Men hva i all verden, tenkte Anders og tok hendene vekk fra tastaturet, forventet han av seg selv? Han tok en trykkblyant opp fra pulten og fiklet med den, han trykket blyet langt ut og holdt så matemekanismen åpen for å dytte det tynne blyet tilbake igjen. Hva, tenkte han, var det egentlig han målte seg opp mot? – Anders tok frem en liten lapp og skrev med store, snirklete bokstaver. Tid og idealer, skrev han og dro en strek gjennom dem. Strekene stod ut mot ham på den gule bakgrunnen.
Han gned håndbaken over strekene slik at papiret ble smusset til med den grå grafitten. Strekene var der fortsatt, men det grå var gnidd utover det gule, og grensene ble utydelige. Med tiden blir det tydelig at de forskjellige omstendighetene åpenbart måtte peke fremover mot det som faktisk hendte – men dette, tenkte Anders, er tydelig utelukkende i lys av den eneste som ble virkelighet av alle de forskjellige mulighetene som tidligere så ut til å foreligge. Og da har vi et virkelighetsbegrep, tenkte Anders, som ikke nytter, siden det bare tar deler av virkeligheten inn over seg, bare bruddstykker av det forgangne. Men disse tankene, tenkte han, er ikke originale, de stammer fra inntrykk. – Alle minner, tenkte han, stammer fra inntrykk, tenkte han og krøllet den gule lappen så hardt sammen han kunne før han lot den falle ned i papirkurven.
Sløseri, tenkte han mens han så den sammenkrøllede lappen ligge i papirkurven. Han hadde beskrevet en lapp med bly, smusset den til og krøllet den sammen uten annen grunn enn at han hadde følt for å gjøre det, altså uten andre grunner enn at han hadde fulgt sine skjødesløse innfall. Innfall, tenkte han og smakte litt på ordet, et innfall var noe som falt en inn, tenkte han, men på hvilken måte kunne han egentlig si at å tegne noen bokstaver på en lapp var et innfall? Hvor falt det ham inn fra?
– Ikke vær så pedantisk, hørte han en stemme i hodet sitt si. Det var Sofies stemme, tenkte han, og bildene som fulgte med stemmen og ordene skildret for ham en romslig leilighet hvor han og Sofie stod under den høye himlingen og pratet med et annet par, folk danset rundt dem og musikken ljomet, og Anders hadde spurt verten om de hadde et bad, hvorpå han straks hadde korrigert seg selv ved å si at det hadde de naturligvis, det var nødvendig å ha et bad for å få noe godkjent som bolig, og han husket det som om han var i ferd med å bemerke noe om forskjellen på disse to måtene å tale om virkeligheten på, da Sofie avbrøt ham ved spøkefullt å si at han ikke skulle være en slik pedant, alle forstod jo hva han mente. Anders hadde så fått retningen til badet, hvor han hadde gjort sitt fornødne mens denne sekvensen gjentok seg i hodet hans. Han hadde tenkt at alt var så rart, at han ikke skjønte hvordan det var mulig å forstå ting, og at han ikke forstod hvordan man skulle snakke om verden. Pedantisk, tenkte han. Var det virkelig det han var, spurte han seg selv der han nå satt ved skrivebordet. Var han pedantisk dersom han forsøkte å se hva som lå bak dagligtalens brennkvikke algebra – og mens disse tankene svirret rundt i hodet hans, kjente han en vibrasjon på yttersiden av låret, et umiskjennelig kjennetegn på at telefonen hans hadde mottatt en melding.
Det måtte vel være falsk alarm også denne gangen, tenkte han. Når hun ikke tidligere hadde skrevet ham noen melding, var det vel heller ingen grunn til at hun skulle gjøre det nå, tenkte han, men han måtte medgi at han ikke egentlig hadde noen grunner hverken for eller imot at det skulle være Gunvor. Om noe, tenkte han, var vel grunnen for noe sterkere, siden han tenkte at siden hun hadde mottatt en melding fra ham hvor han stilte henne et konkret spørsmål, hadde han grunn til å forvente at det på ett eller tidspunkt ville komme et svar fra henne, men han tenkte også at kjærlighetens veier var lunefulle, og at om de ikke var fullstendig uransakelige, så var det ikke alltid så mye om å gjøre. Anders kjente at han igjen sank inn i denne merkelige usikkerhetstilstanden hvor avstanden mellom det han oppfattet som sitt indre og den ytre verdenen økte, og for å forhindre at han skulle falle ned i noen avgrunn, stakk han hånda i lomma for å fiske frem telefonen. Fôret hektet seg fast til telefonen. Anders lente seg langt mot den ene siden for å få rettet ut benet og frigjort telefonen, slik at han endte opp med å se forbi skilleveggen. Fjeset som satt der spilte opp øynene og brøt ut at det var jammen uforventet. Du store min, fortsatte ansiktet, og Anders svarte at det fikk man si. Fjeset spurte ham så hva som stod på, om han hadde noen artige planer for kvelden, og Anders trakk seg sammen fra sin utstrakte posisjon og rullet stolen sin litt bortover for å kunne samtale under mer bekvemmelige omstendigheter. Anders nølte først litt med å svare, men sa så at jo, han hadde visse planer, han regnet med å ta en øl et sted. Fjeset svarte at det skulle jo tatt seg ut om de ikke var et sted de skulle ta seg en øl. Egentlig var det uvisse planer, fortsatte Anders uten å anerkjenne den gorgianske vittigheten på en måte som den fortjente, – for han hadde ikke fått dem riktig bekreftet. Det ble så et spørsmål om med hvem denne ølen skulle deles, og på det svaret Anders ansiktet at hun het Gunvor. Og da han ble spurt om hvem denne Gunvor var, svarte han litt beklemt at hun var nå en dame. En dame? sa fjeset, og Anders svarte at ja, han var bare ikke helt sikker på hvordan han burde benevne henne. Det kunne jo umulig være bra, sa ansiktet, og Anders så seg nødt til å si at siden han ikke hadde fått avtalen bekreftet, var han litt usikker på hvordan han skulle forholde seg til det hele, selv om han jo følte seg viss på at bekreftelsen kom til å komme.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
