– Døråpningen til den klassiske musikken ligger gjemt i oss alle | Intervju med sopranen Mari Eriksmoen

Publisert 4. september 2021 av

Utenfor en kremhvit villa i den regntunge fjellbyen Bergen blir vi møtt av et menneske som kunne vært den fysiske manifestasjonen av betegnelsen «sprudlende». Iført en flagrende blomsterkjole og et smittende smil ber hun oss komme inn på en varm caffe latte. Huset har utsikt mot havet, og rommene er prydet med naturlig lys og instrumenter. 

Før vi får satt oss spør hun om ikke kjolen hun har på seg passer bildene vi skal ta etterpå, og informerer oss deretter om en garderobe i andre etasje som er fylt opp med andre blomstrende alternativer. Kvinnen som står fremfor oss er ingen ringere enn den norske sopranen Mari Eriksmoen. Sangerinnen omfatter en hel rekke nevneverdige titler, blant annet som Adele i Hoffmanns eventyr, Sophie i Richard Strauss’ Rosenkavaleren og Pamina i Mozarts Tryllefløyten. Med et beveget blikk i øynene, peker hun mot bølgene og fastslår og at hun sannsynligvis kommer til å hoppe ut i vannet mens vi tar bilder. 

– Man har ulike ting man ønsker seg, men det har alltid vært min drøm å bo ved sjøen, sier Eriksmoen mens hun serverer oss caffe latten. 

Sangerinnen begynner å fortelle om da hun oppdaget musikken for aller første gang. 

– Det finnes et opptak fra da jeg bare var to år gammel hvor jeg synger helt rent. Mamma kunne derfor være stolt mor og si om sin datter, at hun sang før hun kunne snakke. Men det var ikke da jeg fant min lidenskap for det klassiske. Det kom lenge etter. Slike dyptveiende interesser tar tid. 

– De fleste i dag glir raskt inn i pop-verdenen når de oppdager at de har en stemme. Hvilke grep skulle til for at du havnet på det klassiske sporet?

Eriksmoen mimrer tilbake til noe som kan virke som en scene fra en roman: En dag da hun var bare seks år gammel, stod hun og sang for seg selv i skolegården. Da var det en korpsdirigent som la merke til henne. 

– Dette førte til en del opptredener. Jeg sang blant annet Annie i skolekorpset. Parallelt med dette, begynte jeg å spille fiolin. Søsteren min, som jeg beundret så mye, gjorde det. Og jeg hermet. 

Strykeinstrumentet ble hovedgeskjeften frem til syttenårsalderen. Etter det gikk det kun i jazz og pop. 

– Var det et sidesprang?

– Ja!, bryter hun ut og ler. 

– Jeg hadde jo ingen guru å leve opp til. Uten dette blir sidesprang uunngåelige.

En mentors profeti 

Utroskapen mot det klassiske varte riktignok ikke altfor lenge, og skulle heller ikke sette varig men. I barndommen vokste hun nemlig opp med en bestevenninne, hvis tante var den anerkjente operasangerinnen Solveig Kringlebotn. Det var hun som fikk fortgang i den lille sangerinnens musikalske oppstandelse. 

– Hun tok meg først med på sangtimer for å «teste» stemmen. Jeg takket ja, men engasjementet var labert. 

Eriksmoen hadde så vidt prøvd seg på noen klassiske stykker i forkant, men syntes tonene var utrolig krevende og dessuten syntes hun det var unødvendig bruk av en tenårings tid. Til tross for den unges trass, var Kringlebotn standhaftig i sin beslutning. Hun begynte så smått å sjekke registeret i stemmen ved å prøve ut forskjellige skalaer med sin nye elev. Så – med ett skjedde det noe rart. 

– Stemmen min greide å komme ualminnelig høyt opp. Jeg husker hun kikket på meg i sjokk. På et mystisk vis var jeg i stand til å synge veldig lyst.

– Satte det preg på selvtilliten?

– Å, ja! Den sesjonen var som å se en helt ny side av seg selv som man ikke ante fantes. 

Kringlebotn forklarte at mange kan ha en pen stemme som fungerer dugelig til pop og visesanger. Derimot er det ytterst få som kan synge opera. Den dagen ble Eriksmoen informert om hennes høyst spesielle talent. 

