Kapittel 8: En stormende het vinternatt
De neste timene med kunstnerkretsen var for Esben en kontinuerlig observasjonsøkt. Det var tross alt et helt nytt miljø han var blitt en del av. Et progressivt miljø som skulle redde verden ved å jage ut alle feilslåtte ideer om arv og konservatisme fra fortiden. Dette var stort, tenkte han for seg selv.
Det var også viktig for ham å tilvinne seg heder og ære fra et bestemt menneske, nemlig Mr. Jones. Av en eller annen grunn følte Esben seg nærmest vergeløs overfor denne unge mannen. Aldri før hadde han opplevd en slik intellektuell nakenhet som den foregående dagen da han avstod fra å dele sin opplevelse med flokken. Han skammet seg over å ha blitt stum av den ene grunn at han ikke var radikal nok. Så dum han hadde vært, tenkte han, som hadde trodd at det var greit å beholde sitt gamle vokabular som beskrev kjernefamilien – noe så utdatert. Esben var glad for å ha innyndet seg hos mennesker som utfordret ham intellektuelt, og ikke bare godtok verden slik den var. Selv om det kan gjøre vondt å bli satt på plass og bli klar over ens egen ignoranse, sa han til seg selv, så er det en smerte som gjør litt godt også.
I fortvilelse endte Esben opp med å gå rundt i sirkler mens han grublet over sin egen oppdragelse. Han hadde nå fått et klarere blikk på situasjonen: hvor hjernevasket han var – hvor mye han enda hadde å lære. Det å fornekte seg ideer om giftige verdier som ekteskap og barn, var sunt. Familietankegangen var tross alt årsak til at man, blindet av en trang til å beskytte dem som tilhører ens egen ætt, ignorerer resten av verden og leder den inn i fordervelse, tenkte han.
Han ble avbrutt i sine refleksjoner da Mr. Jones kalte inn til møte rundt ettermiddagstid, der han ga beskjed om at fire medlemmer hadde returnert til kollektivet etter å ha gjort hærverk i nabobyen. Disse fire var to gutter og to jenter – deriblant en pike som gikk under navnet Mona. Esben tok seg selv i å stirre på henne, og så ned i bakken. For seg selv tenkte han at denne Mona lignet en blåmeis der hun kom trippende inn hoveddøren. Hun var i alle fall søt som en blåmeis, sa han inne i hodet sitt, med røde, blussende kinn, tykt, nøttebrunt hår og en stemme hvis gjenklang kunne minne en om perler som ble trukket på snor.
– Hils på nyeste tilskudd i gruppa. Esben, sa Jones til piken.
De to hilste forlegent, og Esben la merke til at hun stirret på ham og sa nærmest uhørlig, «Det er noe kjent med deg».
En av kunstnerguttene la merke til Esbens stadig stjålne øyekast mot den nyankomne piken og fremviste et ansiktsuttrykk som sa «Ikke tenk på det engang. Hun er uoppnåelig for alle».
Det led mot kveld. Middagen, som besto av en stor vegansk gryte, som i realiteten bare var oppkokt vann med gulrøtter og hvitløk, var det bare smuler igjen av. Jones og hans kamerater gikk mette og glade opp til soveværelsene for å ta seg en hvil, mens Esben og Mona ble sittende og stirre sjenert ned i gulvet. Esben ønsket å si noe, men var konstant usikker på hva som egnet seg. Tankene var til stede, men det var en krig å nøste ord på dem. Han hadde aldri opplevd dette før, men mintes plutselig noe Nanna en gang hadde sagt til han, mange julaftener tilbake: «Når man har mest å si, det er da man er stille.»
– Jeg bør kanskje vise deg nabolaget, stotret Mona frem. Esbens blod hamret i tinningene. – Det er tross alt viktig at du ser hvor mye vi i «Det Imaginære parti» enda har å forbedre, la hun til som for å forsvare tilbudet sitt.
Esben nikket, og straks var de to ute av bygningen og spankulerte ved siden av hverandre. På veien blant tussmørke bakgårder, pekte den fagre piken ut forskjellige småbutikker som var eid av private forretningsmenn. Disse var blodsugere, forklarte hun, som profitterte på all slags uetiske høytider og sløseri. Kun gjennom å lære dem en lekse, kunne deres ukritiske holdning til verden viskes ut. Mona sa de måtte bli flinkere på å stjele all julepynten deres, fordi de kom alltid tilbake neste morgen med ny. Det var reneste sisyfosarbeidet, sa hun nervøst spøkende. Esben hevet haken og stønnet anklagende for hver eneste forretning de gikk forbi, og følte seg temmelig stolt over at han hadde lært mye på så kort tid. Periodevis tok han seg også friheten til å kikke bort på Mona, som trippet så lett ved siden av ham, og hoppet så søtt over alle de små snehaugene som hadde dannet seg etter gårsdagens snefall. Samtalen fløt godt mellom de to, noe som overrasket Esben, for han måtte innrømme for seg selv at han ikke var vant med at noen som fremstod som så yndige var så store forkjempere for rettferdighet.
Mona kikket seg til stadighet over skulderen, som om hun var midt i ferd med å gjøre en ulovlig gjerning og ikke ville bli oppdaget for alt i verden. Særlig hver gang øyeblikket ble særdeles koselig, ledet an av latter eller smil, så hun særdeles anspent og utilpass ut. Når de snakket, beveget de seg hele tiden omkring de samme emnene: kapitalisme, miljø, tradisjonenes giftige og skjulte formål. For Mona virket det som at ordene de ytret bare var en tildekning. I Monas hode var det de egentlig tok for seg, der de gikk side om side, kjærlighet, nærhet og trengende lengsel.
Verre ble den uutholdelige tilstanden for Mona da hennes hender plutselig streifet Esbens da hun skulle løfte armen for å ta seg til håret. Berøringen var ubetydelig, men den sendte glovarme ilinger gjennom hele hennes kropp. Raskt tok hun den vekk og gikk et skritt bakover, slik at de ikke skulle gå like nærme lenger. Det oppstod en pinlig stillhet mellom de to.
Mona brøt stillheten ved å peke på enda en forretning de gikk forbi, og fortelle at de pleide å utøve hærverk også på den. Hun skulle til å fortelle hvorfor de i Det imaginære parti mente at nettopp denne butikken var diskriminerende, da hun ble avbrutt av Esben som sa:
– Butikken er fortsatt åpen! Vent litt, så er jeg straks tilbake!
Mona stod stum tilbake. Hva var det han skulle nå, tenkte hun. Skulle han utøve hærverk på butikken så sent på kveld? Snakk om arbeidslyst, sa hun til seg selv.
