Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 9: En gave til besvær

Publisert 9. desember 2020 av

Kapittel 9: En gave til besvær

Ikke lenge etter Esben hadde stormet inn i forretningen, kom han hesblesende ut igjen med oppspilte øyne. Ansiktet hans hadde mistet den seriøsiteten den hadde ilagt seg den siste tiden, og hadde fått en barnlig glød. Mona hadde først trodd at ungfolen hadde som formål å bedrive hærverk, men kroppssproget hans avkreftet hennes mistanker; han fremstod ikke bitter nok. Nei, Esben var vitterlig ikke lenger bitter. 

– Denne er til deg, sa Esben og rakte Mona entusiastisk en liten bamse, som i sine labber holdt et rødt hjerte.

Mona stoppet opp. Forgjeves anstrengte hun seg for å motarbeide følelsene som var godt i gang med å gjennomsyre all fornuft. «En gave… til meg?» tenkte hun. Som sant var hadde hun ikke fått en eneste gave på mange år. Hun hadde nektet familien sin å gi henne noe som helst, og da hun ble innviet i «Det imaginære parti», fikk hun støtte for sin familiepraksis. I Partiet var det ulovlig å gi hverandre gaver. Gaver var for selvopptatte miljøsvin, fortalte de hverandre. De var overbevist om de hadde gjennomskuet kapitalismens sleipe slange, som hvisket folk i øret at det å kjøpe gaver var å bry seg om andre. I sannhet var det et ønske om å få gaver i retur, mente de, og denne selvopptattheten tilslørt som nestekjærlighet gav næring til en ond sirkel av forbruk, som holdt liv i de giftige og hensynsløse markedskreftene.

Alle disse resonnementene var forsvunnet fra Monas sinn som dugg for solen. I ansiktet hennes kunne skjelnes en vemodig lykke. Hun forstod seg ikke på den varmen hun kjente stige opp i kroppen hennes. Selv vinden brant seg på hennes rødmende kinn da den fór forbi dem i natten der de fortsatte gåturen. 

Gåturen virket så altfor kort i sin evighet, og da de to nærmet seg hovedkvarteret som markerte turens slutt, grep Mona sjansen. Hun nevnte hvor behagelig det hadde vært å snakke med han.

– Med deg er det som om tiden ikke eksisterer, sa hun. 

Esben klarte ikke å svare, for idet han hørte henne ytre de ordene, svulmet hjertet hans så fritt i brystet at han følte en øyeblikkelig trang til å synge, til å strekke sine armer mot henne og rope: «Løp du, så kommer jeg og tar deg!» Men han klarte ikke å gjøre det, skjønt hans øyne glitret ved tanken, og hun så det nok. 

Fremme ved hovedkvarteret forsøkte Mona atter en gang å hoppe over en snehaug. Denne gangen var den nok litt for stor, og i farten skjønte hun at hun ikke kom til å greie det – at kjolen hennes ville bli både skitten og våt. Heldigvis kom Esben til redning da han tok kraftig tak i henne like før hun ramlet ned i sneen. Mona rødmet. Hun følte seg så deilig og vek i hans armer, men i samme stund visste hun at slik skulle ikke en kvinne føle seg i nærheten av en mann. Da var hun svak og underlegen. «Vi lever jo tross alt i det 21. århundre», hadde hun lært, og da var det på tide å bryte ut av sexismens jernbur, hvis lenker hadde holdt hennes tidligere søstre fanget i så mange generasjoner. Men Mona klarte ikke å bryte noen lenker, for hun trivdes i de sterke armene til Esben. Han skuet på henne og ba henne om å passe mer på neste gang. Hun åpnet bare munnen i et stumt ynk. 

– Likte du bamsen, spurte Esben forsiktig da de stod utenfor kollektivet, selv om han ut fra ansiktsuttrykket hennes visste svaret. Men selv den som gir en gave som bekreftelse, lengter etter bekreftelse i retur. 