– Det var egentlig der min lidenskap startet. Når man blir fortalt av en profesjonell at talentet ditt er såpass kostbart, kommer jo interessen av seg selv. Det gjorde utvilsomt noe med selvtilliten min. 

Eriksmoen lener seg tilbake og smiler mens hun drar til seg gjemte minner av den uforglemmelige mentoren. 

– Det å ha en man stoler på, som til gjengjeld tror på deg, er så viktig! Uten en slik støttefigur blir man så trett av å måtte overbevise seg selv om sin egen verdi, påpeker hun og legger til:

– Som menneske trenger man bekreftelse utenfra. Særlig jeg er alltid kritisk til alt jeg gjør. Solveig var en enorm redning og trøst. 

Den sterke viljen

– Er det ikke også en gave, det å kunne være kritisk til seg selv?

– Selvinnsikt er en gave. Og det handler om å kunne se sitt eget potensial, og ikke minst identifisere det riktig. 

Eriksmoen refererer til nettkurset, MasterClass, som hun har gitt mye av tiden sin til under pandemien. Der er hun med på å hjelpe unge sangere på nitten-tjue år til å nå frem til sitt eget potensiale. 

– I løpet av én kurssesjon kan jeg faktisk høre i en ung persons stemme at den ikke er ferdig ennå, men at det finnes en sterk vilje bak. Det kan også gå den motsatte veien, at jeg skjelner en ganske perfekt stemme, men en mangel på en streben. 

– Talent er med andre ord en blanding av medfødte ferdigheter og pasjon?

– Ja. For meg handler mye av det om å identifisere den sterke viljen bak. Da vet jeg at det finnes noe jeg kan jobbe videre med. 

Ingen snarveier 

I tillegg til en klar tolkning av eget potensial er Eriksmoen opptatt av å sammenligne stemmen med en muskel. Hun mener at alle har til gode å trene den, men de færreste gjør det. Hun hevder også at operasangere er både heldige og fordømte med tanke på at de er født med et visst talent som aldri kan nå et perfekt punkt. 

– Et smertelig faktum med operasjangeren er at det tar enormt med tid, innrømmer hun. 

– Det finnes mennesker som blir stjerner over natten. Dette gjelder bare popsangere, for et slikt fenomen har aldri oppstått i opera. Hos oss finnes det ingen snarveier. Man har rett og slett ikke sjans til å jukse seg frem til noe resultat. 

– Hvordan ville du forklart denne vanskelighetsgraden til en som bare har sunget pop – og visesanger?

– Rent sangteknisk er det flere faktorer. Under treningsøktene kan man for eksempel ikke bruke mikrofon. Du har ingen og ingenting å støtte deg på. Kun deg selv. Du kan heller ikke leppesynkronisere med opera, slik som mange popstjerner gjør. Operasanger må også alltid passe på helsen sin. En liten forkjølelse kan ødelegge en hel opptreden. Jeg ville sammenlignet oss med idrettsutøvere. Det er først og fremst dét vi er. 

– Det mange glemmer er at intelligensen nullstiller seg ikke når den ikke blir utfordret og matet hver dag. Den går i minus. Dette burde blitt brukt som skremselspropaganda for alle barna som lytter til øredøvende musikk og har øynene klistret til mobilen, sier Mari Eriksmoen. Foto: Julie Brundtland.

Det klassiske faget krever en indre ro

I løpet av hennes karriere er det særlig den tyske komponisten Richard Strauss som har dominert sangerinnens repertoar – en senromantiker hun aldri helt har klart å gi slipp på. Eriksmoen mener denne lidenskapen baserer seg på Strauss’ uslåelige kjennskap til instrumentet. 

– I kontrast med flere av samtidsmusikerne, visste han akkurat hvor høyt oppe han skulle skrive for at det skulle være behagelig for sangerinnen å utøve det på en scene. 

Eriksmoen forklarer problematikken med at de komponistene som ikke har gått inn for å forstå seg på sangstemmen, risikerer å skrive orkesteret for tungt, slik at stemmen ikke bærer. 

– Det blir ikke harmoni, understreker hun og utdyper:

– Mozart og Strauss er blant de mest forståelsesfulle hva gjelder stemmebruk. De skjønner at hvis en sangerinne synger i et lavere register, må orkesteret være svakere, og vice versa. Jeg har observert at en moderne komponist kan gjøre den feilen at de skriver et verk eller en sang hvor det egentlig skulle vært fire type stemmer, der de bare velger én. 

