Minne – kapittel XXXII

Publisert 29. januar 2020 av

Mens han gikk mot trappen som ledet ned fra den grusdekte plassen, tenkte Anders at dersom det var gjort DNA-analyser av Tollund-mannen, ville det kanskje – ved å sammenligne dem med vanlige levninger fra samme område rundt samme tidsperiode – være mulig å si om stammen eller folket som hadde stått for ofringene, dersom det virkelig hadde vært snakk om ofringer, valgte ofrene blant sine egne eller om de var treller eller krigsfanger. På samme måte ville det, på et tidspunkt langt inn i fremtiden, fortsatt være mulig å spore levningene etter Ingrid tilbake til ham og til Sofie, selv om det ikke skulle være bevart mer enn en liten knokkel.

Mens han var på vei ned trappen, tenkte han at før asfalteringen og anleggsarbeidene hadde forvandlet veien som løp langsmed murene til en moderne bilvei med fortau, var det ikke godt å si hva som hadde ligget der. Helst var det vel en vei der tidligere også, kanskje en brusteinsbelagt, eller kanskje bare en jordvei. Murene kneiste over ham, og han tok fatt på veien tilbake til handlegatene hvor folk gjorde sine drømmer til virkelighet.

Hvor lenge de begravde levningene hennes ville overleve, var ikke Anders riktig sikker på. For i siste instans ville det avhenge av faktorer som jordsmonnet og hvor mye fuktighet som strømmet ned i bakken, og Anders hadde aldri kommet så langt som å undersøke hva slags grunnforhold kirkegården hvor Ingrid lå begravet hadde, selv om han visste at alene som følge av at hun var under jorden, ble nedbrytelsesprosessen gjort vesentlig langsommere enn dersom liket hadde blitt liggende i dagen, offer for fluelarver sprunget fra egg lagt rundt kroppsåpninger og sår som åpnet seg i takt med at kroppens vev forfalt og dannet væskeansamlinger i de nedovervendende delene av kroppen. Hjernen, tenkte Anders, var det første som forfalt og ble til en slags grøt eller væske. Allerede få minutter etter at hjertet hadde sluttet å pumpe surstoff og alle de andre livsnødvendighetene rundt i kroppen, begynte den grå massen å forfalle. Kanskje, tenkte han, hadde hjernen hennes vært grøt allerede da de fant henne urørlig i sengen. Allerede da. Hjernen som med sin barnlige utspørring skulle ha saumfart de så fast etablerte, men likevel umerkelige grensene for de voksnes kunnskap og kjennskap til verden, – men fordi hun aldri helt rakk å utvikle de nødvendige språkferdighetene, fikk hun aldri anledning til å stille grunnleggende spørsmål som hvor maten i butikken kommer fra. Maten, tenkte Anders, om det så var snakk om grønnsaker eller frukt, stammet fra jorden som Ingrid nå var vendt tilbake til, jorden hvor vekstene vokste og formerte seg med sine organer, alt fra jordbærenes selvkloning til de befruktede frøenes og nøttenes varierte og kreative spredningsmåter, og forskjellige pollineringsmetoder hadde Anders også lært seg om.

Men noe slikt så han ikke ut til å skulle få oppleve.

Og det tenkte han selv om han på alle kanter var omgitt av grenser hvor kunnskapen hans stoppet og som lå åpne for utforskning. Festningsmuren, tenkte han, med varierende steiner og mørtel, avslørte forskjellige byggeperioder. Steinene i festningsmuren så, for Anders’ ikke helt utrenede øyne, ut til å være granitt eller muligens gneis, selv om det ikke var så tydelige streker i dem som gneis gjerne hadde. Begge var bergarter som bestod av betydelige deler kvarts og var særdeles utbredte, men som ellers kunne være satt sammen på ganske forskjellige måter og få høyst forskjellige utseender, noe den røde tønsbergitten som man kunne se ganske mange steder i byen var et eksempel på, nesten fullstendig forskjellig i utseende fra den nærmest helt svarte varianten brutt ved Klåstad, ikke så langt fra Larvik, som prydet enkelte butikk- og bygningsfasader. Anders så på murens store, grå kampesteiner mens han gikk bortover, og han tenkte at for øyne med tilstrekkelig trening, ved hjelp av øynene til en mineralog med kunnskap om hvordan man undersøkte mineralsammensetningen i bergarter, kunne man tenke seg at det ble utarbeidet et fullstendig livsløp for massen som var bundet opp i festningsmuren. Steinene kunne spores tilbake til steinbrudd, og steinbruddenes område kunne settes i sammenheng med kontinentalplatenes bevegelser og jordskorpens samspill med jordens indre, hvor magmatiske bergarter som granitt ble dannet.

– All denne informasjonen, tenkte han, var i på et vis utilgjengelig for den som lot seg tilfredsstille ved å høre festningsguiden si at de større steinene stammet fra de eldre byggetrinnene og var hentet fra det eller det steinbruddet, selv om det neppe var noe noen hadde sikker kjennskap til i dag, og alt dette var grenser, tenkte Anders, grenser som kanskje kunne sies å være en beskyttelse mot synet av universet i dets til syvende og sist endelige utstrekning, men som fra et menneskelig ståsted vanskelig kunne skilles fra uendelig, en uendelig verden hvor akkurat han var en av dem som hadde blitt utpekt til å miste det som skulle bære minnet om ham videre for kommende generasjoner, noe som kanskje ikke ville være tilfellet, tenkte han, – for det kunne jo kanskje tenkes – dersom han og Gunvor over tid fant tonen, dersom det passet for dem, dersom det i det hele tatt kom til å bli dem, det var jo for tidlig å si, han torde ikke tenke på det.

Reisebrev fra Marrakech: I de trange og kronglete gatene i
Inntil nylig har vårt tid vært preget en nærmest udiskutabel
Maleren Hakan Yaşar er aktuell med utstillingen «Hvert menneske er