I samme øyeblikk kom en stor bøling ut fra kollektivet for å ta seg en sigarett. Da de fikk øye på dem, ble de først stumme. De stirret på bamsen, pekte og lo rått:

– Har du sett! Lille Esben er blitt forelsket! En gave? Er det betaling for godt utførte tjenester, eller?

Guttene skumpet borti hverandre og sendte lure blikk. Jentene, som sto i sin egen røkegruppe et par meter ifra, himlet med øynene mens de tisket og hvisket om hvor mye Mona hadde forfalt. 

Latterliggjøringen fra gjengen stoppet brått. Mr. Jones var kommet ut, og han fant ikke noe morsomt ved situasjonen overhodet. Flørting og gaver var gift, og undergravde alt Det imaginære parti stod for, mente han. 

– Hva er dette, hvisket han lavt og sakte. Det oste autoritet av hvert ord. 

Ingen svarte. 

– HVA I HELVETE ER DETTE?!

Det boblet fra Jones’ munn da han gjentok spørsmålet, og han pekte på bamsen som Mona holdt i hendene. 

– Er du plutselig blitt rikmannsgutt, Esben?! Kjøper latterlige, miljøfiendtlige gaver og flørter med den første kjerringa du ser. Hvorfor går dere ikke like gjerne bare og kjøper dere en bil i samme slengen?

Skamfull til mote, grep Mona hånden om bamsen og kastet den fra seg, så den havnet i nærmeste sølepytt. Hvordan kunne hun ha vært så svak at hun forkastet sine prinsipper, tenkte hun fortvilet. 

– Ditt miljøfiendtlige svin! Hva tar du meg for? I motsetning til deg, er ikke jeg fanget i kapitalistenes lomme.

Mona stirret på jentegjengen med forhåpningsfulle øyne. De nikket anerkjennende tilbake. Hun tuslet så bort til dem og mumlet et eller annet som Esben ikke kunne tyde, før de omsider trakk seg tilbake til sine soveværelser. 

Esben innså sitt feiltrinn. Han hadde blitt beruset av å gå sammen med Mona, og hadde glemt at selv å kjøpe en gave var å bryte prinsippene han så lenge hadde kjempet for. 

– Tilgi meg, sa Esben til Mr. Jones. 

– Jeg vet ikke hva som gikk av meg! Veien jeg har valgt – veien vi har valgt – er vanskelig. Dette var et stort tilbakesteg for meg, men jeg har lært, fortsatte han som den angrende synderen han var.

Jones snøftet, og gav uttrykk for at den unge fikk fortsette – med nød og neppe.

Det ble en søvnløs natt for den unge mannen, for en vankelmodig forvirring hadde fått han til å vri og vende seg i sengen. Møtet med Mona plantet en familiær følelse i benmargen – noe han aldri hadde kjent på før. En syndig impuls drev ham til å kjøpe gaven, fastlo Esben for seg selv. Og hun hadde nok rett i å vise sin avsky. Likevel. Det var noe i ham som så gjerne ville gi noe tilbake for den engleaktige sjarmen hun utstrålte. 

Midt i Esbens nattlige undringer kunne han med ett høre en nøkkel dreie seg to ganger rundt. En dør ble åpnet nedenunder. Hvem kunne det være, tenkte han. Og på denne tiden av døgnet? Esben hoppet ned fra sengen og tittet ut gjennom sitt vindu og ned i bakgården. Der ute i den dunkle natten, kunne han skjelne en fortumlet liten skapning, iført en altfor stor frakk. Mennesket snublet i sine egne sko, mot den lille dammen der bamsen fortsatt lå, aldeles nedsunket i våt sne, plukket den opp og trykket den innstendig til sitt hjerte. Det var Mona. 

[Fortsettelse følger…]

Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å
Denne uken skulle Ibsenfestivalen gått av stabelen på Nationaltheatret. Grunnet
Til mange nordmenns overraskelse er det en by i Mexico