– Hvorfor tror du denne lærdommen har gått tapt i de senere årene?

– Det er den menneskeligheten… Den humane roen i oss har forduftet i alt kaoset. 

Eriksmoen trekker frem viktigheten av å sette «mennesket» i sentrum innenfor den klassiske musikken. Hun mener at mangelen på dette har med tid å gjøre. 

– Er det ikke rart hvordan det virker som at alle hadde så mye mer tid i gamle dager?, bryter hun ut. 

– Ta attenhundretallet for eksempel. Våre forfedre lagde mye mer fra bunnen av, både mat, verktøy og klær. Fordi de hadde denne tiden, fikk de også oftere besøke den indre roen i seg selv. Og med den får man kontakt med roten av sysselen. Idag tar stresset over for det fokuset. 

Eriksmoen er av den overbevisning at flere komponister skulle dratt ut på landet, sittet i ro, og fått lov til å komponere fritt i flere måneder. 

– Selv om operakomponister fokuserer mye mer på tid og trening enn det pop-produsenter gjør i dag, mener jeg likevel at det skulle vært mer av det. En enorm gave jeg har fått etter å ha steget inn i den klassiske verdenen er denne innsikten: Det lønner seg å ikke tenke snarveier – men snarere å investere ordentlig i en yrkesgren. 

Å like Strauss er som å bygge et slott av lego 

– Hvordan ville du gått inn for å introdusere opera til en hvis interesser kun er rotet i popkulturen?

– Vel, alle begynner på samme sted. Hver gang jeg går inn for å lære meg noe av Strauss for eksempel, er det alltid bare kaos i begynnelsen, sier hun og klukker av latter. 

– Etter hvert har jeg skjønt at det handler om det samme hver gang: Tålmodighet. Hvis man hører på det igjen og igjen og igjen, kan det plutselig oppstå noe magisk. Man går inn i materie, fordøyer det, og så gir det deg dobbelt med betaling tilbake. 

– Giacomo Puccini er vel mer umiddelbar ekstase? 

– Ah, Puccini!, bryter hun ut. Eriksmoens øyne lyser opp i en barnlig glød. 

– Han går jo rett inn i hjerteroten. Det er to forskjellige kjærlighetsforhold: Når filmmusikkomponister får en til å gråte, vet de akkurat hvilke hjertestrenger de skal spille på. Puccini er likedan. Hans melodier er geniale, nettopp fordi de taler til det primære, punktlige i oss. Mens Strauss sine mer krevende melodier og stykker er også helt vidunderlige fordi de tar lenger tid å like. 

– Forklar!

– La meg ta et litt barnlig, primitivt eksempel. 

Eriksmoen begynner å forklare hvordan barn leker med lego: Når du starter, er det et hav av klosser som ligger foran deg. Du vet ikke hvilke klosser du skal legge hvor før du faktisk bestemmer deg for å sette deg inn i arbeidsoppgaven. Litt etter litt, brikke for brikke, begynner til slutt bildet å synes. 

– Du har skapt noe. Du har skjønt det. Det er ditt verk. Slik er det å ha forstått Strauss. For en som er rammet av popkultur kan et klassisk musikkstykke forklares slik: Det er en haug av brikker. Det beste man kan gjøre i livet er å bestemme seg for å bygge det slottet! 

Likevel legger ikke Eriksmoen skjul på at Strauss til tider kan minne litt om den elskede Puccini. 

– Jeg gråter av La Bohème hver gang jeg ser den, men jeg gråter også av Strauss sin Morgen. Den er ufattelig melodisk.

Å eie karakteren 

– Vi lever i en verden som er skutt av utålmodighetens pil. Som barn, klarer vi ikke å vente på å få iskremen vår. Det virker nesten som om vi alle går rundt og er redde for å bli konfrontert med et indre. Med en slik frykt trekkes man gjerne mot distraksjoner hvor enn man går. Hvordan kan den klassiske musikken hjelpe en med å ikke hele tiden ty til lette løsninger? 

– Det den klassiske musikken gjør med deg, er at den hindrer deg i å fortapes inn i alle disse moderne distraksjonene, nettopp fordi treningen mot en fremførelse ikke tillater deg til gjøre det. 

