Kapittel 12: Et møte med fortiden
Hvor lenge Esben hadde gått slik i egne tanker, hadde han ingen aning om. Det var tydelig at han var ankommet en del av byen hvor han aldri før hadde vært. Her var folksomt og travelt, og omgivelsene tydeliggjorde at de ikke var i den finere delen av byen. Men også her var det pyntet til jul, med lysende stjerner og adventsstaker i vinduene og juleglitter spikret opp rundt dørene.
Alle menneskene omkring ham var opptatt med sitt. Noen bar på juletrær, mens andre formante barna sine til å oppføre seg fint når de skulle i kirken. Esben stanset opp og kikket rundt seg for å danne en mental oversikt over sine omgivelser. Plutselig skimtet han noe som fanget hans oppmerksomhet. Midt i den bevegelige folkemassen, så han én figur som stod som forstenet. Personen var langt unna, men Esben syntes skimte at dette mennesket stod og stirret rett på ham. Hjertet til Esben begynte å hamre. Det fór en tanke i ham om det kan være noen fra «Det imaginære parti» som var utsendt for å ta ham, men nysgjerrigheten tok overhånd og han skjøv frykten til sides og bevegde seg mot denne stillestående personen.
Han trengte seg frem mot mennesket, og hver gang kan klarte å få et glimt av personen over strømmen av hoder som vandret hit og dit, virket det som om det mystiske vesenet hadde flyttet seg enda lenger bort. Andpusten stanset Esben opp og hoppet opp på en gatebenk for å få bedre oversikt. Der borte, helt på andre siden av folkemylderet, stod mannen – for nå kan Esben se at det er en mann – og vinket til ham. Han hadde åpenbart flyttet seg.
Ned fra benken jumpet Esben i en fart og presset seg frem. Nå var det tydelig at han ikke innbildte seg at mannen ville noe med ham. Hvorfor ellers skulle han vinke? Men hva kan det være han vil, sa Esben til seg selv. Mens han pesende som et beist løp i sikksakk mellom juletrær og pyntede, skrattende mennesker, kunne han høre tonene til Sjostakovitsj’ andre vals ljome som i en bisarr drøm. Var det bare i hans eget hode denne melodien utspilte seg, eller var det musikken fra et nærliggende tivoli, som fikk det til å gå rundt for ham, spurte han seg selv. Esben tok seg til ørene og ropte så høyt at folk forskremt gikk til sides for å slippe galningen frem. Tonene vedvarte i Esbens hode gjennom hele folkemengden, og roet seg ikke før han var nådd frem til plassen der mannen hadde stått. Han visste ikke om han var mest lettet for å nå frem til målet for hans jakt, eller for at valsens svimlende toner hadde opphørt. Han støttet seg til veggen for å summe seg.
Men nå som han endelig var fremme på plassen der den mystiske hadde stått, var denne mannen sporløst forsvunnet. Han kikket febrilsk rundt seg, fortsatt svimmel etter musikken. Så ante han en bevegelse i sidesynet og vendte hodet. Der så han ingen andre enn Harry som hinket seg rundt et hjørne og forsvant mens han lo sin gjenkjennelige latter. Det var han som hadde stått og vinket på Esben. Den unge ble lettet over å se at Harry hadde klart seg fint i møte med pøbelgjengen, som Esben nylig hadde blitt utstøtt fra, og løp etter uteliggeren for å finne ut hva det var den gamle ville.
Han rundet hjørnet i en lynfart, men endte opp med å bli dunket i bakken etter at han kolliderte rett inn i et annet menneske som hadde rundet svingen fra andre siden. Begge menneskene satt fortumlet på bakken og tok seg til hodet, mens de uffet seg. Esben åpnet øynene, og der, rett foran seg, ser han ingen andre enn Edvarda.
