Kapittel 10: Krangel på søppeldyngen

Neste morgen var Esben tidlig oppe. Det var første gang han ikke hadde stått opp i sitt eget hjem, med unntak av de gangene han hadde vært på reise. Han grøsset over at han hadde vært på så mange ferieturer i yngre dager. De gode stundene med familien i Syden var overskygget av skammen over å ha levd et så hensynsløst liv, der han reiste rundt i alt fra fly til bil, og spiste overmåte – ja, kort sagt, vært et ufyselig menneske. Nå kunne han legge den verdenen bak seg, tenkte han, ettersom han hadde forlatt familien for å tilbringe livet med «Det imaginære parti». Og Mona.

Esben hadde umiddelbart innsett at det var en feil å gi Mona den gaven han hadde gjort. Det var rett og slett en glipp, sa han til seg selv. Han var sjeleglad for at han hadde havnet blant så rettskafne mennesker, som var så ærlige at de kunne sette ham på riktig spor de gangene han tråkket i den kapitalistiske pengesalaten. Likevel klarte han ikke å legge fra seg den følelsen som hadde fylt hans hjerte da han om natten hadde sett Mona snike seg ut for å plukke opp bamsen hun hadde kastet. 

Før han fikk grunnet videre på disse tankene, begynte gjengen i «Det imaginære parti» å våkne. Esben var ikke lenger alene med sine tanker, og bestemte seg for at i dag skulle han gjøre sitt ytterste for å passe inn i gjengen. Ingen feil skulle gjøres i dag, tenkte han bestemt for seg selv. 

– La oss gå ut, ropte Jones etter de alle hadde langet innpå med frokost. 

Den morgenen kunne borgere av den halvstore byen være vitne til en broket gjeng som brøytet seg gjennom gatene. De klarte ikke å prate normalt, men var nødt til å rope til hverandre, som om det handlet om å tydeliggjøre for flest mulig at de var ute på inspeksjon. Dagens diskusjon handlet om FNs bærekraftsmål. 

– Julen skulle vært forbudt! Hvis folk hadde tatt FNs bærekraftsmål på alvor, ville de avlyst julehysteriet med en gang, sa en tynn, skjeggete mann.

Her hadde Esben noe å bidra med, tenkte han.

– Æsj, å se alle disse menneskene som går og handler på juletilbud gjør meg kvalm. Tenk at butikker reklamerer med «To for én»! Snakk om å legge opp til sløseri, sa  Esben, mens han hele tiden skottet bort på Mona for å se hennes reaksjon. 

Praten gikk etter hvert over på kapitalismens store ondskap, og hvordan den ledet så vanvittig mange inn i elendighet og fattigdom. Esben innså at de var ankommet den fattige delen av byen, der det satt tiggere på hvert gatehjørne. Han trodde at gjengen skulle bemerke dette, gitt samtaleemnet. Men «Det imaginære parti» gikk med blikket vendt opp og diskuterte «den store sak», og enset ikke de mange tiggerføtter de var nær ved å snuble i gang på gang.

Etter en stund kunne Esben høre en gjenkjennelig latter langt bortefra. Han innså at de var ankommet søppelhaugen som var hjemmet til den gamle bomsen Harry. Der borte stod den rare gamlingen og pyntet skuret sitt, som han kalte hjem, med juleglitter han sikkert hadde fått fra en eller annen forbipasserende. 

– Se, der borte står det en gammel gærningen og henger opp juleglitter – på søppeldynga, ropte Mr. Jones da han også hadde lagt merke til Harrys latter. 

– Kom, vi går bort og lærer ham at man ikke pønter til jul når man er en boms. Et offer for det frie marked kan ikke støtte opp under en kapitalistisk tradisjon. Det får være grenser, fortsatte lederen bestemt.

Vandalene ankom Harrys ringe hjem og begynte sitt virke. Noen rev ned juleglitteret, mens andre ropte den gamle midt opp i ansiktet. For sikkerhets skyld sørget en av dem for å sparke ned et par av platene i skuret hans. Harry så rundt seg med forferdelse i blikket. Latteren var stilnet og alt som kunne høres fra ham var noen ynkelige klynk. 

– Vi gjør dette for ditt eget beste, ropte Jones til oldingen som om han var både tunghørt og tungnem. 

Harrys desperate blikk møtte Esbens, som ikke visste hva han skulle gjøre. Den unge og usikre forsøkte å si at det var på tide å gå. 

– Ikke helt ennå, innvendte Jones med et mysende blikk. 

Esben tiet. Han la merke til at Harry hadde mistet all den barnlige gleden som Esben hadde sett i ham første gang de møttes på benken ved det store grantreet. Nå stod den gamle med nedsunket hode. 

Mr. Jones var på vei til å rive ned enda en av julelenkene som hang på Harrys skur, da armen hans plutselig ble stanset av et hardt grep. Det var Esben. Han hadde ikke maktet å være et passivt vitne til ugjerningene lenger. 

– Fjern hånden din, sa Jones tørt og skarpt.

Alle i «Det imaginære parti» stanset opp, og var stille som østers. Ingen hadde utfordret lederen deres før, og Jones’ irritasjon bygde seg raskt opp. Med ett dyttet han til Esben så nykommeren falt bakover i søppelhaugen. 

– Hvem i huleste tror du at du er, skrek lederen av gjengen. De andre mumlet samstemt.

Esben børstet av seg skiten fra søppelet og reiste seg opp. Han bestemte seg for å forsøke å snakke dem til fornuft.

– Jeg har all respekt for den saken dere står for, begynte han, og var fornøyd med sin diplomatiske innledning. 

–  Tro meg, jeg er på deres side i kampen mot samfunnets misbruk av fattige, minoriteter og naturen! Men er ikke det å rive ned hjemmet til en stakkars tigger unødvendig? Går ikke det i strid med det vi kjemper for?

«Det imaginære parti» ventet på Jones’ respons. Lederen begynte å fnyse. 

– Jasså, hør på filosofen, sa han hånlig. 

Hyenene lo i kor. 

– Du begynner å stille litt for mange spørsmål. Og de som stiller for mange spørsmål, er ikke annet enn usikre i sin sak. Du er ikke radikal nok. Du er akkurat som de andre kapitalistiske svinene, fortsatte lederen så intenst at det begynte å boble ut fra munnvikene hans.

Esben forsøkte å bryte inn, men kom aldri til orde. Enten fordi Jones ropte så høyt, eller fordi en av hyenene glefset etter ham hvis han forsøkte å si noe. Den eneste som holdt seg i ro var Mona, som stod stille og så på med tårevåte øyne. 

Jones’ reaksjon hadde nådd sitt klimaks:

– Kom deg vekk, din forræder, brølte Jones i boblende raseri, før han kastet en tomflaske mot Esben, som så vidt klarte å dukke unna der han lutrygget vendte bort fra «Det imaginære parti». Bort fra gjengen der han hadde følt tilhørighet. Bort fra Mona.

[Fortsettelse følger…]