– Så grusomt! var et av svarene han hadde gitt Gunvor mens hun fortalte om sønnens skolegang, og som han nå, mens Gunvor gikk en tur på toalettet, så seg nødt til å tygge på. – Det er jo fryktelig, hadde han sagt. Ingen av de to svarene virket på ham å være mer enn meningsløse ord. Nå hadde han selv utvist den samme trangsynte småborgerlige medfølelse og liksom-godhet som han i sitt stille sinn hadde bebreidet dem som hadde forsøkt å trøste ham. – Utrolig at noe sånt kan skje i dag, hadde han sagt. Men han syntes at han hele tiden bare satte seg selv i sentrum, og han tenkte at det han hele tiden hadde vært mest opptatt av, var hvordan han iakttok seg selv mens han skulle innta en trøstende rolle. Han så seg utenifra, på et vis fra Gunvors ståsted, og han ytret ordene som han trodde skulle være de riktige, men som nettopp derfor ikke virket på ham å være hans egne. Likevel, tenkte han, hva annet stod det egentlig i hans makt å gjøre? Ordene ble jo på et vis også gjort til hans egne idet han ytret dem, og dersom det hadde blitt nødvendig, ville han ha vært nødt til å stå for dem. Heller ikke var det sånn at han ikke mente ordene, tenkte han, for han syntes virkelig at det var fryktelig.
Gunvor kom ut fra toalettet og lukket døren etter seg med albuen, tilsynelatende for å unngå å røre ved dørhåndtaket. Anders så at hun snudde seg og begynte å bevege seg mot ham, og som følge av at han ikke visste hva han skulle si, samtidig som han for all del ville unngå flere stillheter, endte han i villrede opp med å spørre om det ikke gikk bedre med gutten nå, hvorpå Gunvor svarte at jo, det gjorde det. Men, sa hun, opplevelsene virket å ha satt varige spor, og det var jo ikke annet å forvente heller, men det var fortvilende, og hun sa at hun ikke lenger kunne undre seg over hvor mange ungdommer fikk autoritetsforakten sin fra. Anders sa at det kunne han tenke seg, og igjen ble det stille. Nå, tenkte han, hadde han endt opp med å bli lamslått av en fortelling som han ikke hadde forestilt seg at Gunvor kunne ha strevet med. Stillheten som rådet mellom dem og som de nå virket ute av stand til å holde på avstand i mer enn noen få øyeblikk, fortrengte de andre tankene hans.
Gunvor fiklet litt med glasset sitt. Anders så på henne og forsøkte å forestille seg alt som lå bak et annet menneske. Det gav nesten ingen mening i det hele tatt å forsøke, tenkte han. Å trenge helt inn i alle hennes tanker og sorger, ville ikke det koste ham like mye tid som hun hadde levd, ville han ikke være nødt til å få innsikt i alle hennes erfaringer? Men Anders visste ikke hvilke andre muligheter han kunne tenke seg dersom man virkelig skulle, dypest sett, komme seg hinsides de faste vendingene som var gjengs i samfunnet.
Gunvor brøt stillheten og forsøkte å beklage at hun hadde nevnt det, hun ville si at hun ikke skulle tatt det opp nå, men Anders sa at nei, herregud, det var helt riktig av henne, og han tenkte på at dersom han først hadde kommet i gang med å fortelle om Ingrid, ville han ha vært nødt til å fortelle om hvordan det hadde vært med ham og Sofie. Alt ville han vel neppe fortalt, i hvert fall ikke med en gang, og enkelte ting, tenkte han tvert, ville han vel aldri komme til å fortelle.
Som stillheten nå vitnet om, var avstanden mellom dem mye større enn han etter i går ville trodd mulig, men det var kanskje en såkalt virkelighetsorientering, tenkte han, som fortalte ham at man ikke lærte et annet menneske å kjenne på bare en kveld. Det virket ikke lenger så innlysende at han selv burde legge ut om sin egen fortid. For øyeblikket virket de kanskje ikke å ha noe å snakke om, men virkeligheten, tenkte Anders, måtte være at de begge var usikre på hvordan de kunne gå fra denne situasjonen og tilbake til en samtale hvor de fortrolig utvekslet ubetydeligheter, slike som i førstningen er omtrent det eneste man er i stand til å dele – hvor mange søsken man har, hva slags steder man har besøkt på ferie, og hva slags fritidsinteresser man pleier. Anders tenkte at Gunvor kanskje klandret seg selv for å ha drept stemningen, og det glapp ut av ham at han var glad for at hun hadde åpnet seg for ham. Gunvor så opp og smilte, men det var et smil som bestod mest i at det venstre kinnet trakk seg litt opp, mens det høyre ikke beveget seg stort. – Det var godt å høre, sa hun, og de tidde. Anders grep glasset sitt og tok de to siste slurkene. Et gløtt på armbåndsuret fortalte ham at dette, i det minste dersom han ønsket å få en liten stund til å puste ut før han måtte forsøke å sove, måtte være kveldens siste øl.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
