Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 5: Familiedrama på julemarkedet

Publisert 5. desember 2020 av

Kapittel 5: Familiedrama på julemarkedet

På sengekanten satt Esben, atter i fortvilelse over verdens tilstand og over at hans familie var like fortapt som resten av det materialistiske samfunnet. Hvorfor kunne ikke flere tatt ansvar og gitt opp sine små egoistiske forlystelser, som noe så tullete som julefeiring, for den gode saks skyld, undret han oppriktig og oppgitt. Da banket det plutselig på døren. Det var Nanna. 

Den gamle var andpusten etter å ha gått opp trappene, og satt seg ned ved siden av den ampre unge mannen. 

– Hør nå her, Esben, begynte hun, det er ikke alltid så lett å være i familie sammen. Mennesker forandrer seg, og i en familie er det ikke alltid man utvikler seg i samme takt. Det er tydelig at du har fått mange nye verdier som er helt fremmed for resten av familien.

Esben latet som om han ikke hørte etter, men egentlig lyttet han som en elefant. 

– Hva sier du til at vi drar på julemarkedet i kveld, som en familie? Du pleide jo å like det så godt da du var yngre. Hvis du blir med på det, kan du få bestemme hva vi skal gjøre i romjulen, fortsatte bestemoren. 

Det siste tilbudet fristet Esben, for han hadde lenge mast om at familien skulle være med ham på miljøstreik utenfor selveste Stortinget. Det var en ganske lang kjørevei for å komme seg til hovedstaden, men den gode følelsen som kom etter å ha stått utenfor den lovgivende forsamling og ropt skjellsord mot de som kjørte verden mot kanten av stupet, gjorde hele kjøreturen verdt det, syntes Esben. Nå satt han med makten, tenkte han, og ved å si ja til å lide seg gjennom et par timer på julemarked, kunne han få omvendt familien til den gode saks tjeneste i romjulen. 

Han samtykket, og ble med Nanna ned i stuen. På vei ned trappen, trakk Nanna opp et julekort i en konvolutt fra lommen.

– Dette er til deg, og du må for all del ikke åpne det før julaften, sa hun og smilte så Nanna-aktig at Esbens hjerte ikke kunne motstå å myknes litt opp. 

Nanna pleide alltid å gi Esben og Edvarda et julekort på lille julaften, likesom i all hemmelighet, slik at de kunne åpne det når de ville på selveste dagen. Kortene var ofte personlige, og det var alltid tydelig at den gamle hadde lagt mye tid i ordleggingen, så det hendte at søsknene følte for å lese sitt brev for seg selv. 

Ikke lang tid var gått før familien Skrunde var fremme på julemarkedet, som i år var større enn noensinne. Kanskje var det noe med den nyfalne sneen som gjorde stemningen på markedsplassen ekstra magisk denne kvelden. Både lokale og folk utenbys fra hadde samlet seg i det som var blitt et episenter for julestemning. Fra bodene kunne man kjenne duften av brente mandler og nystekte krumkaker fylt med krem. Hver eneste bod, hver eneste lyktestolpe og hvert eneste tre var fylt av julelys, som skinte så varmt og bekreftende i den kalde mørketiden. 

Edvarda, Nanna og moren ble raskt grepet av markedets stemning. Særlig morens ansikt gjennomgikk en total forandring. Den tidligere bedrøvede kvinnen, som gikk inn for å smile tappert fordi det tross alt var jul, så nå ut som om hun hadde sluppet alle bekymringer. Hun regelrett lyste der hun gikk rundt med et smil om munnen – ikke et anstrengt smil, men et ekte smil, som man ofte kun ser hos barn. Julestemningen har den egenskap at den kan bringe frem barnet i en. 

Mens familien og resten av folkene på markedet hygget seg glugg i hjel, skulte Esben olmt på alt og alle. Dette var verre enn han hadde husket, tenkte han. For ham representerte hver eneste bod og hver eneste nisse uhygge og avsky. Han foraktet alle som gikk rundt og fråtset i alt sløseriet, alle fordommene, alle diskriminerende tradisjoner – som ble oppfattet som bra bare fordi det hadde fått merkelappen «jul» på seg. 

Fra høyttalerne ljomet stemmen til Jussi Björling ut i tonene til «O helga natt». Moren og Nanna tok seg til hjertet da de hørte julesangen. 

– Æsj, kan de ikke skru av den musikken, utbrøt Esben og tvangsavsluttet kvinnenes magiske øyeblikk. – Vet de ikke at Jussi Björling var en hensynsløs pengemaskin, som bare…

Moren avbrøt sin sønn:

– Men du vet jo at dette var din salige fars yndlingssang, sa hun med lav, bristende røst.

Det å bli revet ut av en barnlig julestemning, kombinert med en privat mimrestund over sin avdøde ektemann, frustrerte fru Skrunde så kraftig at hun ble ganske rød i ansiktet og våt i øynene. 

– Hvorfor må alt handle om far, brøt Esben ut.

– Før så jeg opp til ham, men nå har jeg lært at han ikke var annet enn en utspekulert kapitalist som suget penger ut av folk. Jeg pleide å tro at rederi var redelig. At to så like ord kan bety to forskjellige ting er vanskelig å fatte, fortsatte Esbens tirade i crescendo. 

– Jeg skammer meg over min far! Ja, nå har dere sannheten, avsluttet han i fortissimo. 

Nanna holdt rundt Esbens mor, som hadde falt sammen. Det så ut som om knærne hennes ikke lenger maktet å holde henne oppe. Hun gråt og hvisket noen utolkelige ord.

Den selvgode Esben bad henne snakke høyere, for han hørte ikke hva hun sa. Og han fikk som han bad om. 

– Du er ikke halvparten den mannen din far var, skrek moren ut i sorgfullt raseri. 

Edvarda og Nanna forsøkte å roe henne ned, men de kom til kort. 

– Faren din tok ansvar! Du er ikke annet blitt enn en ansvarsløs svermer som ødelegger livet til alle rundt deg! 

Moren sank utmattet sammen. Esben rygget sakte – i vantro – mens Nanna og Edvarda så bebreidende på det likbleke ansiktet hans. Det var samlet seg en ring av mennesker for å overvære familiedramaet. Esben snudde seg brått, presset seg gjennom folkemassen og løp. Han skulle bort. Bort fra familien. Bort fra samfunnet. 

Edvarda forsøkte å springe etter broren, men akkurat da hun nærmet seg Esben, ble hun holdt tilbake av over et tog av over hundre nisser med store sekker som kom vraltende gjennom markedet. Det var markedets årlige juleopptog, som ble ledet av et helt korps hvor tromboner og fløyter spilte intense juleslagere. Det som for Edvarda nylig ville fremstått som et festlig juleinnslag, ble til et bisart mareritt. Edvarda ropte forgjeves etter Esben, mens hun febrilsk forsøkte å presse seg gjennom nissemassen. 

Edvarda gav opp og satt seg ned. Hun gråt, for hun hadde en innstendig fornemmelse om at Esben nå var i fare. Som en klam hånd om hennes hjerte lå en frykt: En frykt for at de aldri ville se ham igjen.

[Fortsettelse følger…]

Julen er et påskudd for å bade i kitschens søtladne
Det er på tide at bruk-og-kast-mentaliteten innen arkitektur- og utbyggerstanden
Foran en utstillingsvegg, finnes det tre typer mennesker. Den første