Kapittel 20: Den fortapte sønn

Tussmørket hadde lagt seg over byen denne stormfulle julaften, men overalt var folk vite til at lyset tross alt var den evige seierherre. I ethvert vindu skinte en stjerne, i enhver sjel glimret det fra den varmende kjærlighet denne høytiden bringer med seg. Ja, selv på kirkegården lyste det fra de stille graver, der de gjenlevende hadde tent lykter for å minnes sine elskede. Men fortsatt fantes det et sted der mørket fikk råde fritt; det nattsvarte mulm lekte i Esbens sinn, der han lå henfallen over sin fars grav.

Han hadde løpt til kirkegården i en rus av skam og anger. Oppdagelsen av at faren hadde vært redningsmannen til Monas familie, var kommet som et sjokk for ham. Eller, hvis han var ærlig med seg selv, kom det frem som en undertrykt sannhet som endelig brøt ut av sitt fengsel. Når man har holdt noe under et sterkt trykk altfor lenge, er eksplosjonens komme unngåelig. Etter at sannheten om hans far var kommet for en dag, arbeidet Esbens hode som en dampmaskin. 

I sitt indre så han for seg faren, slik han pleide å huske ham – trygg og god. Propagandabildet han hadde skapt av faren som hensynsløs pengemaskin var like fjernt som verdens ende for ham. Alt annet enn tanken på faren var som visket ut av Esbens oppmerksomhet. Ingen av dem han hadde etterlatt eller såret det siste døgnet klarte å trenge frem til hans bevissthet. Han lå over graven i den våte snestormen helt alene med skammen. 

– Å, far! Kan du noensinne tilgi meg, hvisket han innstendig til gravstøtten. 

Den skarpe vinden var det eneste den fortapte sønn fikk til svar. Men han fortsatte som om hans siste stund var kommet.

– Hvite roser! Alltid stod det hvite roser på bordet hjemme. Nå er bordet tomt. Jeg har mislykkedes. Hvorfor blir jeg aldri like god som deg, far?

Hulkene fra Esben var det eneste som kunne høres på kirkegården i stillheten mellom vindkastene.

– Jeg har vanæret deg, far. Alt står så klart fremfor meg nå. Det er som om jeg har våknet fra et mareritt, men i stedet for lettelse sitter jeg kun igjen med angsten. Jeg vanæret deg for å overleve skammen over aldri å bli din like. Jeg ble trukket mot en fantasiverden der helter foraktes og svermere hylles. Hvordan kunne jeg synke så dypt?

Det som tidligere var fremstått som den udiskutable sannhet for Esben, var blitt til vonde minner. Han innså at skråsikkerheten over verdens tilstand hadde gjort ham brutal og rå. I sin kamp for sannhet hadde han fornektet sannheten om sin far. I sin kamp for rettferdighet hadde han utøvd den største urett mot sin familie. I sin kamp for abstrakte ideologier og fjerne samfunn hadde han oversett den kjærlighet og de mennesker som stod rett foran nesen hans. 

Han løftet sine frosne hender for å børste sneen av graven. Deretter lot han fingrene følge innskriften på stenen: «Olav Skrunde – Til minne om en mann som alltid satte familien først». 

Sneen hadde allerede dekket store deler av Esbens kropp, og han tok seg ikke bryet med å børste det av. Likegyldigheten hadde tatt over. Han kunne like gjerne ligge der og dø i anger, tenkte Esben mismodig, for det ville vært en avslutning verdig et mislykket liv.

Hvor lenge Esben ble liggende der i sneen visste han ikke. Han lå urørlig over sin fars grav helt til han plutselig i det fjerne hørte fotsteg i den kramme sneen. Lyden nærmet seg og Esben snudde på hodet. Gjennom snefokken kunne han skimte en krokete figur bevege seg sakte mot ham. 

– Hvem der?, ropte den søndeknuste.

Skikkelsen svarte som den leende Buddha ville gjort. Først da Esben hørte den gjenkjennelig latteren, forstod han at det var Harry som igjen hadde oppsøkt ham.

– Hvorfor følger du efter meg?, brøt Esben ut i fortvilelse.

– Ser du ikke at jeg er den mest miserable personen på denne jord? Jeg har forlatt alle som er glad i meg, vanæret min far og ødelagt julen. Jeg fortjener ikke å være min fars sønn!

Esben var blitt vant med ikke å få noe svar fra den gamle bomsen. Hvorfor gidder jeg i det hele tatt å prate med ham når det eneste han kan gjøre er å le av meg, tenkte han i sitt stille sinn og vendte hodet bort fra Harry. Til Esbens overraskelse stilnet latteren. Den unge snudde seg tilbake og så rett inn i ansiktet til den gamle, som stirret inngående på ham med sitt ene øye. For første gang lo ikke Harry. Selv smilet hans var borte. I ansiktet hans kunne leses et omsorgsfullt alvor. I hånden holdt Harry et brev. 

Det var brevet fra Nanna. Harry måtte ha fisket det opp fra søppelbøtten, slik han gjorde med alt, tenkte Esben.

– Men… men… hvordan visste du…? Jeg forstår ikke.

Esben klarte ikke å sette ord på den forvirring han opplevde. Men tiden for å søke svar var ikke nå. Dette var en tid for handling.

– Nanna!, brøt Esben ut. – Kjære Nanna! Kanskje hun fortsatt er i live. Jeg kan fortsatt redde henne!

Han reiste seg opp og lot vinden børste av ham sneen mens han løp av gårde som en villfole. 

– Jeg må hjem! Hjem!

På kirkegården hørtes Harrys hjertelige latter akkompagnert av kirkeklokkenes ville bjellespill som ringte julen inn for alvor.

[Fortsettelse følger…]