av

Etter at han hadde ringt og avlyst møtet, ble Anders sittende rett opp og ned foran skrivebordet. Han tippet kontorstolens bevegelige sete litt bakover, og i godt bakoverlent stilling låste han det fast. Forutberegnelighet, tenkte Anders, var en menneskelig tanke, for selv om han regnet med at han kom til å møte Gunvor for en øl samme kveld, var det ikke sikkert. Han kunne bli påkjørt på vei til bussen, bussen kunne krasje – eller hva som helst. Kanskje, tenkte Anders, ville det greieste bare være å møte Gunvor like etter jobb. Da ville det ikke bli så sent, slik at han forhåpentlig kunne unngå å våke en natt til. Men hva, tenkte han, skulle han foreslå? Og spørsmålet om hva han skulle gjøre når de møttes slo ham – skulle han kysse henne? De hadde jo kysset kvelden i forveien, og det var ikke lange tiden, tenkte Anders. Så da måtte det vel være naturlig, tenkte han. Men kanskje ville hun da tenke ham i overkant fremfusende. Han tok en diktsamling fra skrivebordet sitt og veiet den i hånden. Anders bladde litt, stirret på noen av titlene. Kanskje det ville være galt av ham, tenkte han, å kysse henne. Dersom det bare hadde vært en samling kjærlighetsdikt, tenkte Anders, kunne han kanskje funnet noen råd, men det var en samling unnvikende dikt, dikt som dro seg unna når han leste dem, men som likevel gav ham noe. Han slo opp et tilfeldig sted i boken og leste noen strofer av et lengre dikt, Vi tenker om disse tingene med senere tanker, stod det. Det var noe han kunne forstå, tenkte Anders. Når vi tenker, bruker vi tanker som er senere enn tingene vi tenker om, og hvorvidt han kom til å være fornøyd med å takke ja til å drikke øl, ville han først få vite når han tenkte sine senere tanker. Nei, tenkte Anders, han fikk hente seg en kopp kaffe. Han reiste seg og navigerte seg gjennom det fortsatt ganske øde kontorlandskapet, et par kolleger var der allerede, de som var på jobb så tidlig som syv og som derfor kunne gå klokken tre. De, tenkte Anders, var ferdige med sin første kaffedrikking, og var nå – klokken nærmet seg halv ni – godt i gang med å gjøre unna det som hadde forefalt. Trakteren stod på, og kolben stod der, halvfull med sorteste kaffe. 

Hva skulle han svare Gunvor? – Den egentlige grunnen, tenkte han, til at han nå gikk og hentet kaffe og til at han hadde lest dikt da han satte seg ved skrivebordet, var at han ikke ville tenke på hva han skulle svare Gunvor. Anders så ned på kaffekoppen. Ubalanse, tenkte Anders. Ørene åpnet seg. De forsøkte å fange inn alt som var av lyd. Ingen snakket, han hørte litt knatring med taster, han hørte viftene i ventilasjonsanlegget. Det snørrhvite gulvteppet som var lagt av akustiske hensyn prydet seg med grå støvkorn, partikler som kanskje kom fra gata, eller som kom gjennom lufterørene, hvor store ansamlinger av grått støv klebet seg til de hvite plastrillene. Denne dosen kaffe ville få ham til å overskride hans vante dose, en dose han til vanlig slavisk fulgte, slik at hodet ikke skulle verke og konsentrasjonsevnen hans ikke overspennes.

Han lot hodet sitt falle ned igjen. Han burde svare nå, tenkte Anders. Det var utrivelig å la henne vente, men hva skulle han svare, han lot henne ikke vente fordi han hadde noen hensikt med det – han ønsket å svare, tenkte han, men det ville kreve en beslutning av ham, en beslutning som så lenge han lot være å svare, kunne sveve fritt i luften, et slags frihetsrom han tok med seg tilbake til skrivebordet, hvor han nippet kaffe fra porselenskoppen.

De vandret i flokk ned til felleskantinen hvor ansatte fra bygningens forskjellige bedrifter samlet seg og som av seg selv ordnet seg rundt bordene etter bedrift og avdeling. Ved Anders’ bord ble det sagt at lunsjen i dag ikke var stort å skryte av. Den subsidieres, ble det sagt, altså betaler vi for denne begredelige kantineløsningen. Vi får vel det vi betaler for, kom det fra en annen kant. Det koster jo bare førti kroner for en varm rett, fortsatte han. – Pluss subsidier, kom det fra han som klaget på maten, og det trekker de fra lønna, så med mindre vi punger ut førti kroner, sa han, går vi glipp av penger som allerede er trukket fra lønna. Anders vendte seg til sidekvinnen sin og spurte henne først om litt ymse, hun var litt yngre enn ham og han tenkte at det var da vel like greit å spørre henne som noen annen, han spurte henne hvordan helgen hennes hadde vært og hun svarte at jo takk, den hadde i grunnen vært fin, hun hadde gjort både det ene og det andre. Hva hadde han gjort, spurte hun ham så tilbake, og han svarte at han hadde vært og drukket øl. Anders fortsatte at han gjerne kunne tenke seg å finne et par nye steder å drikke øl, og lurte på om hun hadde noen tips. Tips, sa hun. Det kommer an på hva du liker, fortsatte hun. Men et sted som egentlig er gammelt, sa hun, er jo Mitwelt kafé. Der er det lite og koselig. Brunt på en måte, men ikke som en pub. Jaså, svarte Anders, Mitwelt ja, han mente at han hadde vært der en gang i studietiden sin, han hadde studert utenbys og var på besøk hos en kamerat. Anders mente å erindre at det hadde vært et mørkt lokale med dempet stemning og belysning, og kanskje var ikke det så dumt. Rundt bordet ble maten fortært i stillhet. Anders tenkte at det neppe er andakt som får folket til å tie, men snarere spiselyst. – Benediktinermunker spiser alltid i stillhet, sa Anders. Bordet tok fatt i denne påstanden og gjorde den til gjenstand for forskjellige utspørringer som holdt seg gående til lunsjhalvtimen var omme. Mitwelt kafé, tenkte Anders.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
Dere er alle så overspente!
Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19.
Hvorfor skriver diktere så rart?
Garborg åpner sin flotte gjendiktning av Odysseen med «Songdis, fortèl
Mystikk, seksualitet og forvandling
I Munchmuseets utstilling Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 – 1910