– Er det nesten fysisk umulig å fokusere på noe annet hvis man skal trene til en opera?

– Ja, det vil jeg si. En god opera forener jo alt. Når alt fungerer, kommer alle elementer sammen og skaper en hel historie som rommer alt i livet ditt, der og da. Stemmen, skuespill, de fantastiske melodiene … En operasangerinne er jo ikke bare en musiker, men også en skuespiller! 

Eriksmoen begynner å mimre tilbake til barndommen. Hun forteller om hvor teatralsk hun kunne være som liten jente, da familien dro ut på hytten sin på landet og hun spanderte flere timer og dager ved brønnen. Stedet var blottet for strøm og teknologi, og man hadde bare seg selv å underholdes med. 

– Jeg levde meg inn i alt!, sier hun opplivet. 

– Jeg kunne vandre rundt i skog og holt i timesvis. Der lagde jeg mine egne fantasiverdener. Jeg pleide å synge og ha egne musikaler for meg selv. Jeg gjør det samme nå når jeg står på scenen som voksen kvinne. Det er ikke så mye som har forandret seg. 

For Eriksmoen er skuespillet det aller beste med yrket. Hun forteller at å jobbe med en rolle krever mye kreativitet fordi sangeren blir nødt til å finne sin egen versjon av karakteren. Flere har formodentlig spilt den samme rollen i bransjen, og da er det opp til utøveren å sette en ny glans over den. 

– Jeg pleier å fargelegge min rolle med referanser fra mitt eget liv. Da jeg var Pamina i Tryllefløyten brukte jeg mye tid på dette. Jeg synes nemlig at det er en veldig kjedelig rolle i utgangspunktet. Hun er jo bare en banal prinsesse. Jeg ville så gjerne skape en kompleksitet ut av henne! 

– Hvordan gjorde du det?

– Jeg lagde min egen historie utenfor det som var i selve verket. Jeg forlenget henne. Jeg pyntet henne med en fortid og en fremtid. Plutselig var hun ikke låst inn i en ramme som forfatteren av stykket hadde satt henne i. Hun var del av noe annet, noe jeg selv hadde skapt. Jeg eide henne. 

Motstand gir lykke 

– Tror du alle kan oppnå en forståelse og en elsk for klassisk musikk?

– Først og fremst, tror jeg at veldig  mange ville funnet frem til denne grunnleggende roen, hadde de bare valgt å gi føde til det klassiske organet i seg selv. 

– Ja, for du mener at det klassiske kan bli funnet i alle? 

– Ja. Døråpningen til det klassiske ligger gjemt i oss alle. Den ligger gjemt i konsentrasjonen, sier hun og gir oss et lurt blikk. 

– Den forplanter seg også i livet på en helt spesiell måte. Ett klassisk stykke om dagen er nok. Hjernen er også en muskel. Hvis du ikke utfordrer den, blir den støl og slapp. Det å kunne noe styrker selvfølelsen, som igjen gir næring til lykkefølelsen. Det å ha tålmodighet til å smake på klassisk musikk er også en kunnen. 

– Hva er da en utrent muskel?

– En utrent muskel skaper en  fordummende mekanisme i oss. Det er et ord jeg synes vi bruker altfor lite av i dag; fordummende. Det mange glemmer er at intelligensen nullstiller seg ikke når den ikke blir utfordret og matet hver dag. Den går i minus. Dette burde blitt brukt som skremselspropaganda for alle barna som lytter til øredøvende musikk og har øynene klistret til mobilen. 

– Motsand er altså bra?

– Ja! I operaen er det umulig å ta skippertak, og det er slik det skal være i livet generelt. Livet skal være hardt. Med denne innsikten er man ett steg videre mot lykken. Det tror jeg virkelig på. 

Det friske slaget av oktoberkulde smyger seg opp langs nakken, bak kashmirsjalet. Okergule, burgunderrøde blader gjør piruetter i luften og ...
Mange av sommerens demonstrasjoner i New Mexico i USA var sentrert rundt Oñate, som den lokale billedhuggeren Reynaldo Rivera har ...
Det planlegges nye regjeringskvartaler i Oslo og nok en gang skal det bygges nytt og det skal bygges modernistisk. Men ...