Selv om de ikke hadde fått stillheten på så veldig god avstand, var det vanskelig for Anders å gjøre noe annet enn å si at dette måtte bli hans siste. Gunvor tok sin siste slurk. – Det er sikkert fornuftig med tanke på morgenens arbeidsdag, sa hun, og Anders angret straks på at han ikke hadde tatt initiativ til et tredje glass, men det var ikke sikkert at Gunvor ville sagt ja. Hun kunne ha sagt nei og latt kvelden ende med det. Anders tenkte et øyeblikk at egentlig var det frykten for en slik avvisning som hadde motivert ham til å si at dette ble den siste ølen for i kveld. Han så på Gunvor. Ingen av dem gjorde tegn til å bryte opp, og endelig tvang stillstanden ham til å reise seg. Han tok jakka og sa at dette hadde vært en veldig trivelig kveld, han var glad for at hun hadde sendt ham en melding i morges. Gunvor lo litt og sa at det var hun også.
Da de hadde fått på seg jakkene, ble det igjen et opphold hvor ingen av dem rørte seg i retning utgangen. Døren gav fra seg en lyd, noen gikk ut og inn, Anders ble igjen oppmerksom på en røyklukt, men uten at han med bestemthet kunne si om den hadde vært der hele tiden eller om den nå gjorde sitt inntog på ny, dratt med inn av noen som hadde sittet ute i den kjølige kveldsluften og varmet seg på en sigarett, og han tenkte at tanken på en sigarett mellom to lepper måtte være det som fikk ham til å tenke på at det ikke virket å være noen annen måte å avslutte kvelden på enn med et kyss.
De få øyeblikkene med kald trekk var nok til å få Anders til å røre seg. Han slapp stolen som han hadde hvilt hendene på og gikk et par korte skritt mot døren. Gunvor begynte å gå i samme retning, mot døren, hvor noen hadde tusjet buens navn er BIOS på veggen ved siden av, de gikk ned granittrinnene og stanset ute på fortauet. Skodden, viste det seg, hadde blitt betraktelig tynnere, om den ikke helt var forsvunnet, og himmelen som takket være bybelysningen var så godt som stjerneløs, kunne anes bak de siste restene. De så hverandre inn i øynene. Anders tenkte at nå kunne det vel ikke være noen tvil om hva han måtte gjøre, selv om han samtidig på et vis stod fritt til å gjøre noe helt annet, ingen hindret ham i å snu seg og gå uten å si et ord, men det ville vært uhørt, og spesielt siden hun hadde stått for kysset i stad, følte han at nå måtte det være hans tur. – Hvilken retning skal du? spurte han, og Gunvor svarte at hun skulle oppover. Anders sa at det visste han vel egentlig og bemerket at han måtte nedover til sentrum for å ta bussen vekk igjen. – Onkelen min, sa Gunvor, har en vits som han alltid drar, om at buss, det er noe som tar deg fra et sted du ikke er, til et sted du ikke skal. Men med parkeringsplasser og sånt, fortsatte hun, burde jo det samme kunne gjelde for bil i dag – når man har kommet dit man skal, må man ofte sirkle seg vekk igjen bare for å få en parkeringsplass. Anders lo og tenkte at når han var ferdig med å le, i stillheten som sikkert kom til å følge like på latteren, måtte han kanskje bare gjøre det, derfor halte han latteren ut med et par skratt. Han stanset, og det ble stille, øynene deres fant hverandre og han lente seg frem. Hun vinklet hodet sitt litt skrått oppover og møtte hans.
Det ble et ganske lett kyss, og Anders ble usikker på om han ikke skulle holdt henne litt igjen, kysset henne litt lenger, eller noe annet. – Takk for i kveld, sa Gunvor. – Ja, takk for i kveld, gjentok Anders og smilte til henne. Hun smilte tilbake, og han tenkte at kanskje hadde kysset vært av en passe lengde, men når han forsøkte å kjenne etter i seg selv, fikk han ingen svar. – Farvel, sa Gunvor. Farvel, sa Anders. De så på hverandre et par øyeblikk, Gunvor rørte det ene benet og begynte å flytte det bakover. Anders gjorde en omtrent motsvarende bevegelse, slik at de begge beveget seg vekk fra hverandre, og begge gjentok de en avskjedshilsen og vinket så vidt. Så vendte de seg hver sin vei. Anders tenkte at han fikk la være å snu seg, men så gjorde han det likevel, han så Gunvors bakhode og rygg fjerne seg, og han snudde seg fremover igjen, på vei hjemover. Igjen var han for seg selv.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
