Minne – kapittel XLVIII

Publisert 21. mai 2020 av

Mens Gunvor beveget seg i takt med tubaens jevne støt, falt Anders uvegerlig til å tenke på hvor stor avstanden måtte ha vært for de som kom hjem fra krigen, for de omtrent tre millionene tyskere han nylig hadde lest litt om, de som, uten at deres familier visste hva det ble av dem, slavet i vei i sovjetiske fangeleirer eller rundt om i Europas krigsherjede og raserte områder. Noen av dem, tenkte Anders mens Gunvor satte øynene sine i ham og smilte så han endte opp med å si apropos ingenting, visste hun om de tre millionene tyske krigsfangene i sovjetiske fangeleirer etter andre verdenskrig? Gunvor svarte med at hun ikke hadde noen dypere kjennskap til det, men at hun så vidt var kjent med at det hadde hendt. Når – hvis – man kom hjem, fortsatte Anders, – de siste av dem hadde kommet hjem først elleve år etter at hjemlandet deres hadde blitt beseiret –, så kom de hjem fra tilstander som hadde ført til at så mye som en av de tre millionene hadde omkommet. De som overlevde og kom hjem igjen, sa Anders og tenkte at han skulle ha valgt et samtaleemne hvor det ikke var død, lidelse og grusomhet hvor enn man snudde seg, var radmagre og mange på sultedødens rand. Han fortiet, kanskje fordi han ante at det var på et vis var uanstendig, at mange av mennene hadde kommet impotente og dermed umandiggjorte hjem, fremmedgjort fra og ute av stand til å ta del i kroppslig samkvem, og mens han hørte Gunvor si at så ille hadde hun i grunnen aldri visst å forestille seg det, tenkte Anders at det ikke var til å undres over at mennene ikke klarte å krysse gapet som en slik hverdag hadde gravd ut mellom dem og deres kjære. – Nei, sa Anders, det er ekstremt. 

Tubaen som hittil hadde båret den i grunnen ganske lystige musikken, stilnet. Akkompagnert bare av en gitar sang stemmen som nå var langt mindre skjemtende:

Jordens Gudar, all er lycka
Är et stoft, et glitter-grus;
Fattigdomen vid sin krycka,
Lemnar lätt sitt trånga hus;
Movitz går til nästa krogen,
Borgar där förnöjd et krus,
    Tar et rus,
    Tapper och trogen,
Somnar vid et sex-örs ljus.

Stemmen døde ut. En ny låt begynte. Gunvor tømte glasset sitt, og Anders fulgte hennes eksempel. Hun spurte ham om han ikke kunne tenkte seg en halvliter til, kanskje spurte hun om det, tenkte Anders, for å unngå at det skulle bli stille mellom dem igjen, og han svarte at han gjerne ville ha en pils til og at han løp en tur på toalettet i samme slengen. Toaletturen var kanskje ikke veldig nødvendig, men han kjente at han måtte få et øyeblikk eller to vekk fra musikken og fra den innflytelsessfæren som andres nærvær utgjorde, og da især Gunvors. Bak døren endret lydene seg, musikken var dump og fjern, diskanten trengte dårligere gjennom døren enn de lavere frekvensene, og mens han stirret inn i den egentlig hvitmalte, men nå nesten fullstendig graffitidekkede veggen, hørte Anders det som måtte være en bass eller kanskje en kontrabass spille en linje. Nå som han først var der inne, tenkte han at han like gjerne kunne se om han ikke faktisk måtte litt på do. Det ville jo vært påfallende om han en halvtime senere faktisk ble nøden, og unnskyldte seg for å gå inn på toalettet igjen. 

Avstanden, tenkte han, den var ingenting, avstanden han balet med var ingenting sammenlignet med den de hjemvendende mennene måtte ha følt, men likevel overmannet den ham, og han maktet ikke gi lyd til tankene sine. En slags impotens, en udyktighet. Kanskje burde han gjøre et nytt forsøk, men han var ikke helt sikker på hvordan forsøket skulle arte seg. Skulle han nå, mens Gunvor ventet på ham ved bordet med en ny øl, buse frem og gulpe opp hele fortellingen? Det var så voldelig å skulle gjøre noe sånt, tenkte Anders, det ville være å røske opp hele stemningen som hadde etablert seg mellom dem, å gå imot forventningene hennes, forventninger, tenkte han, som neppe innebar noe veldig spesifikt, men som ventet noe sedvanlig, ventet ting som man sa på et andre stevnemøte hvor det fortsatt gjaldt å male seg i et så forskjønnende perspektiv som mulig.  

Det nyttet vel ikke, tenkte han, å skulle planlegge. Det fikk skje som det ville. Han gjorde seg klar til å gå ut igjen, vasket hendene og tørket av dem med papir, låste opp døren og gikk ut. Han så Gunvor sitte og se ut av vinduet. To øl stod på bordet. Slik skulle det vel være, tenkte han. Hverdagslig nok, alt til sin tid. Han hadde ikke klart å tvinge det frem. Hvis det kom en mulighet, kunne han gripe den. Hvis ikke, fikk han la være.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Elin Ørjasæter har mange råd til de nyankomne i arbeidslivet.
I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst-
Hans Rotts Symfoni i E-dur, eller Den nye symfonien (efter