Kapittel 15: Hjemsøkt av erindringer
Bildet av Edvardas sarte skikkelse som sakte men sikkert gled inn i den ville snestormen og forduftet helt for brorens syn, plantet vekslende følelser i ham. Dydig som hun var, håpte søsteren at nyheten ville skape et skifte i noe som for andre syntes å være kun et ungdommelig opprør. I sannhet var det en ærbar handling, tenkte Esben der han sto. Men den var rotet i feil intensjon. Den gamle som lå syk der hjemme var høyt elsket, men hun tillhørte de gale verdiene. Hadde han sluppet alt han hadde i hendene og sprunget hjem i dette sekund, ville hans karakter ha forfalt helt, for da hadde han opptrådt som en svekling uten holdbare prinsipper.
Brått snudde Esben ryggen til for å fortsette den endeløse vidvanke, men stoppet opp etter bare sekunder for å se seg straffskyldig tilbake. Da han ble møtt med et eneste hvitt og øde landskap – uten noen Edvarda til stede – kunne han kjenne hjertet vrenge seg i brystet. En liten del av ham hadde håpet at hun ville komme springende tilbake og kaste seg i hans armer for å bønnfalle ham nok en gang om å returnere hjem.
En slik handling var riktignok noe hun kunne finne på å gjøre, kjente han sin søster rett. Edvarda var nemlig den mest tilgivende i familien. I hver en krangel, var det bestandig hun som bad om forlatelse først, og det kunne ofte hende at mor og Esben valgte ut Edvarda som den designerte budbringer da det oppsto en uheldig knute i deres relasjon. Da kunne hun slite seg halvt ihjel med å løpe frem og tilbake fra person til person for å videreføre beskjeder som forhåpentlig skulle føre til en diplomatisk konklusjon på tumulten. Og når Esbens gutteaktige sinne eller stahet noen ganger såret Edvarda dypt, bestemte hun seg ofte for å børste det hele av seg, og heller oppsøke den ampre traver i hans rom med nybakte kaker eller en historie på lur. Slik var Edvarda – lyset i familien. Det lå kanskje i alles underbevissthet, for det ble aldri ordentlig nevnt, men Edvarda var i grunnen hele bindemiddelet i Skrundes familiehierarki. Mor pleide å snakke om at søsterens tålmodighet var en egenskap som helt tydelig var arvet etter sin kjære far.
«Pfysj!» Esben spyttet hardt i bakken og gryntet høyt da tankene omsider ble ledet inn på den mannen. Fra barndommen av kunne han huske det rådet en konsensus i familien om at Esben skulle videreføre farens edle karakter og gå inn i samme «business» så snart han ble voksen. Skjønt, i senere år hadde både mor og alle hennes venninner begynt å plapre om at Edvarda kanskje var mer lik Herr Skrunde enn de trodde, og at det mest sannsynlig var hun som skulle utføre en stordåd i livet. Ikke Esben! Tenk så fæle de hadde vært mot ham i alle år, sa han medlidende til seg selv.
Han stoppet igjen, og tok seg bedrøvelig til pannen. Den unge vandrer, som nå var blitt mutt og lei av alle de giftige minnene som hadde dukket opp etter møtet med søsteren, besluttet seg for å føre tankene inn på noe annet. De ble derimot snart besudlet igjen da han plutselig fikk øye på en gammel, skranten dame som ble hjulpet over veien med rullatoren sin av en ung mann. Den gamles kraftløse holdning og gestalt var ikke akkurat et innbydende syn, tenkte han, da det så ut som om vesenet var i ferd med å råtne sammen hvert øyeblikk – men i hennes gråsprengte øyne kunne Esben skjelne en varm nestekjærlighet.
I det øyeblikk gikk det plutselig opp for ham at det var ett menneske som faktisk hadde forsvart ham imot familiens utestengelse i alle år. Det var én som, på tross av alt, så hans indre strid når den var som blottet for synet hos resten av familien. Det var Nanna. Han mimret tilbake til året etter farens død, da hun innimellom skrøner, hadde sendt ham trøstende blikk over middagsbordet da det ble snakk om hvor fantastisk faren var. Esben så svundne bilder av de gangene hun hadde tatt seg tid til å besøke ham oppe på værelset for å kysse ham lett på pannen og fortelle om sin egen rebelske ungdom som slett ikke var så ulik hans.
«Akk, Nanna …» sukket den ensomme vandrer, i bekymret tvil. – Kanskje han… skulle dra tilbake?
