Kapittel 7: Det imaginære parti
Den sti av hærverk og kaos som «Det imaginære parti» efterlot seg kunne like gjerne vært fotsporene til gudinnen Shiva. Ødeleggelsens bjellesau, Mr. Jones, førte flokken av unge, forkomne mennesker og ropte stadig en kommando til en eller annen. Med sitt høyst uappellerende utseende, var Mr. Jones et levende bevis på at de i «Det imaginære parti» ikke valgte leder basert på overfladiskheter. Kroppen hans lignet en fisk som var påsatt ben og armer; hele hans figur var således ute av proporsjoner og halsen hans var ikke-eksisterende. I ansiktet hadde han to store svømmende øyne, en knøttliten nese og en munn helt uten lepper. Men hva skulle han med lepper, når han mente at kyssing var avleggs?
Mr. Jones rakte Esben en grønn lue. Det var gjenguniformen, fortalte lederen, før han ropte ut til alle at de skulle dra til «hovedkvarteret», som Esben senere fikk vite var en nedlagt jernbanestasjon. Luen var altfor stor, syntes Esben, men han fikk vite at han tok den på feil. Den skulle stå på toppen av hodet, slik at den dinglet mens han gikk, fortalte Jones, mens han rettet på Esbens lue.
– Du er OK, sa Mr. Jones og tok Esben på skulderen.
Esben kunne ikke hjelpe for at han begynte å smile. Han skulle først til å si «Takk», men så kom han til å tenke at det ikke var et litt for tradisjonelt svar. Da ville han hørtes ut som familien sin, tenkte han. Dette var jo en gjeng som stod for å rive ned tradisjoner, så da måtte han finne på noe utradisjonelt å respondere med.
– Det driter jeg i, svarte han og måtte anstrenge seg for ikke å vise hvor fornøyd han var med svaret.
Mr. Jones lo en boblende latter, til Esbens store velbehag. På veien bort til hovedkvarteret ble Esben fortalt i korte ord hvilken gjeng han nå var blitt en del av.
«Det imaginære parti» var navnet på en gjeng mennesker, hvis mål var å rive ned alt det bestående som kjennetegnet sivilisasjonen. Folk flest ville kalt dem pøbler, men selv kalte de seg kunstnere. Hvilken kunst de kunne, var det ingen av dem som kunne svare på. Det imaginære parti var særlig opptatt av å bryte ned det som ble oppfattet som uskyldig og hyggelig. Følgelig var julehøytiden et yndet angrepspunkt for disse folkene. Selv om gruppen bestod av stort sett yngre mennesker, var det også et par voksne med i gruppen, men det var tydelig at disse få utgjorde gruppehierarkiets bunnivå.
Da de kom frem til «hovedkvarteret», ble Esben forbløffet over stedets størrelse og stand. Det var slett ikke til nedfalls, slik han hadde forventet da han hadde tatt deres fillete klær og opprørske aktiviteter i betraktning. Da Esben forundret spurte Jones om hvordan de hadde råd til å bo slik, mumlet han unnvikende noe om at hadde fått pengestøtte for aktiviteten de bedrev fordi de fremmet et «alternativ i samfunnsdebatten», eller noe i den dur. Esben forstod ingenting av situasjonen. At en opprørsgruppe som ville rive ned det bestående, livnærte seg av det samme, gav ikke mening i hodet hans.
– Men fjerner ikke det noe av… av…, forsøkte Esben seg.
– Vi bryr oss bare om resultater, brøt Jones inn irritert.
– Resultater over hva vi klarer å ødelegge. Hvis vi samtidig kan bo luksuriøst, passer det meg fint. Den tida da opprørere skulle værra så prinsippfaste er over, fortsatte han følelsesløst.
Han gav Esben et blikk som sa «Har du noe problem med det?». Den nyankomne bøydet hodet i underdanighet, lik en hund som har møtt sin hersker.
Selv om den nedlagte togstasjonen var stor og nyoppusset, var det lang fra fint innvendig. Det så ut som om folk hadde gått aktivt inn for å rote det til. Noen steder var det slått hull i veggene, andre steder stod det skrevet ukvemsord på møbler og i himlingen med skrikende farver. Søppelet lå som smurt alle andre steder enn i bosskurven.
Som rotter i reiret sitt, samlet gjengen seg i en slags sirkel og snakket om dagens gjerning, nedrivingen av Nissefar. Alle var engasjert i å dele med gruppen sin egen opplevelse, og helst overgå den foregående i edelhet.
– Jeg følte en lettelse i hele meg da vi reiv ned den grusomme mannen og alt’n representerer, sa en av dem.
– Jeg klarer ikke å snakke om det. Det blir for følelsmessig ladet for meg, sa en annen og presset frem tårer. Etter hvert hikstet han, mens de andre så beundringsverdig på mannen.
– For meg er dette noe av det viktigste som er blitt gjort i år, sa en liten, korpulent mann og fortsatte: – Jeg er stolt over å ha vært med på noe som kan markere starten på nedbrytelsen av julen. Det er liksom noe jeg kan fortelle barnebarna mine.
Han hadde forsnakket seg.
– Ikke… ikke at jeg planlegger å få barnebarn, altså, stammet mannen i frykt for å høres ut som en tradisjonell familiemann.
– Det… det var ment som en uttrykksmåte.
Resten av gruppen var uttrykksløse. De ventet på at Jones skulle gi sin kommando på hva å mene, og kikket bort på ham. Lederen smilte, og da satt resten av gjengen i å humre bifallende. Mannen som hadde fremstått som et familiekjært menneske, slapp unna for denne gang.
Esben hadde opprinnelig hatt lyst til å dele sin egen opplevelse av å være tilskuer til nissenedrivingen, men ble skremt av uthengelsen som var nære ved. Han holdt seg stille og lyttet.