Minne – kapittel XXXVIII

Publisert 11. mars 2020 av

Mens han hastet seg videre mot holdeplassen, hørte Anders en trikk bremse. – Det kunne være hans, fór det gjennom ham. Etter så vidt å ha sett seg for, løp han over veien og videre rundt hjørnet. På Stortorvet, hvor det for øyeblikket fortsatt var mulig å kjøpe blomster og andre planter, kunne han se trikken stå stille. Mellom ham og trikken gikk enkelte mennesker omkring og så på plantene. Gjennom dem klarte Anders så vidt å se at trikken fortsatt blinket inn til siden, og han holdt tempoet oppe. Om lag femti meter skilte ham fra trikken, og idet han tenkte at dette kunne jo aldri gå, bestemte også trikkeføreren seg for å blinke ut og lukke dørene.

Lettere andpusten ble Anders stående og se den svinge seg av sted, og han tenkte at det var særdeles utgjort. Spesielt komisk slo hele situasjonen Anders som følge av at at skjermen som var hengt opp på en stolpe, kunne fortelle ham at det neste avgang først ville skje om ni minutter. Det til tross for at holdeplassen var prydet med et skilt som skulle gi til kjenne at fra denne plattformen, så hadde trikkene avgang hvert femte minutt, og han forsøkte å ta innover seg at på grunn av noen skarve sekunder, var han med ett ikke fem, men femten minutter forsinket.

Nå var kanskje ikke femten minutter noen stor sak, tenkte han, men han kjente seg nå nødt til å sende en melding til Gunvor hvor han forklarte henne hva som hadde skjedd, at han akkurat hadde mistet trikken til tross for at han egentlig var ute i god tid og at det hele var særdeles uheldig, han kunne bare beklage og be henne ha forståelse med denne skjebnen som han nå hadde lidd, og Anders tenkte også at Gunvor garantert bare kom til å tenke at noe mer enn en dårlig unnskyldning kunne en slik melding umulig være, at han i virkeligheten bare hadde beregnet tiden dårlig – noe Anders ville ha vært nødt til å gi henne rett i. Helt frem til det avgjørende tidspunktet inntraff og var forbi, hadde han hatt all verdens tid. Så var han med ett for sen. Anledningen hadde seilt fra ham, og selv om det nå var lett for ham å tenke at han bare skulle ha begynt å bevege seg mot holdeplassen litt tidligere, eller kanskje bare hatt et litt raskere ganglag, måtte Anders også tenke at det ikke var slik virkeligheten faktisk forholdt seg.

Han dumpet ned på benken som var boltet fast til holdeplassen. Anders ønsket egentlig å tenke at det virkelig bare hadde vært å sette kursen mot holdeplassen litt tidligere eller at det for å rekke trikken virkelig ikke hadde manglet annet enn at han hadde gått litt raskere, men han fikk seg ikke til å tro på det. Han tenkte at det ville være å fordreie tingenes tilstand, han hadde ikke hatt noen grunn til å tro at han var forsinket. Han hadde heller ikke hatt noen foranledning, tenkte Anders, til å sjekke om alt stod godt til med Ingrid. De hadde jo til og med hatt et babycall-system, og det hadde ikke vært en eneste lyd. Men nettopp det at de ikke hørte et knyst, tenkte Anders, kunne, nå i etterkant, se ut som en grunn. Men det kunne ikke være en grunn. De hadde sagt til hverandre, kunne Anders fortsatt godt minnes fordi han hadde gjenopplevd minnet så mange ganger, så fint hun sikkert sover. Og så hadde de selv lagt seg til å sove, og de hadde våknet opp.

Sannsynligvis hadde begge vært i søvne da det skjedde, kanskje sov Ingrid faktisk akkurat så søtt som han og Sofie hadde trodd da de kommenterte hvilken herlig fred det var som hvilte over hjemmet. Det hele, tenkte Anders, var et tankepalass tegnet opp og virkeliggjort i tankene hans først i etterkant av at alt allerede hadde skjedd.

På samme måte måtte det egentlig forholde seg med trikken han hadde mistet, tenkte han. Noen grunn til å tenke på hva han kunne eller skulle gjort annerledes, hadde han ikke egentlig hatt før mulighetene var fortidige og uutnyttede. Trikken var gått, tenkte han. Og Ingrid var borte. Begge deler hadde han på det rene.

Dødstidspunktet, tenkte Anders. Han kunne ikke riktig huske hva dødstidspunktet hadde vært. Det hadde vært om natten. Basert på temperatur og andre parametere Anders ikke riktig kjente, kanskje så som hvor stiv kroppen hadde rukket å bli, hadde medisinerne gjort et informert anslag over når døden kunne ha inntruffet. Men det var ullent, tenkte Anders, og årene hadde bidratt til å sløre det hele. De hadde vært ute av stand til å utelukke, tenkte Anders, at det hadde skjedd mens han og Sofie ennå var våkne og satt i senga med lyset på og snakket om hvor deilig og stille det var. De hadde vært ute av stand til å si at det inntraff først etter at Anders og Sofie selv utvilsomt hadde sovnet. Muligheten for at alt kunne latt seg avverge, tenkte han, var ikke til å utelukke.

Trikken var også kjørt. Et par andre mennesker hadde kommet til holdeplassen. Ingen av dem så på hverandre, men holdt seg beskjeftiget hver med sitt. Trolig ville de gå om bord samtidig og reise i samme retning, tenkte Anders, videre og oppover i byen, i retning vekk fra sentrum.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Har man forlest seg på nyheter, kan man få inntrykk av at øvrighetens smittevernregler må ...
En opphetet debatt har rast de siste dagene om hvorvidt kvinner burde få innpass i ...
Hvis man lurer på hvem som kan være en verdig kandidat til rollen som nåtidens ...