Minne – kapittel LXIV

Publisert 23. april 2020 av

Stort mer enn et øyeblikk hadde ikke leppene deres rørt hverandre, men siden kysset var mer enn en vanlig berøring, et helt annet ritual enn en håndhilsen, kunne Anders si til seg selv at nå svevde han. Den rå, kroppslige fornemmelsen av et så nært øyeblikk, gjorde at hjertet hans hamret som besatt, og det var først etter et grundig svelg at han fikk samlet seg nok til å si noe. Gunvor stod rett overfor ham med hendene som stadig klamret seg til vesken, men om hun var nervøs, eller synderlig opprørt, noe han tenkte at hun absolutt måtte være – hun kunne jo umulig være uberørt etter noe sånt! tenkte Anders, hadde han likevel vanskelig for å bli klok på. Det eneste han sa var å foreslå at de skulle gå inn. Gunvor så på ham. Blikket hennes var åpent. Hvordan han selv så ut i øyeblikket, følte han seg fullstendig ute av stand til å forestille seg, han måtte vel se ganske så fårete ut der han stod, tenkte han, og mens han så inn i øynene hennes, ble han usikker på hvordan han burde forstå situasjonen, det måtte være innbildning at hun så på ham som om hun visste hva han hele dagen hadde tenkt på og også gruet seg til, gruet seg fordi en slik handling – å kysse en person man allerede etter bare ett stevnemøte hadde dagdrømt en god del om, og kanskje blitt så smått forelsket i – hadde en så mye større betydning enn det rent ytre, tenkte han. Anders innså hvor lite han egentlig hadde reflektert rundt hele situasjonen; i hvor stor grad virkeligheten som han hittil hadde sett for seg, en fremtid hvor han langsomt ble gammel og visnet hen i et kott et sted, kanskje omgitt av noen bøker og litt musikk, var i ferd med å veltes fullstendig om. 

Gunvor antok forslaget om at de skulle gå inn, men uten at noen av dem gjorde noe umiddelbart tegn til å røre seg. Det var stille. De hadde kysset, tenkte han, men sagt nesten ingenting, knapt nok hei, og fraværet av samtale eller egentlig fraværet av en slags vedvarende bekreftelse på at alt var greit, at de var godt forlikt, plaget ham. Han kjente behov for en slags beroligelse som fortalte ham at hun ikke var amper, at han ikke hadde gjort noe galt, selv om han visste at det ikke unødvendig med noen slik bekreftelse til enhver tid. Anders rakk bare så vidt å legge merke til denne stillstanden før han følte at han måtte gjøre noe, og ledet vei. Uten at han rakk å gi tanker til alle disse følelsene som av seg selv strømmet rundt i kroppen hans og gav opphav til forskjellige kroppslige fornemmelser, ble presset nok til at han ville få en ende på stillstanden, og han satte seg i bevegelse.

Opp til inngangsdøren var det bare et par trinn, stenblokker som måtte være hugget ut fra et granittbrudd, og som hadde en tilsynelatende jevnt grå overflate hvor man først ved nærmere ettersyn ble oppmerksom på at det i virkeligheten blinket i kvartskrystaller. Anders kløv opp begge trinnene i et slags byks, som om han med det skulle vise seg frem som en skikkelig kraftkar med ordentlig trøkk i bena. Døren åpnet seg innover, så han ble nødt til å tre inn i lokalet for å holde døren åpen, og det slo ham at kanskje var det derfor Gunvor hadde blitt stående urørlig, siden hun enten ventet på at han skulle gjøre sin plikt som mann, eller bare ønsket å gi ham en mulighet til å være høflig, noe som kanskje kunne være to sider av samme sak. Et rødlig forheng av bomullsfilt hindret ham i å se videre inn i lokalet, men han kunne høre en melodi spilt av noe som måte være et orkester eller et slags storband, veksle med klimpringen til en gitar, og en mannsstemme som sang:

Una vecchia chitarra
Che ripete un motivo
E ti fa ricordare,
Ti fa piangere ancora.

Gunvor kom opp trinnene og takket ham for at han hadde holdt døren åpen, kanskje et antikvarisk ridderlighetsritual, men Anders hadde gjort det nesten uten å tenke over det; før han hadde hatt mulighet til å gjøre seg noen bevisste refleksjoner, hadde tanken allerede satt seg ut i live, han hadde bykset opp trinnene og gjort døren åpen. 

Gunvor trakk forhenget til side, og Anders spurte henne hvor de skulle sette seg. Gunvor pekte på to krakker ved vinduet og lurte på hva med hjørnet der, det var jo både hjørne og vindu hva kunne vel være bedre?

Koronaregler kan ødelegge, men de kan også åpne dører. Klassiskmusikk.com melder om at fire konserter ...
Jeg liker å tenke på mennesket som det mest kreative vesen på jord, og noen ...
For ikke så lenge siden trodde fremtidsoptimistene at den gylne tid var kommet, hvor all ...