Minne – kapittel XXVI

Publisert 11. desember 2019 av

Men han hadde aldri svart hverken med spydigheter eller med sannheten, tenkte Anders. Hver gang hadde det endt med at han stod der og så på personen som hadde spurt ham. Avstanden, tenkte Anders, mellom det som var bak hans egne øyne og det han kunne fornemme gjennom øynene til den andre, gav ham en følelse av at selv om han strakk ut hånden og forsøkte, kunne han ikke røre ved disse menneskene, og han hadde tenkt at om man ikke riktig kunne si at livene deres foregikk på forskjellige kloder, var det heller ikke mye om å gjøre. 

Selv gikk han jo og bar på, tenkte Anders, så mange ting som manglet motsvar hos alle de som bare spurte ham om hvordan det stod til med Sofie og glemte å inkludere ham i sin medlidenhet. Avstanden dette skapte, førte til at det ikke gav noen gjenklang når folk forsikret ham om deres medfølelse, og bidro snarere til å drive ham lenger vekk – både fra de som spurte, og fra omgivelsene i sin alminnelighet. 

Anders forsøkte å huske situasjoner hvor det faktisk hadde skjedd at noen hadde spurt ham om Sofies helbred, men glemt hans egen. Han anstrengte seg for å kalle frem enkeltsituasjoner hvor det virkelig hadde forekommet – for det kunne være, tenkte han, at det bare hadde hendt en gang eller to, eller ikke overhodet. Og selv om han mente å erindre flere hendelser, dro de seg unna. Han fikk ikke tak i så mye mer enn en følelse av at han hadde hatt slike opplevelser. Men kanskje var denne uklarheten rimelig, tenkte han, sett opp mot årrekken som hadde gått. Kunne de da være ren innbildning, tenkte Anders, for når han bare først fikk fatt i dem, da var de jo så levende! Samtidig måtte det være sant, tenkte han, at når han hentet dem frem igjen, var minnene tilstedeværende her og nå, de var spor av det som hadde skjedd, bruddstykker underbevisstheten hans limte sammen til et nytt hele. Slik at disse sporene, tenkte han, var avhengige av hans indre forestillingsevne for å bli levende. Og når de da ble levende, tenkte han, så var det som en del av nåtiden – ikke som troverdige tilbakeblikk til en fortid som bevarte sin eksistens på et idealplan. Fortiden fantes ikke, tenkte han.

Så bildene av alt det som hadde skjedd, tenkte Anders, minnene av Ingrid som satt på fanget hans, hva var de verdt? Hva var de egentlig, og hvordan kunne han holde liv i dem, eller gi dem nytt liv? Sannelig måtte det vel være flere likheter mellom å drømme og å huske enn man skulle tro, tenkte han. Det var noe drømmeaktig ved minnene, tenkte han, man så dem på et vis uten å se dem, og ofte fløt de over i hverandre, slik at det ikke lenger var klart hva som hørte til hvilket minne, eller om det ikke var pur fantasi. Da en veps hadde stukket ham mens han sov den høsten, tenkte han, – hadde han ikke først rett og slett drømt noe om en veps? Før han så våknet av at han faktisk var blitt stukket? Som summingen hadde fremkalt varselbilder i den sovende bevisstheten hans, men ikke alarmert ham nok til å vekke ham og forhindre vepsestikket som rammet hans venstre hånd, tenkte han og trakk dypt av luften.

Det virket å være en eim av fisk i luften, kanskje fra avfallet i containerne utenfor fiskehallen, og hans første sommerjobb – da han hadde syklet ned til fiskehallen som trettenåring og stått på gulvet – kom nå tilbake til bevisstheten hans. Anders hadde hjulpet til i den lange prosessen som tok rekene fra de varme farvannene i Det indiske hav eller Atlanterhavets kalde strømmer utenfor Grønland og Canada og dit til et produksjonslokale i et av Oslos industriområder. Han hadde satt etiketter på rekeboksene og holdt på med andre ting, han husket ikke riktig, i grunnen var det med etikettene det eneste han helt kunne huske, men han fortsatt se for seg den merkverdige og besnærende pakkemaskinen med sine samlebånd og sine store mekanismer som gikk opp og ned, hvordan den presset lokket nedpå etter at noen hadde fylt beholderen med lake og noen hadde lagt på lokket. Først etter at lokket var forseglet, tenkte Anders, var det at han hadde satt på etikettene, men han hadde hjulpet til med andre ting også, han husket det nå. Han hadde satt lokkene på slik at maskinen kunne feste dem ordentlig – det var mest å legge dem på plass, ikke dytte dem ned, siden maskinen stod for den biten. Og han hadde også fått fylle lake, husket han, det var en slags slange som sprutet lake, og hele tiden, tenkte Anders, hadde de vært nødt til å gå og dyppe de hanskekledte hendene sine først i klorvann for å desinfisere, og så i skyllebøtter for å få bort kloret. Han hadde kommet hjem med flekker etter klorvannet på buksene sine, steder hvor stoffet var blitt bleket, han husket det nå, tenkte han, det kom tilbake til ham, strømmet innover ham, alle de forskjellige bildene, og hvordan de den ene fredagen i lunsjen hadde fått hummer – kokt der på bruket, men det var en del av produksjonen som han ikke hadde vært med på. Hummerne, tenkte Anders, de store og dyrebare skalldyrene som kunne være fra Norge når det var sesong, og Canada, eller iblant Storbritannia, resten av året. At han hadde glemt alle disse tingene, tenkte Anders. Eller snarere ikke glemt dem, men ikke tenkt på dem. For nå kom alle disse tingene klart tilbake til ham, dersom det virkelig, tenkte han, hadde vært slik som han så det hele for seg nå.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19.
Maleri- og skulpturparken Roseslottet skulle etter planen åpnes den 8.
Det er vanskelig ikke å bli emosjonelt beveget når man