Minne – kapittel XXII

Publisert 13. november 2019 av

En så ineffektiv dag som denne, tenkte Anders som, uten å merke det, hadde krøllet papirene han mente å rydde vekk fra skrivebordet, det kunne han ikke huske å ha hatt, og heller ikke hadde han forestilt seg at noe så egentlig ubetydelig, en følelse, som det å være ørlite granne betatt, skulle ta så mye tid og krefter fra ham. Men samtidig, tenkte han, var det ikke godt å si hva som egentlig skulle være større, hva som skulle være mer enn det han allerede hadde begynt å forestille seg som fremtiden sin, bilder fra mulige fremtider hvor de satt med kaffe ved et frokostbord i et lyst sommerhus og pratet og lo, tankene hans fylte inn noe vagt i ansiktet som skulle forestille Gunvors sønn, men ingen av disse tingene, tenkte Anders, kunne sies å ha noen rettferdiggjørelse eller noen form for grunnlag i det lille som virkelig hadde skjedd.

Det som faktisk hadde skjedd, tenkte han, og som han hadde tapt, det kjente han som et slags nærvær, – noe han bar med seg, tenkte han, og som han hadde gjort til en del av seg selv for at alt det som hadde gått tapt ikke skulle dø helt hen, men leve videre, ha sitt liv i ham. Og, tenkte han, i Sofie. Også hos henne ville Ingvild finne sin videre tilværelse, og ikke bare der, men også hos foreldrene deres, hos besteforeldre som hadde mistet et barnebarn og som nå levde i en form for uvisshet om slektens videre gang. Sofies foreldre, tenkte Anders, hadde jo selv vært godt voksne da de fikk først broren, og så noen få år senere, Sofie, og Anders tenkte at det var vel ikke gitt at de fortsatt ville være i live innen Sofie fant seg en ny mann og fikk et nytt barn, dersom det kom overhodet kom til å skje, noe Anders anså som langt ifra sikkert. Han visste vel ikke med seg selv heller, tenkte han, men foreldrene hans var unge nok, tenkte han, til at det var lite sannsynlig at de ville forbli besteforeldre som hadde mistet barnebarnet de skulle tatt på fanget og fortalt historier, tenkte Anders, slik som også hans bestefar hadde gjort med ham, og ved det overlevert viktige deler av kunnskapen som vandrer fra slektsledd til slektsledd og som på både familie- og samfunnsnivå var en videreføring av atferdsmønstre, tenkte Anders, som la grunnlaget for fellesskapsfølelse, og som, dersom man dro til land som var tilstrekkelig fjernt fra ens eget, slik broren til Sofie til gagns hadde fått erfare i sitt foreløpig barnløse ekteskap, snart ville føre til et mangfold uante utfordringer. Når nordmenn seg imellom hadde vansker for å bestemme julematen, tenkte Anders, kan man som utenforstående vanskelig forestille seg alle de små utfordringene som oppstår i et forhold hvor partene kom fra hver sin kultur med vidt forskjellige referanserammer. Den var vel ikke noe bevisst, tenkte Anders, denne overleveringen, men noe som skjedde, slik myter til dels fylte en kunnskapsvidereførende oppgave, men skjedde, tenkte han, når barn gjorde som han selv hadde gjort mens han satt på bestefarens kne og stilte umulige spørsmål og fikk alskens uhyrligheter til svar, og som han også hadde fått fra historiene som bestefaren fortalte, historier bestefaren til dels hadde hørt selv som liten og som han til dels hadde improvisert eller lært fra eventyrbøker, men under gjenfortellingen krydret etter eget forgodtbefinnende og for sin egen fornøyelse. Hva, tenkte Anders, stod nå igjen av alle disse tingene, eller hva kom nå til å gå videre i tiden av slektens minner. Ingenting, tenkte han, var igjen, alt han hadde var bildene og tankene om det som hadde skjedd, om de få tingene, tenkte han, som Ingvild hadde fått høre der på fanget eller ved barmen mens hun ennå pustet.

Det var hans ansvar, tenkte Anders, han kunne ikke forvente eller stole på at andre skulle bevare minnet etter Ingvild. Det hele svevde for ham som uoppløselig og han tenkte at ingen, han kunne ikke stole på at noen overhodet skulle ta vare på alt som måtte bevares og videreføres, som måtte leve videre fordi han ikke hadde noe annet, tenkte han, han hadde ikke noe annet enn minnet av alt som hadde vært og tankene om alt det som ikke hadde blitt. Han var nødt til å få ført det videre på en eller annen måte.

Men nå, tenkte Anders og glattet ut papiret han hadde krøllet, nå gjaldt det å få unna det som forestod, men det virket som om oppmerksomheten hans uavvendelig drev tilbake til de tomme tankene han nå syntes han hadde sittet og spunnet dagen lang, tanker, tenkte han, som ikke stod til noen virkelighet, men som tvinnet videre av seg selv og som på egen hånd bestemte hvilke tråder som skulle forbindes inn i garnet. Men om han selv kunne bestemme, tenkte han, skulle han helst vært kvitt alle distraksjonene, glemt seg selv i arbeidet og først kommet tilbake til bevissthet en liten tid før stevnemøtet faktisk skulle finne sted. Men, tenkte Anders, det stod ikke til ham å føre trådene som løp gjennom virkeligheten, alle trådene som til sammen utgjorde en eneste vev. Likevel, tenkte han, kom ingen til å gjøre arbeidet hans for ham, så det var best å komme i gang. Og når han nå tok fatt på de forskjellige oppgavene, fikk han den også unna, de lot seg løse uten at tankene hans i en forkvaklende grad ledet ham til andre hjørner av verden enn skrivebordet med skjerm og tastatur.

Da fingrene omsider var ferdige med å løpe over tastene, reiste han seg. Arbeidsdagen var omme, og for en evinnelig arbeidsdag det hadde vært, tenkte han. Men nå, nå gjenstod bare et par skarve timer å slå i hjel før stevnemøtet endelig skulle bli en virkelighet. Og for disse to timene, tenkte han, kom ingen til å avkreve ham noe regnskap, slik at han stod fritt til å råde over tiden som han måtte ønske. Men hva, tenkte han, ønsket han egentlig å fylle disse hundreogtyve minuttene med av innhold? Dødtid, tenkte han, det var fort at det ikke ble annet enn tom dødtid hvor han vandret hvileløst rundt mens han ventet på det avtalte tidspunktet og innfant seg på det avtalte stedet, men tingene sine pakket han uansett sammen for nå å begi seg ut i et tidsrom hvor han ikke visste hva som kom til å skje.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Hans Rotts Symfoni i E-dur, eller Den nye symfonien (efter
Skjønnhet er nærmest utdatert i moderne estetikk, tenkning og samfunn.
En tøylesløs ikonoklasme herjer for tiden i Vesten i en