Minne – kapittel XXV

Publisert 4. desember 2019 av

For han hadde jo faktisk også hatt andre grunner enn det fysiske, tenkte Anders. Når han snakket om kroppslig avstand, så var det ikke et rent kroppslig fenomen. Avstanden satt i hodet, tenkte han og gløttet opp på festningsmuren som med sine kampestener ruvet over ham. Når de gikk forbi hverandre der i leiligheten, var det hvordan de vekslet stille blikk og tingene de tenkte som utgjorde avstanden som hadde vokst frem mellom dem. Utad var den fysiske nærheten nokså lik slik den hadde vært tidligere, siden de fortsatt delte seng og kjøkken og bad og stue. Anders kastet hodet så vidt bakover og forsøkte å se på hvordan festningsmuren gjennom forskjellige stentyper og -størrelser sammen med forskjellig mørtel avslørte forskjellige byggetrinn, men de samme bildene tvang seg tilbake i bevisstheten hans. Han ville legge dem fra seg, deponere dem på et sikkert sted og la dem tilfalle staten etter tyve år. For det tjente ikke til noe formål, tenkte han, å la seg tynges ned av en slik endeløs dveling på alt, både det som hadde vært og det som det aldri hadde blitt noe av, kanskje utover å la ham vasse i en selvsentrert selvmedlidenhet hvor han ikke kunne håpe på noen annen følgesvenn enn sitt tungsinn. Likevel fant han ofte at små detaljer fikk ham til å huske situasjoner han ikke ønsket å tenke på. For fortsatt, tenkte han, skulle det ikke mer til enn at noen spurte ham hvordan det gikk – det kunne være nok til at han begynte å tenke på hvordan folk hadde spurt, i den første tiden etter at tapet inntraff, hvordan det gikk med Sofie, og så latt være å spørre hvordan det gikk med ham. Smerten som disse gjentatte forglemmelsene eller utelatelsene med tiden forårsaket, hadde gradvis bygget seg opp til et punkt hvor han, når noen spurte, straks ble skjøvet langt inn i seg selv, tilsynelatende ute av stand til å ha noen umiddelbar omgang med omverdenen. 

Spørsmålene om hvordan det gikk med Sofie, tenkte han, og ikke med ham, hadde hatt en todelt virkning på ham. Den første, tenkte Anders, var at spørsmålene hadde fått ham til å føle seg oversett og at han etter en kort periode hvor det var tillatt, ikke lenger sømmet seg for ham å sørge, slik at det som var forventet av ham, var at han skulle fortsette å ta livet på strak arm som om ingenting hadde hendt. Og dette, tenkte han, var jo i grunnen ganske tett knyttet opp til det han hadde pleid å tenke på som den andre grunnen, nemlig hvordan han hadde følt at fellesskapets forventninger og konvensjoner snevret seg inn rundt ham. Han kunne ikke gi åpent uttrykk for, hadde han følt, hvordan ting egentlig stod til. I den første perioden, så hadde det ikke vært noen tvil om hvordan han hadde det – og folk han møtte hadde også gitt uttrykk for det, Jeg kan ikke fatte hvordan du har det, hadde enkelte sagt. Folk fortsatte en stund å spørre ham hvordan det gikk. Og etter en stund, så sluttet de. Men ikke alle sluttet. Noen fortsatte å spørre hvordan det gikk med Sofie. Når folk hadde stilt ham slike spørsmål, tenkte han, så hadde han bare blitt stående der, kanskje med litt åpen munn, og tenkt på hvordan Sofie egentlig hadde det der hun lå hjemme på sofaen og vekslet mellom å hikste og å være stille, kun avbrutt av mer eller mindre jevnlige gråteanfall så voldsomme at hun lenge etterpå ikke utstøtte annet enn utmattede angsthikst. Slikt fikk spørsmålene ham til å tenke på, og han hadde egentlig hatt lyst til å fortelle dem som spurte hvordan det hele stod til, hvordan det var sammen med denne personen som det stod utenfor hans makt å trøste eller på annen måte berolige, og som derfor, når han så henne, fikk ham til å føle seg helt avmektig, som om han var helt ribbet for all evne til å påvirke omverdenen. Og etter at han hadde tenkt slikt, tenkte Anders, så hadde han pleid å ha mest lyst til å gi et kort og frekt svar, som hvordan vedkommende trodde det gikk, eller kanskje faktisk bare plumpe ut med hele fortellingen, hvordan Sofie hadde forsøkt å dra på jobb flere ganger, men arbeidsgiveren hennes hadde innvilget henne sørgepermisjon på ubestemt tid siden Sofie ved hver anledning hadde brutt ut i tårer under behandlingen av pasientene, selv i full geskjeft, tenkte Anders, hadde hun blitt så overdynget av sorg og smerte at hun ikke maktet å holde hulkingen på avstand. Når hun da med permisjonen ikke lenger hadde noen grunn til å forsøke å komme seg ut, hadde det blitt til at hun hver dag ble liggende i sengen eller på sofaen og gråte mens hun klynget seg til Ingrids første kosedyr, en liten plysjand. 

Anders så seg rundt. Han var alene. Fukten klebet seg på murveggene og de sorte metallgjerdene. Alle disse tingene, tenkte han, hadde han hatt lyst til å fortelle, for så å fortsette med å avsløre at de eneste egentlige avbrekkene i denne endeløse sorgfloden, det hadde vært parterapitimene hver onsdag. Bare da, hadde han egentlig hatt mest lyst til å svare disse menneskene som ikke fant det nødvendig å spørre ham om hvordan han hadde det, lot sorgen seg stagge.  

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Den nye 2019-versjonen av Little Women, regissert av Greta Gerwig
Det er vanskelig ikke å bli emosjonelt beveget når man
Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å