Minne – kapittel XXXIV

Publisert 12. februar 2020 av

Enda han gikk rundt i hjertet av sentrum, var veiene nesten tomme. Selv bare få kvartaler unna et av byens travleste strøk. Han så på klokken. Kanskje hadde han tid til å gå innom Bankplassen før han gikk for å ta trikken. Slippe seg ned på en benk et øyeblikk og bare se, merke, ta inn over seg alt øynene måtte fange av lys, la seg forsvinne i synets overveldende intensitet og se omgivelsene i deres fulle fremtoning. Kanskje ville han da falle til ro og få svar på ting han ikke visste, egentlig enkle spørsmål om ting som hva det egentlig var han ville eller ønsket. For selv om han stilte spørsmålene, selv om han stilte dem igjen og igjen, fant han ingenting når han forsøkte å kjenne etter. 

Anders stanset opp. Det gjaldt å finne seg en benk, tenkte han og beveget seg videre bortover. Bena stokket seg litt. Selv om han ikke hadde noen åpenbar forklaring på hvorfor, hva som gjorde at han nå følte et intenst behov for å sette seg og avlaste bena, økte han skrittlengden. Omgivelsene suste. Det gjaldt å sjangle seg ned på en benk før han mistet evnen til å holde seg oppreist. Verden raste rundt ham, bygningene truet med å hvelve seg over ham, men mens han boret blikket ned i bakken og forsøkte å holde sansene på avstand, kunne han i sidesynet se de ærverdige Bankplass-bygningene som reiste seg opp fra bakken og stod som plantet. Da han rundet hjørnet, løftet han blikket og festet det på den nærmeste benken, hvor han så dumpet ned. 

Plassen var tom. Fontenen var skrudd av, kanskje for lengst, for det lå plater over bassenget hvor vannet sommerstid ville sprudlet og samlet seg. Tusmørket var i ferd med å gli over i et mer fullstendig lysfravær, og det ante ham at tiden kanskje var knappere enn han håpet, men han trengte bare et øyeblikks tid, tenkte han, et lite øyeblikk på å samle seg sånn at han kunne gå kvelden rakt i møte.

Som den siste i sin ætt, kom han igjen til å tenke, var det at han satt der på plassen, et minne om tapte tider. Alene bortsett fra et par turister som nå kom gående fra den andre enden. Han var sist. Sofie og han, – hvor gjerne skulle han ikke følt seg smigret over sin egen fintfølende forfatning, kjent seg edel, men så snart han tenkte slikt, ble han selvbevisst, pinlig oppmerksom på en slags dobbeltfølelse som forpestet og forstilte sorgen over tapet og bruddet og alle de fullstendig bortkastede, vekkskuslede årene som nå skilte ham fra disse skjebnesvangre, livsomkalfatrende hendelsene som han en vanlig morgen hadde våknet opp til, som til en drøm.

Sofie og han, de hadde møttes, de hadde forblitt i lag en lang stund, en anselig mengde år, og de hadde kommet sammen om å skape liv det nå knapt fantes spor etter. En gravsten som viste hvor levningene var å finne, noen bleknede minner som han kjempet for å holde fra å falme helt bort, bevart i en ussel hjerne. Han hadde ingenting – hvorfor skulle han leve, tenkte han til slutt. Hvorfor presse seg på liv som bestod uten ham, bare for sin egen skyld, bare for å komme unna sin egen skygge. Kanskje burde han bare la være, Anders tenkte at kanskje skulle han bare ta telefonen frem og skrive at det ikke gikk, han klarte ikke mer og var lei for alt. Han stakk hånden i lomma. Det var så enkelt. Alt han hadde å gjøre, var å ta den frem og skrive noen få ord. Jeg klarer det ikke, kunne han skrevet. Beklager. Jeg får det ikke til, kunne han skrevet. Det går ikke. Eller hva som helst. Han tok telefonen ut av lomma og så på den svarte skjermen mens han forsøkte å kjenne etter hva han trodde det var best å gjøre.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Kulturbudsjettet er som et husholdningsbudsjett - de store postene forblir og lite endrer seg fra ...
Anmeldelse i dialog av «Lang dags ferd mot natt», på Oslo Nye Teater Når: 18. ...
Nylig besøkte Sivilisasjonens ansvarlige redaktør Carl Korsnes Doc TV. Sammen med programleder Hanne Hermann drøfter ...