Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 21: Hjemkomsten

Publisert 22. desember 2020 av

Kapittel 21: Hjemkomsten

Andpusten kom Esben hjem til huset til familien som han hadde forlatt. Huset virket så fremmed på ham, som om han skulle ha vært borte i et år snarere enn et døgn. Han stanset opp før han nådde døren og vurderte situasjonen. Torde han å banke på? Esben var usikker, for han visste at såret han hadde skapt i familien var dypt og fortsatt blødende. 

Fra vinduene lyste det en varme som gav ham klump i halsen. Han kunne skimte det glitrende juletreet i hovedstuen – treet han og Edvarda alltid pleide å pynte sammen, men som han i år nektet å bli med på grunnet sin forakt for tradisjonene. Nå skulle det bli annerledes, tenkte Esben, for nå skulle han bli et bedre menneske. Et menneske som viste kjærlighet for dem rundt seg, et menneske som elsket familien som kun familien kan elskes, et menneske som torde å vise åpenhet gjennom smil og latter, et menneske som bevarte julen i sitt hjerte.

Det slo ham at tid var ikke noe han hadde nok av. Nanna var syk, og gruble kunne han gjøre senere. Ydmyk og skamfull bestemte den fortapte sønn seg endelig for å banke på døren. Han stod lenge og ventet uten at noen åpnet opp. Kanskje hadde de ikke hørt bankene, tenkte Esben, for de hadde vært ganske så svake. Eller kanskje de ikke ville ha ham i hus. Når han tross alt var kommet så langt, fikk han gi det enda et forsøk, sa han til seg selv og banket atter en gang på den store ytterdøren – denne gangen ekstra hardt. Og nå hørte han støy og leven innenfra. To par føtter kunne høres komme løpende mot døren. 

Edvarda og moren åpnet døren og satt i et felles gledeshyl, som nå og da ble avløst av hulking, og andre ganger av latter, mens de kastet seg over Esben. De kysset ham, klemte ham, så på ham og luktet på ham. Aldri har noen gjensynsglede vært så stor som den familien Skrunde opplevde denne julaften, og aldri har en bortkommen sønn følt seg så elsket. Det var som om Edvarda og moren ikke fattet at sønnen i huset virkelig var hjemme, så de måtte til stadighet ta på ham og kjenne på håret hans, jakken hans og ansiktet hans. Den overøsende kjærligheten Esben opplevde fikk skammen til å vokse i ham.

– Unnskyld…, klarte han å presse frem mellom den voksende klumpen i halsen sin.

– Unnskyld for at jeg forlot dere, fortsatte han mens tårene trillet ned ansiktet hans.

Edvarda og moren svarte ikke, men gav ham bare en bekreftende omfavnelse. Det var den typen omfavnelse om ethvert menneske, enten bevisst eller ubevisst, lengter etter i sine drømmer. En uforbeholden bekreftelse. Esben lukket øynene og mest av alt hadde han lyst til å forbli inne i omfavnelsens kjærlighetskokong. Men han innså at det var én som manglet for å gjøre hjemkomsten komplett. Han rykket tilbake og så på moren og Edvarda. De gav inntrykk av at de forstod hva som hadde dalt ned i hodet hans. 

– Hvor er Nanna?, spurte Esben forsiktig. 

De to kvinnene så ned i gulvet. 

– Svar meg! Hvor er Nanna?, gråt han.

Moren pustet tungt og tok Esben forsiktig på skuldrene, som om det var et skadeskutt dyr hun ville berolige. Hun så ham rett inn i øynene, og med medynk og sorg ytret hun hviskende:

– Nanna feirer jul med englene nå.

«Du kan ikke rangere malerier efter objektive kriterier — alt
Natt til selveste allehelgensaften ble det kjent at det storslåtte
For akkurat tyve år siden gikk det et nokså underkjent