Minne – kapittel XXXV

Publisert 19. februar 2020 av

Dette med nervene, tenkte Anders, ønsket om å bare stikke seg vekk og bli usynlig, var ikke noe nytt. Det var en gjentagelse. Han husket en gang med Sofie, de hadde vel fortsatt hatt til gode å ha sin første ordentlige krangel, dersom man nå skulle bruke det som et slags mål på hvor etablert forholdet deres hadde rukket å bli, men han hadde ennå ikke truffet foreldrene hennes. Hun hadde møtt hans, egentlig ved en tilfeldighet, og da hadde hun sagt at nå som hun hadde møtt hans, var han også nødt til å treffe hennes foreldre. Ingen anledning hadde bydd seg, men Sofie hadde med jevne mellomrom nevnt hvor koselig hun det ville vært om foreldrene hennes omsider fikk treffe ham. Og denne gjentatte tanken på å møte hennes foreldre, hadde til slutt forvandlet det uunngåelige møtet til noe stort og skummelt.

På den tiden pleide de å være i hennes ettromsleilighet litt i utkanten av sentrum, en leilighet som med to store, sydvestvendte vinduer var fylt med sollys det meste av dagen og derfor vært en triveligere leilighet enn størrelsen og beliggenheten ellers kanskje skulle tilsagt. Veggene hadde Sofie utstyrt med plakater av fordums jazz- og blues-helter og -heltinner. Under alle disse døde ansiktene og figurene hadde hun lagt telefonen på røret og gått over til ham der han satt, hensunket i sengen som også tjente til sofa, og hun hadde bøyd seg over ham og kysset ham og spurt ham om ikke han – kanskje – kunne tenke seg å møte foreldrene hennes neste helg, siden de endelig fikk reist helt inn til hovedstaden og så gjerne ville treffe ham når de først var i byen. Nå, på benken på Bankplassen, husket Anders hvordan han, henslengt der i senga og litt oppildnet av Sofie, hadde svart, som ved en refleks, at ja, det kunne han godt tenke seg, til tross for at han i virkeligheten hadde hatt all lyst til å si at nei, det kunne han dessverre ikke, han hadde forpliktet seg til å bistå en kamerat med å flytte – noe Sofie sannsynligvis ville ha gjennomskuet på stedet, men kanskje likevel besvart med et greit. Slik kunne en eventuell unnskyldning derved ha gravd en første fure mellom dem. Men uten egentlig å tenke seg om og lamslått av spørsmålets vektighet, hadde han altså svart ja. Umiddelbart og av seg selv hadde han forstått hvilket svar Sofie håpet å få fra ham og, av en slags frykt for å skuffe snarere enn etter noen veloverveid betenkning, hadde han kjent seg tvunget til å gi det etterlengtede svaret. Anders tenkte på hvordan Sofie hadde strålt da hun hørte ham si ja og hvordan hun hadde skvist ham i armene sine mens han, nokså overveldet, mest følte seg uthulet av presset fra tanker og bilder om hvordan alt dette kunne komme til å gå, og en nagende mistanke til seg selv om hvorvidt følelsene hans egentlig var tilstrekkelig genuine, alt mens hun lå over ham, kysset ham og sa at hun var så glad i ham, ord han ut ifra en forestilling om at det var slik han hadde å handle, også gjengjeldte uten en tanke. 

Slik opplevde han i hvert fall avtrykket som hele opplevelsen hadde skapt hos ham, som om han var dratt med av et dragsug, ute av stand til å kjenne noen grunn hvor han kunne plante føttene. En slags tomhetsfølelse som ganske godt svarte til følelsen som hadde rammet ham på hjemveien i går, og som på kjøkkenet hadde fått ham til å føle seg helt innholdsløs, helt fortrengt av ytre inntrykk og fremmede forventninger.

Var ikke egentlig frykten, tenkte Anders der han satt på Bankplassen, som han hadde lidd i uken mellom fra inngåelsen av avtalen og frem til fullbyrdelsen, til forveksling lik følelsene som tynget ham nå? At han da hadde gått og nærmest ustanselig forestilt seg hvordan møtet med foreldrene kunne komme til å utspille seg, hvordan de kunne komme til å måle ham opp og se på ham, veksle megetsigende blikk om hvorvidt denne jyplingen overhodet var datteren deres verdig,– for hva hadde han egentlig å by på, denne ikke engang ferdigutdannede ungdommen? De kom vel neppe til å be ham om å presentere karakterene som han hadde oppnådd frem til da, men det hindret ham ikke i å se seg selv stå der, naken for deres argusøyne, rødmende mens han ærbødigst overrakk karakterutskriften med hvilken han ærbødigst hadde å bevise seg verdig deres datters hånd.

Uken fra invitasjonen og frem til lørdagen hvor de skulle møtes til middag på en av byens velrenommerte restauranter, hadde bestått av lite annet, tenkte Anders, enn at han diktet opp stadig nye måter å spolere alt på, forskjellige utsagn somalle hadde en dobbelthet han først merket like etter det ugjenkallelige utsagnsøyeblikket, og som uvegerlig tråkketrett i en politisk salat eller fornærmet noen annen form for ømfintlighet. 

På samme måte, tenkte han, forholdt det seg der han satt på en forlatt benk i påvente av å skulle møte Gunvor, og egentlig også til enhver annen tid så lenge han hadde liv og tanker, tanker som var så latterlig befengt med andres meninger og oppfatninger at han ikke visste hvilke av dem som egentlig tilhørte ham selv. Men han kunne ikke for det, selve språket, tenkte han, var stappfullt av tanker andre hadde tenkt før oss, bilder som hadde utviklet seg gradvis med slektenes gang. Det eneste han kunne noe for, var tanken om at det ville være aldeles usselt overfor Gunvor å skulle gjøre noe annet på dette tidspunktet enn nettopp å treffe henne, og kjente han seg selv rett, noe han ofte tvilte på når det kom til situasjoner som ikke var helt hverdagslige, var det ikke annet enn nervøsiteten som gjorde at han ble hjemsøkt av tanker som disse, noe han også fra sine tidligste år som vordende fotballproff hadde kjent nesten uavlatelig.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Mektige og spektakulære malerier møter beskueren idet man går inn
Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet
Slik siteres fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs mesterverk Idioten fra 1868.