Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 17: To rømlinger

Publisert 17. desember 2020 av

Kapittel 17: To rømlinger

Etter at Esbens slitne ben og armer hadde maktet å bortføre den herjede nymfe bort fra narkotikareiret, bar han henne inn på nærmeste kafé der han spurte i nød om de ikke kunne få litt suppe og brød til å fylle maven. Den tykke mannen bak disken virket skeptisk da Esben fisket opp sin portemoné og rakte ham et par ynkelige tyvekroninger som betaling. Det var ikke på langt nær nok til å dekke to suppeskåler, informerte han om, og skulle til å sende dem på dør, men idet den tykke mannen fikk tatt et ordentlig blikk på den gråbleke, skrantende skapningen som hang over Esbens skuldre, kjente han grepet av samvittighetens jernhånd på sine egne skuldre. De fikk bli, sa han. Men kun for denne gang.

En skyldig klump bygget seg opp i Esbens hals da mannen viste vei til stoler og bord. Det sentimentale leddet i ham fikk lyst til å knele for oppvarteren, og takke for hans uventede godhet. Men stoltheten rørte fremdeles kraftig i hans sinn, så han nikket derfor nøkternt, og la Monas skjøre kropp pent i en stol.

– Mona, så kald du er! Så gyselig kald … 

Esben kjente en rar følelse i hjertet da han trykket hennes blålilla hånd. Det var en følelse han ikke var kjent med. Bak denne grufulle situasjonen som de begge nå var en del av, ante han nemlig en vidunderlig, opplivende varme – et ønske om å ta vare på den lille, og gi henne alt i hele verden, og mer enn det! Lik en virvelvind, fór han opp av stolen, løp tvers gjennom det store lokalet, og saknet ikke farten før han fikk øye på en bunke ullpledd i et hjørne som lå stablet oppå hverandre. Han rasket med seg alle sammen og endte opp med å tulle lille Mona inn i en eneste stor garnball. 

– Du skal aldri, aldri fryse mer, kjære Mona min! Jamret han, og trykket sitt kinn hardt inntil hennes. 

Mona var taus. Det eneste hun maktet å mumle frem var en hviskende antydning til et «Takk». Det var nok for Esben. For i de små, men likevel så betydelige blikkene som ble vekslet mellom de to den dagen, kunne han skjelne en gjensidig kjærlighet. 

Da suppen omsider ble servert til bordet, følte Esben seg nødt til å hjelpe Mona med å få i seg noe i det hele tatt. Hun satt nemlig så stumt og rart i stolen sin, og så ned på maten som om det skulle være det mest bedrøvelige på jord. Spisevegringen ble imidlertidig satt lokk på da Mona kunne kjenne den deilige kjøttsuppen sildre ned gjennom ganen, og før Esben visste ordet av det, hadde Mona gaflet i seg alt innholdet i skålen i et eneste stort jafs. Esben så på den lille med oppflammede øyne. Maten hadde visst gjort det helt av med den sykelige farven i huden hennes. 

– Går det bra nå?, stotret han frem. 

– Esben. Tusen takk!

Mona rakk nesten ikke å bli ferdig med ordene sine, for de ble nemlig kvalt av en flommende gråt som kom så buldrende og ukontrollert, at hun måtte slå hendene om munnen for ikke å forstyrre hele kafeen med sine hulk. 

– Esben … kan … kan vi ikke … 

Den lille syntes å være totalt blottet for ord, eller i allefall sammenhengende setninger. Likevel var det klart som dagen for Esben at hun hadde mye på hjertet. I ærbødighet tok han hennes famlende hender i sine og sendte over et tillitsvekkende blikk. Mona så seg nervøst rundt før hun fortsatte: 

– Kan vi snakke fritt nå?, ytret hun svakt, med gråten i halsen. 

– Ja, så klart Mona. Du kan si hva du vil til meg.

