Ayn Rand om kunst og arkitektur

Skrevet av Vegard Martinsen | 13. juli 2019

I Bork S. Nerdrums interessante artikkel om Ayn Rands kunst- og arkitektursyn (Sivilisasjonen 26.06.19) leser man dette i de to siste avsnittene: «Ornamenteringer er ikke meningsløse, ubrukelige detaljer, ….Ornamentering er resultatet av menneskets generøse overflod. Det forsterker kontakten med naturen og opphøyer tilværelsen. … Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke» – og jeg er helt enig i dette. Nerdrum avslutter med å si at Rands syn var at «ornamenteringer er … meningsløse, ubrukelige detaljer», og at det derfor «oppstår et praktisk problem i hennes estetiske teori» – og i dette er jeg uenig. I det følgende skal jeg begrunne min uenighet, og jeg vil også kommentere noen av de andre punktene som Nerdrum tar opp i sin artikkel. Artikkelen inneholder en rekke interessante punkter, og der hvor Nerdrum er ueing i Rands syn vil jeg forsøke å klargjøre hva hennes syn egentlig er. 

Aller først: Det er et vanlig prinsipp at man ikke kan ta en forfatter til inntekt for det hans eller hennes oppdiktede personer sier eller gjør. Romanpersoner er laget for at forfatteren skal illustrere visse poenger, men de oppfører seg også i samspill med romanens andre personer, og de sier og gjør ting som er farvet av romanens handling og dramatikk. Det er altså ikke slik at Rands synspunkter er i samsvar med alt Roark sier og gjør, og det er heller ikke slik at alt det Roark sier og gjør mht. sine byggeprosjekter er dekkende for Rands syn på kunst eller på arkitektur. Ja, Roark er Rands første «ideal man», men han er et levende menneske av kjøtt og blod, og han er preget av de erfaringer han har gjort og av de vurderinger han har foretatt tidligere i livet – og derfor er hans meninger, hans preferanser, hans smak og hans verdier spesielle for ham. Roarks syn på arkitektur er nok ikke i strid med Rands syn, men innenfor Rands syn på arkitektur er det plass til mer enn det som Roark gir uttrykk for i The Fountainhead. Jeg kommer tilbake til dette punktet nedenfor. 

Nerdrum skriver: «Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet til temaet arkitektur. Helten i historien er Howard Roark, modernisten som underkjenner Parthenons storhet fordi rillene i søylene ikke har annen funksjon enn pynt.» 

Les også: Bork S. Nerdrums «Ayn Rands feilslåtte syn på arkitektur»

Temaet i The Fountainhead (1943), som kom på norsk som Kildens utspring i 1949, er integritet, eller «individualisme versus kollektivisme, ikke i politikken, men i menneskets sjel». Romanens handling foregår dels i et arkitektmiljø og dels i et pressemiljø, og Rand sier i boken en god del om arkitektur som kunst. Man finner i boken meget interessante og originale ideer, og jeg tillater meg å gjengi to korte utdrag. Disse beskriver The Stoddard Temple, et av Roarks oppdrag. Først gir Rand en beskrivelse av et ordinært syn på hvordan et tempel/gudshus bør være etter vanlige normer, og det er Roarks motstander, kritikeren Ellsworth Toohey, som fører pennen: 

«Mr. Hopton Stoddard, the noted philanthropist, had intended to present the City of New York with a Temple of Religion, a non-sectarian cathedral symbolizing the spirit of human faith. What Mr. Roark has built for him might be a warehouse—though it does not seem practical. It might be a brothel—which is more likely, if we consider some of its sculptural ornamentation. It is certainly not a temple. It seems as if a deliberate malice had reversed in this building every conception proper to a religious structure. Instead of being austerely enclosed, this alleged temple is wide open, like a western saloon. Instead of a mood of deferential sorrow, befitting a place where one contemplates eternity and realizes the insignificance of man, this building has a quality of loose, orgiastic elation. Instead of the soaring lines reaching for heaven, demanded by the very nature of a temple, as a symbol of man’s quest for something higher than his little ego, this building is flauntingly horizontal, its belly in the mud, thus declaring its allegiance to the carnal, glorifying the gross pleasures of the flesh above those of the spirit [uthevet her]. The statue of a nude female in a place where men come to be uplifted speaks for itself and requires no further comment. A person entering a temple seeks release from himself. He wishes to humble his pride, to confess his unworthiness, to beg forgiveness. He finds fulfillment in a sense of abject humility. Man’s proper posture in a house of God is on his knees. Nobody in his right mind would kneel within Mr. Roark’s temple. The place forbids it. The emotions it suggests are of a different nature: arrogance, audacity, defiance, self-exaltation. It is not a house of God, but the cell of a megalomaniac. It is not a temple, but its perfect antithesis, an insolent mockery of all religion. We would call it pagan but for the fact that the pagans were notoriously good architects. This column is not the supporter of any particular creed, but simple decency demands that we respect the religious convictions of our fellow men. We felt we must explain to the public the nature of this deliberate attack on religion. We cannot condone an outragoeus sacrilige.»

