Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 6: Ned med Nissefar!

Publisert 6. desember 2020 av

Kapittel 6: Ned med Nissefar!

Etter at Esbens raske føtter hadde båret ham bort fra julemarkedet, familien og alt støyet fra opptoget, begynte rømlingen å granske omgivelsene rundt seg. I flukten hadde han ikke lagt merke til hvor han løp, og nå hadde han endt opp i noe som lignet en bakgate langt utenfor allfarvei. Hvilken retning sentrum var, visste han ikke. Det overveldende mørket som omgav ham var nok med på å forvirre stedsansen hans, tenkte han. Andpusten ble han gående uten å vite hvor han skulle hen. Det slo ham at den eneste lyden som omgav ham var lyden av hans egne trinn i sneen. Men så fanget ørene hans opp et støyende fremmedelement i det fjerne. Ubevisst beveget han mot støyen, som en møll mot fjøslykten. Etter hvert ble lyden tydeligere og han kunne skimte et lys langt fremme, som fra et flammehav. Han hørte sinte rop, etterfulgt av ekstatisk jubel. Jo nærmere han kom og jo mer han kunne skimte av kilden til den voldsomme ståheien, desto mer sperret den unge Esben opp øynene. 

Så med ett ble han vitne til et hårreisende syn som fikk ham til å glemme alt det dystre som hadde skjedd den dagen. Foran ham, rett over gaten for et opplyst juletre, kunne han se en bande med unge mennesker som halte og dro i en rekke tau som var bundet rundt en statue av bronse. Det var åpenbart at de forsøkte å velte den ned fra sokkelen sin. Synet av denne usedvanlige handling var for Esben så mektig at han måtte gni sine to små øyne. Da han forstod hvilken statue det var mobben rev ned, gned han sine øyne enda en gang. Det var en statue av selveste Nissefar! 

Ustyrlig som en villhingst satte Esben på sprang over gaten for å få med seg det som måtte være et av de aller mest spennende øyeblikkene som hadde funnet sted i byen på år og dag. Han må ha løpt ganske så raskt, for i farten merket han at noe løsnet fra bukselummen. Esben stoppet opp og så et glitrende kort blinke på glattisen mellom skoene. Han plukket det opp.

«Kjære skatt …» sto det på innsiden med pen løkkeskrift. Det var kortet fra Nanna. «Pøh!» fnøs han høyt, før han spankulerte bort til nærmeste resirkuleringsbøtte, og kastet det uanfektet fra seg. For Esben var Nanna like ubetydelig nå som de små sneflakene som dalte ned fra himmelen og smeltet inn i den harde, kalde bakken. Hun hadde ikke forsvart ham da han ble ydmyket av sin mor i all offentlighet, og hun hadde heller aldri forsøkt seg på å forstå hans sak, tenkte han. Det var ingen vits i å vende tilbake. Nei, Esben skulle videre. Slik resonnerte Esben for seg selv, før han igjen vendte oppmerksomheten over på oppstyret som foregikk rett over gaten.

– Kom igjen, kamerater! Nissefar skal ned!

Esben kunne høre et par unge menn ytterst i gjengen brøle da han hadde ankommet åstedet. Innimellom rop, spyttet de voldsomt i bakken og tok en stor slurk av en flaske som Esben syntes lignet det brennevinet som lå lagret i mors skap der hjemme, og som hun kun drakk til kaffen etter julemiddagen. 

– Hva står på?, spurte Esben, nærmest hviskende, etter at han hadde tappet de to guttene forsiktig på skulderen. Uttrykket hans var en slik rar blanding av forskremthet og beundring at de to rakkerne kaklet av latter. 

– Hva mener du med «hva står på», svarte han ene. – Ser du ikke hva vi gjør?

– Dere river ned en statue, svarte Esben. 

– Nei, kamerat! Vi lager historie! 

De to fniste hånlig og tok en enda større slurk fra brennevinsflasken, før de satte i gang igjen med å hale og dra i tauet som var bundet fast i nissestatuen. Under seansen kom det nå og da puljer med eldre menn og koner som veivet med stokken sin i håp om å sette en stopper for ødeleggelsen. De ble fort jaget bort av rebellenes tut og ukvemsord. Det tok ikke lange tiden før flere i gjengen hadde begynt å legge merke til gutten som bare sto der og glante opp på den halvdøde statuen i barnlig fascinasjon. Noen spurte hva han glodde på. Andre tilbød han sigaretter, alkohol eller et tau å dra i. Men Esben ble bare stående og måpe. 

Da nissefar endelig traff bakken jublet de alle ekstatisk og hoppet oppå den som om den var den største ufyselighet i verden. Esben delte brennevinsflasken med de to unge som hadde ledd av ham i stad, og lo usikkert mens de sang om rettferdig harme. Men gledesutbruddene ble straks avbrutt av et skingrende skrik om taushet. Alle stilnet. Ut av flokken dukket det opp en høyst alvorlig og lutrygget ung mann. Han sto snart midt i folkemassen, for stimen syntes å sentrere seg rundt ham på ren automatikk. Det var tydelig at han var lederen av gjengen – han som hadde ropt høyest og kommandert mest under hele nedrivning. 

– Dere vet hvorfor vi gjør dette her, skrek han. 

– Ja!, hylte flokken i kor. 

– Det er fordi nissen var slaveeier! 

Esben så spørrende ut. 

– Alvene jobbet gratis på Julenissens verksted og ble drevet til randen av hva de klarte, fortsatte lederen intenst og hest.

– Men …. nissen finnes jo ikke, innvendte Esben. 

Alle øyne på ham. 

– Så klart, din tulling, men det handler jo om hva nissen representerer! Nisse-faen og hele den forbanna julen er et kapitalistisk oppspinn, responderte den krasse lederen med ild i øynene. 

På tross av det noe aggressive lynnet som lederen representerte, maktet ikke Esben å fortrenge den gleden som nå boblet opp i han. Budskapet klang godt i hans ører. 

– Helt enig, ropte Esben tilbake. – Ned med de vestlige verdier!

Gjengen gav ham mange klapp på skulderen og fortsatte sin feiring av nissefellingen. Lederen snek seg bort til Esben.

– Jeg heter Jonas, forresten, sa han, og rakk hånden ut mot den ivrige proselytt. – Mr. Jones kaller de meg. 

Mr. Jones snudde ryggen til og skuet ut mot sin egen hær. 

– Og dette … er «Det imaginære parti». Vårt formål er å bryte ned sivilisasjonen. Ønsk oss hell og lykke.

Mr. Jones tok fingrene i munnen og plystret høyt. I samme sekund kom resten av stimen sammen og stelte seg fint bak ham. Da de alle var på vei til å marsjere videre, så de Esben løpe etter dem med et fortvilet uttrykk.

– Vent, vent! Hvor skal dere?, ropte han heseblesende. 

– Å, vi har nok av ting på dagens gjøremålsliste som vi ikke har fullført enda, svarte Mr. Jones. 

– Som hva da, spurte Esben.

– Plyndre juletrær, klippe i stykker lys. Det vanlige i disse tider, lo lederen.

– Kan jeg bli med dere? 

Mr. Jones stoppet opp og gav ham et lurt glis. 

– Folkens! Jeg tror sannelig vi har fått oss et nytt medlem i klubben. 

18. januar åpnet Nerdrum-utstillingen «After the Flood» på Patrick Painter
En av Norges mest kjente og folkekjære malere, veteranen innen
Hvis det finnes et drama som gjør seg skyldig i