Esben trykket hennes hender så hardt at hun var redd for at de skulle gå i tusen knas. Hun sa dog ingenting, bare lot de bli knust av hans kraft. Langt der inne, i den mest fordekte og fortrengte delen av hennes hjerte, likte hun nemlig denne mannlige styrken. En trygg og god fornemmelse av å bli tatt vare på, smøg seg innpå henne som solen i vargtimen. Til slutt klarte hun ikke å holde det inne lenger. Lengtende erklæringer dalte nå ut i en oversvømmelse av ord:

– Esben, du er min helt! En edel prins, er du! Hvordan, si meg, hvordan kan jeg få takket deg? 

– Ikke takk meg. Spør meg heller hva mer jeg kan gjøre for deg, min kjære, kjære Mona!

Hun vendte hodet bort fra Esben idet han sa de siste ordene. En skamfull rødme bruste opp i hennes kinn. 

– Men jeg er jo fallen! Du har nå reddet en pike som er som forgiftet av en ondartet bande. Hvordan kan du respektere meg etter det du har sett?

– Du er ikke din fortid Mona, sa Esben i medlidenhet, før han stoppet opp og så erindringsfyllt ned i gulvet. – Og jeg er ikke min …

– Mona. Jeg har heller ikke vært en helgen, fortsatte han uten pause. – Jeg har forsømt min familie. Jeg har såret min søster og min bestemor! Hadde du bare visst … om alt det forskrekkelige jeg har sagt og gjort … 

– Men det kan sikkert ikke sammenlignes med alt det usle jeg har bedrevet Esben. Å, vær så snill, ikke se på meg på den måten, jeg fortjener ikke ditt kjærlige blikk, svarte den skjøre.

Monas gråt virket så inderlig på Esbens sinnelag. Han ønsket å gjøre alt bedre igjen, men følte seg bare bastet og bundet i et angrende, fangende edderkoppnett. Én ting var sikkert: De måtte ut og trekke frisk luft. 

På vei ut døren tok Esben motet til seg og takket den tykke mannen for det ubetalte vertskapet. I en forsnakkelse klarte han til og med å ytre ordene: «Velsigne deg», men han skylte dem raskt bort ved å si falskt leende «Er det ikke sånn man sier i julen?» 

Ute i sneen, foreslo Esben å søke ly på en benk under et tre, da Mona plutselig fikk øye på en familie som krysset den andre siden av gaten. De kom bærende på julekaker og gaver, og i ansiktene deres lå det plantet en salighet som bare kunne øynes én gang i løpet av et år. 

– Esben! 

Mona bråstoppet og så opp på Esben med vemodige øyne. 

– Hvilken dag er det i dag, egentlig?

Esben stod som forstummet. Så kunne de plutselig høre familien hilse på noen mennesker som hadde åpnet dørene for dem. «God jul!» sang de. Esbens blod stilnet i årene. Det var som om ordene frøs på hans munn. 

– Det er visst … julaften, sa han lavt, nærmest hviskende. Han tok seg forskrekket til pannen. – Har det bare gått én dag siden vi møttes? Det kjennes ut som en hel evighet!

– Å, Esben! Tenk, nå ringer det inn til jul, gråt den vesle ved siden av ham.

– Jeg har egentlig en familie å gå til, men det finnes ikke sjans i havet for at mine foreldre ville akseptert en så fallen datter som meg å komme hjem til seg … 

– Kan du ikke legge fortiden bak deg en gang for alle?, kommanderte Esben strengt, og pekte på det eneste kledet Mona hadde på seg som ikke var slitt seg i filler, nemlig den grønne luen fra Det imaginære parti.

– Kast fra deg luen, ropte han. 

Mona så opp på Esben med lysende, befridde øyne, og gjorde som prinsen sa. Hun siktet mot den nærmeste søppelbøtten og slang av seg den gyselige reminisens fra fortiden. Men idet hatten var landet på søppeldyngen, ble de vitne til et mystisk syn: Luen steg opp fra søppelbøtten helt av seg selv!

Stortingspolitiker Emilie Enger Mehl (Sp) lar seg inspirere av folkebevegelsen Arkitekturopprøret Norge og ber politiker ...
Gustav Vigeland – en kunstner i Oslo Gustav Vigeland er i høyere grad enn de ...
Mektige og spektakulære malerier møter beskueren idet man går inn i Arne Paus’ atelier på ...