Her er forfatterens beskrivelsen av tempelet: 

«The Temple was to be a small building of gray limestone. Its lines were horizontal, not the lines reaching to heaven, but the lines of the earth. It seemed to spread over the ground like arms outstretched at shoulder-height, palms down, in great, silent acceptance. It did not cling to the soil and it did not crouch under the sky. It seemed to lift the earth, and its few vertical shafts pulled the sky down. It was scaled to human height in such a manner that it did not dwarf man, but stood as a setting that made his figure the only absolute, the gauge of perfection by which all dimensions were to be judged. When a man entered this temple, he would feel space molded around him, for him, as if it had waited for his entrance, to be completed. It was a joyous place, with the joy of exaltation that must be quiet. It was a place where one would come to feel sinless and strong, to find the peace of spirit never granted save by one’s own glory [uthevet her]. There was no ornamentation inside, except the graded projections of the walls, and the vast windows. The place was not sealed under vaults, but thrown open to the earth around it, to the trees, the river, the sun—and to the skyline of the city in the distance, the skyscrapers, the shapes of man’s achievement on earth. At the end of the room, facing the entrance, with the city as background, stood the figure of a naked human body.»

Sammenlign med hvordan katedraler er i virkeligheten; de har ofte enorme dimensjoner, og har meget stor takhøyde (i bokstavelig, ikke figurativ, forstand), og formålet med dette er å gi de som befinner seg i kirkerommet en følelse av hvor små og ubetydelige de er når de er i nærvær av guddommen.

Vegard Martinsen påpeker at formålet med katedralers enorme dimensjoner og store takhøyde er å gi de som befinner seg i kirkerommet en følelse av hvor små og ubetydelige de er i nærvær av guddommen. Foto: Gill Wilson.

Nerdrum spør «hvordan man skal gå til verks for å bygge et hus … som … gir uttrykk for ens verdier», og jeg vil vel tro at dette er besvart i det som er gjengitt ovenfor.

Nerdrum: «Det er naturlig å konkludere at et menneske er lykkeligere i en bygning som minner ham om naturen, enn i en bygning som støter ham bort fra den. For å illustrere problemet: Ayn Rands yndlingsarkitekt var Frank Lloyd Wright (virkelighetens Howard Roark). Han sverget til noe han kalte «organisk arkitektur» som var ment å skulle harmonere med menneskeheten og dens omgivelser. Dette er vakre ord, men et raskt øyekast på Wrights bygninger viser at ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Bygningene han tegnet er funksjonalistiske, med harde, rette linjer som skjærer gjennom omgivelsene som kvasse knivstikk.»

Nerdrums artikkel er her illustrert med et fotografi av Fallingwater, Lloyd Wrigts mest kjente bygning. Og et av de viktigste poengene med denne bygningen er at den ser ut som om den vokser ut av eller frem fra omgivelsene; den er så velintegrert med omgivelse som det er mulig å være. Jeg besøkte Fallingwater for et par år siden, og jeg opplevde ikke noe som tydet på at denne bygningen støtte meg bort fra naturen. Jeg har heller ikke hørt andre beskrive Fallingwater på denne måten.

Nerdrum har dog rett i at mange av Llolyd Wrigts bygninger har «harde, rette linjer som skjærer gjennom omgivelsene som kvasse knivstikk». Men dette gjelder ikke alle, og han uttalte følgende:

«The good building is not one that hurts the landscape, but one which makes the landscape more beautiful than it was before the building was built». Myke linjer og kurver finner man bla. i hans Guggenheim Museum i New York og i hans SC Johnson Administration Building, for bare å nevne to.

