Minne – kapittel LXV

Publisert 30. april 2020 av

En svak eim av røyk syntes å hvile i luften, som om årene siden røykeforbudet ble innført ikke hadde vært tilstrekkelig til å lute lukten ut av interiøret, men Anders tenkte at de gamle skinnpolstrede møblene, benker av typen man fortsatt kunne finne også på steder som Valka og Schrøders, neppe var skyld i røyklukten som trolig bare hadde sivet inn gjennom døren, eller gjennom vinduer som ikke var helt tette, fra mennene som stod utenfor og smattet på sigarettene sine. Slik bidro de på sitt vis til at luften der ute forble ugjennomsiktig.

De satte seg på to av de lakkerte krakkene, med samme lakk og farge som bordet og det meste av inventaret for øvrig og over anlegget sang mannsstemmen refrenget med en utdratt intensitet som markerte at den tidlige popsangen måtte stamme fra sekstitallets Italia,

Ma ti basta di chiudere gli occhi,
Per vedere quel’ che tu vuoi vedere

og Gunvor vendte seg mot Anders og spurte om det ikke var sånn at han på et tidspunkt hadde lært seg litt italiensk, og om han ikke kunne oversette for henne? Han kunne kanskje forsøke, svarte han. Om han hadde forstått det lille han hadde hørt ordentlig, visste han ikke, men en del av refrenget skulle han klare: For deg er det nok å lukke øynene for å se det som du ønsker å se. Han følte seg nødt til å si at det var en keitete oversettelse, men til gjengjeld fanget det litt mer av den italienske ordstillingen. Egentlig, sa Anders, var de to språkene forholdsvis like, og det var ganske mange fellestrekk mellom dem, noe man ikke skulle undres for mye over, siden de var beslektede. Gunvor sa at hun syntes oversettelsen var interessant. Hun mente det måtte være en kjærlighetssang, og mens Anders sa seg enig i at det trolig måtte stemme, ble han minnet å hva han hadde besluttet å gjøre like før de møttes: Han var nødt til å fortelle henne hvordan det stod til med fortiden. Mens Gunvor spurte ham hva slags musikk han likte best, tenkte Anders at det ikke nyttet å bare plumpe ut med det sånn helt uten videre, så han svarte at han likte vel mye forskjellig, i likhet med de fleste andre kanskje. Men allerede siden guttedagene hadde han i grunnen hatt en forkjærlighet for orgelets voldsomme kraft på den ene siden, og på den andre, hvordan det også var i stand til å spile de letteste, lystigste melodier. Ingen andre instrumenter han kjente til, sa han, hadde et så bredt register. Da hun spurte ham om han spilte, måtte han svare at nei, det gjorde han dessverre ikke; O-løp og fotball hadde vært hans greier, altså orienteringsløp. Med fotball hadde han vel sluttet omtrent som femtenåring, da de begynte på gymnaset, men orienteringen holdt han fortsatt ved like, vel å merke uten samme form og intensitet.

Mens han spurte Gunvor om hun spilte noe instrument, tenkte han at dette bar galt av sted – og at å finne en åpning, et passende påskudd til å begynne å fortelle om fortiden, kom til å bli vrient. Gunvor viste seg å ha syslet litt med piano, uten at hun hadde drevet det synderlig langt, det lengste måtte ha vært da hun og tre venninner bestemte seg for å starte et band hvor hun hadde spilt keyboard. Men da vokalist og primus motor Siri hadde flyttet, eller altså etter at foreldrene hennes hadde flyttet og tatt Siri med seg, hadde det aldri blitt rare greiene. Etter det, så hadde det vel blitt mest at hun kveldstid spilte litt piano for adspredelsens skyld. På spørsmål om hva hun helst spilte, svarte hun at hun foretrakk å spille teknisk mindre krevende stykker og heller fokusere på å spille godt, det var et råd hun hadde fått av sin pianolærer, og det hadde hun tatt med seg. I tillegg, fortsatte hun, var det veldig deilig å spille langsom og uttrykksfull musikk som Saties Ogives. Mye mer avslappende, syntes hun, enn å hamre løs på pianoet, som tross alt ikke var noe slaginstrument.

Med en rask latter reiste Anders seg og lurte på hva Gunvor hadde lyst til å drikke. Hun svarte at da måtte han i hvert fall la henne spandere neste runde, men hun kunne i grunnen bare tenke seg en vanlig pilsner. Anders gikk med på den betingelsen og beveget seg i retning av den brune baren hvor et messingrør løp langsmed disken. Mens han bestilte to halvlitere, tenkte han at kanskje dette var avbrekket, og altså åpningen, som han behøvde. Når han kom tilbake til bordet, tenkte han, da skulle han ta fatt på den vanskelige fortellingen.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Til mange nordmenns overraskelse er det en by i Mexico
En av Norges mest kjente og folkekjære malere, veteranen innen
I streken og i sorgen møtes to av det forrige