Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 4: En bekjennelse

Publisert 4. desember 2020 av

Kapittel 4: En bekjennelse

Tallerkener og glass fra det som ble et nedstemt middagsbord var blitt båret inn. Den herjede moren satte på en kanne med te til seg selv og ga uttrykk for at hun trengte å være alene en stund. Med hengende hode ble hun stående ved vinduskarmen på kjøkkenet og myse ut i en tung og stillferdig tåke. 

Hun kunne så vidt skimte naboene gjennom det tilduggede glasset. Familier dukket opp i det fjerne med nykappet furutre på sleden, som var trukket av barna. Foreldre lo i forgrunnen mens de små snakket om at det snart var tid for den blå time. De voksne sa at barna måtte skynde seg inn i hus før tufsa kom og tok dem. Mor ble stående der og mimre tilbake til svundne tider – tider da lille Esben rev i morens skjørter, og maste om å dra ut på juletrehandel, fordi det var en del av tradisjonen. I år hadde han ikke brydd seg om å spørre henne om det. Hun sukket tungt. Rundt omkring i byen ruget førjulsstemningen som aldri før, men sønnens barnetro var så godt som borte. 

Nanna kom etter hvert inn til sin svigerdatter. Da moren oppdaget den gamle, kvapp hun til.

– Å, er det deg, Nanna. Jeg stod helt i mine egne tanker. Erindringene tok meg, sa hun litt fjernt. 

– Nå må du ikke bli sørgmodig, kjære deg, svarte Nanna.

Moren nikket – ikke visste hun til hva. Når hun tenkte på Esben slik han var blitt det siste året, var det som om hun ikke kjente igjen sin egen sønn. Moren følte en innstendig irritasjon bygge seg opp innvendig. Utblåsningen var uunngåelig:

– Det er på tide at Esben får seg en lærepenge! Han går altfor langt med disse ideene sine, og ødelegger julen for oss alle. 

– Jo, men…, forsøkte Nanna å bryte inn forsiktig.

– Ikke noe men, svarte moren brått og fortsatte:

– Hvorfor er det slik at de som tror de sitter på sannheten, blir så brutale og hensynsløse? Esben må lære seg å ta ansvar for sine handlinger. Han tror han kan redde verden med sine holdninger alene, mens han ikke klarer å ta vare på hverken seg selv eller noen han er glad i.

Nanna holdt pekefingeren opp i været, for å stanse tiraden, tok moren på skulderen og sa intenst,

– Dette… er min siste jul. 

Moren gispet.

– Ikke si slikt, Nanna!

– Jo, jeg kjenner det på meg, svarte den gamle og fortsatte uten pause,

– Men ikke bekymre deg. Jeg vil bare ha en siste lykkelig jul med dere alle, og særlig mine barnebarn, som jeg vet er så gode innerst inne. Til og med Esben. Jeg var en liten villstyring som ungdom selv, mimret hun.

Igjen ville Nanna ty til sin evne til å snu enhver situasjon til noe stemningsfullt. Hun foreslo at de alle skulle dra på julemarkedet, for det pleide Esben å like så godt da han var barn. Og ingen blir vel noensinne for gammel eller for alvorlig til et julemarked?

– La meg gå opp til ham, sa Nanna, så skal jeg nok bruke min bestemorlist til å få ham med.

[Fortsettelse følger…]

Kirsten Flagstad Festival har vært en årlig begivenhet siden 2006.
Maleri- og skulpturparken Roseslottet skulle etter planen åpnes den 8.
Nicholas Boys Smith er utnevnt av boligminister Robert Jenrick til