– Myke linjer og kurver finner man bla. i hans Guggenheim Museum i New York og i hans S.C. Johnson Administration Building, for bare å nevne to, skriver Vegard Martinsen. Bildet er av S.C. Johnson Administration Building. Foto: Gillfoto

Jeg tror ikke Nerdrum har rett når han sier at «et menneske er lykkeligere i en bygning som minner ham om naturen», i så fall ville flere boliger minnet om fjellhuler eller vært laget av tømmer.

Nerdrum skriver: «Howard Roark…, [er] modernisten som underkjenner Parthenons storhet fordi rillene i søylene ikke har annen funksjon enn pynt.» Dette er vel ikke helt rettferdig gjengitt. Roark kritiserer søylene fordi de er kopier i sten av søyler som hadde en nyttig funksjon da man ikke kunne bruke sten på denne måten, men kun kunne bruke tre. Å lage unødvendige sten-kopier av ting som var nyttige da de var laget av tre virker ikke optimalt. Jeg er dog enig i at Roarks kritikk skyter noe over mål, men dette kan jo komme av at Roark var ganske ung da han fremsatte den – man må ta hensyn til at også romanpersoner lever og utvikler seg over tid, og man kan ikke bruke ting fremsatt i ungdommelig overmot som representativt for samme persons modne og gjennomtenkte syn – og i hvert fall ikke uten videre for forfatterens synspunkt!

Nerdrum skriver: Rands «syn på arkitektur stemmer nemlig lite overens med hennes øvrige estetikk, som verdsetter det klassiske. Rachmaninoff var for Rand den uovertrufne i musikken, i litteraturen sverget hun til Victor Hugo».

Det er nok ikke helt riktig å klassifisere Rand som klassisist, (Nerdrums formulering er at Rands estetikk «verdsetter det klassiske»), hun omtalte seg selv som «romantisk realist». I The Romantic Manifesto, hennes samling av essays om estetikk, finner man en rekke steder kritikk av klassismen. I bokens indeks finner man følgende: «Classisism: Romanticism as rebellion against; rules of, as improper criteria of esthetic value; school of, improperly regarded as representative of reason». Dessuten regnes nok ikke Rachmaninov som klassiker i musikkhistorien: blant klassisistene finner man Mozart, Beethoven og Schubert, mens komponister som Brahms, Tschaikovsky, Grieg, Richard Strauss og Rands favortt Rachmaninoff regnes som romantikere. Victor Hugo er for Rand den aller fremste av de romantiske forfattere; i The Romantic Manifestos indeks er han beskrevet som «a top rank Romantic novelist». Blant andre forfattere som har skrever verker i samme kategori finner man bla. Dostojevskij, Sienkiewicz, Hawthorne, Conrad, Schiller.

Kildens Utspring forteller Rand dette: «En bygning skaper sin egen skjønnhet, og dens pryd beror på reglene for dens prinsipp og dens struktur, hadde Cameron sagt.» Nerdrum innvender at «Idéen om at en bygning «skaper sin egen skjønnhet» er subjektiv og mystisk». Jeg ser ikke dette. Camerons forsøker å si at en bygning skal være vakker slik den er konstruert og slik at dens nødvendige elementer og bestanddeler bidrar til dens skjønnhet, han sier at en bygning ikke skal trenge funksjonelt sett unødvendig krimskrams for å kunne være vakker. Dette har han rett i. Men har sier ikke at pynt aldri er på sin plass.
«Ayn Rand ville aldri ha sagt om en hellenistisk figur at den «skaper sin egen skjønnhet» eller at et litterært verk ikke er avhengig av et tema», sier Nerdrum. Jeg ser ikke helt hva som er poenget her: en skulptur er en helhet og er vel sjelden påklistert unødvendig krimskrams, mens bygninger ofte ble utsatt for slike forsøk på pynt. Rand skrev at «the four essential attributes of a novel are: Theme-Plot-Characterization-Style» (RM, s. 80), men også at alt som er med i en roman må ha en betydning for bokens tema; elementer i en roman som ikke støtter opp under bokens tema gjør boken dårlig eller mindre god – akkurat som unødvendig krimskrams gjør en bygning dårlig. Ordet «intregritet» spiller på at noe henger sammen, at det er et udelelig hele. Et menneske bør ha integritet, og Roark sier at også en bygning har integritet: «A building is alive, like a man. Its integrity is to follow its own truth, its one single theme, and to serve its own single purpose. A man doesn’t borrow pieces of his body. A building doesn’t borrow hunks of its soul. Its maker gives it the soul and every wall, window and stairway to express it». Det samme kan sies om en roman og en skulptur!

Nerdrum trekker mot slutten av sin artikkel frem et par viktige elementer. «Som et moteksempel [mot Roarks forkjærlighet for rette linjer] utviser ikke Kallikrates og Iktinos’ Parthenon én eneste rett linje i konstruksjonen. Det gjør heller ikke planeten vi lever på. I stedet for å bekjempe naturen, slik modernistene gjør, lar klassisistene seg henføre av den og bli dens mester. [Jeg har allerede nevnt at Rand ikke er klassisist, hun er hun er romantisk realist.] Renessansens byutviklere forstod dette. På midten av 1400-tallet gjorde pave Pius II sin fødeby Corsignano om til den fullkomne renessanse-by og tilegnet den navnet Pienza. Det fascinerende med Pienza er at veiene og bygningene er bevisst konstruert med helninger og skjevheter for å gi den virkning at gatene er større enn det de faktisk er. Det moderne mennesket latterliggjør gjerne disse skakke og rare landsbyene. Likevel flokker de seg til dem og føler seg hjemme blant skrå, ujevne former. Dette er fordi naturen ikke er lineær, men sirkulær.» 

At en slik by kan være artig å besøke er nok riktig, men siden den ikke har vokst til en stor by konstruert på de samme prinsipper, og siden ingen storbyer er konstruert slik, er nok dette er sted mange godt kan besøke, men ikke vil bosette seg i.

Forøvrig tar Rand i The Fountainhead ikke opp byplanlegging i det hele tatt. Det finnes dog en bok om byplanlegging skrever av en Objektivist: Blight Ideas av David Wilens anbefales på det varmeste for den som er interessert i slikt.

Nerdrum: «I et avsnitt i De som beveger verden kjører heltinnen Dagny Taggart sammen med Henry Rearden langs en tom motorvei i Wisconsin. Hun forteller ham at menneskene hun hater mest av alle er de som klager over alle reklameskiltene langs veien som forstyrrer utsikten. Det hun kanskje glemmer er at disse menneskene ikke misliker reklameskilt som sådan, men at de misliker ting som ikke harmonerer med sine omgivelser.»

Dette er et godt poeng – hvis Rand ikke hadde lagt vekt på at integrasjon også må gjelde menneskers bygninger og konstruksjoner; i The Fountainhead legger Rand stor vekt på at en bygning må harmonere med sine omgivelser, den må være integrert i omgivelsene. Dette må også gjelde reklameskilt.

Nerdrum: «Ornamenteringer er ikke meningsløse, ubrukelige detaljer, slik Ayn Rand hevdet. Ornamentering er resultatet av menneskets generøse overflod. Det forsterker kontakten med naturen og opphøyer tilværelsen.»

Rand hevdet aldri at ornamentering allltid er «meningsløse, ubrukelige detaljer», hennes poeng var at unødvendig ornamentering ikke kan gjøre en likegyldig konstruksjon vakker.

Nerdrum: «Man kan være enig eller uenig i Rands arkitektursyn, men det er vanskelig å motsi at det oppstår et praktisk problem i hennes estetiske teori.»

Jeg vil si at at man kan støte på problemer dersom man tror at hele den Objektivistiske teorien om arkitektur er å finne Roarks personlige preferanser innen arkitektur.

Vegard Martinsen svarer opp Bork S. Nerdrum, som har argumentert at «Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke». Foto. Greg Wills.

Nerdrum: «Man kan ikke plassere den barokke skulpturgruppen Laocoön i et hus designet av Howard Roark. En en slik blanding harmonerer rett og slett ikke.»

Nei, plasserer man Laocoön i noen av de bygningene Roark konstruerte og som er beskrevet i Kildens utspring, vil den nok ikke passe inn. Roark kunne nok designet en bygning hvor denne skulpturen hadde passet perfekt inn, og hvis han ikke kunne eller ønsket dette ville han henvist kunden til en annen arkitekt som fulgte de samme arkitektoniske prinsipper som Roark og som kunne utføre oppdraget på en glimrende måte.   

Kristian Hoff-Andersen er en forkjemper for menneskevennlig byrom. Han mener at den klassiske arkitekturens fortrinn ...
Høsten er her, og Sivilisasjonen er atter på jakt etter den perfekte lesningen for en ...
Min romkamerat og jeg romantiserer krisen vi nå er inne i. Hun synes at krig ...