Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 22: Et siste farvel

Publisert 22. desember 2020 av

Kapittel 22: Et siste farvel

Han hadde kommet for sent! Panikken som kunne leses i Esbens blikk ville myknet ethvert hjerte, eller enhver skuffet sjel. Moren og Edvarda glemte all tidligere bebreidelse over Esbens flukt og sårende oppførsel, og gjorde alt i sin makt for å lette på skyldfølelsen hans. 

– Se på meg, Esben, sa moren innstendig. – Dette er ikke din feil. Nanna var syk, men hun var bare så god på å skjule det. 

Men Esben kjøpte ikke trøsten, og visste ikke sin arme råd. 

– Jeg var for sen. Jeg var så grufullt for sen!, ropte han, før han løp opp trappen til gjesteværelset der Nanna pleide å ligge. 

Hun lå der fortsatt i sengen. Død. Esben hadde alltid trodd at han ville reagere med avsky når han så et lik for første gang, og dette var sannelig første gang, men det viste seg å være feil. Han kastet seg ned ved sengekanten og la overkroppen over den døde Nanna. Den gamle lå der som om hun var i en dyp og behagelig søvn. Han foldet hendene sine i Nannas kalde og stive hender, og gråt. Det var som om all fortvilelse fra et helt liv ble tømt med disse tårer, og det føltes på Esben som at de aldri skulle ta slutt. 

Det var ikke bare Nanna som var død for Esben. Med henne døde hele hans barndom. Følgelig var det ikke kun sorgtårer som rant ned Esbens ansikt, men også vemodets bitre tårer. 

Han ville så gjerne fortelle Nanna at han elsket henne, at selv om hun hadde vært gammel og grå hadde han vært så fryktelig glad i henne. Men han var for sen. Han ville så gjerne be om unnskyldning for all den sorg på påkjenning han hadde påført henne. Men han var for sen. Hvordan skulle han noen gang kunne gjøre opp for seg?

Moren kom opp til sin sønderknuste sønn. I mangel på annet vettugt å si, snakket hun om praktikaliteter. Men hun ytret ordene på en omsorgsfull måte, så de tjente like godt som trøst.

– Vi har ikke maktet å ringe ambulansen ennå, sa hun. – Legen besøkte henne tidligere på dagen, og sa at det var ingenting som kunne gjøres for henne. Det var hjertet. Et par timer senere var hun borte. 

Tårene bygget seg opp i morens øyne, men hun ville være sterk overfor sønnen og holdt igjen. Esben nikket for å vise at han hadde hørt hva moren sa, og bad om å få være alene med døde Nanna. Han ville si noen siste ord til henne.

– Å, Nanna! Du var alltid så god mot meg, begynte Esben hviskende ned i dynen som dekket over den dødes kropp. 

– Du pleide å si at også du hadde vært en villstyring som ung, og slik unnskylde meg. Jeg kan dog ikke i min villeste fantasi forestille meg at du kan ha gjort like mye dårskap som jeg. Men vit at jeg nå innser hvilken urett jeg gjorde mot deg, kjære Nanna. Hver dag resten av mitt liv kommer jeg til å skamme meg over at jeg bragte så mye fortvilelse over din siste stund her på jorden, og å angre bittert over at jeg aldri fikk tatt et siste farvel med deg. Det er så meget jeg skulle ha sagt deg. 

Esben kikket opp fra sengekanten og fikk se måneskinnet lyse opp Nannas salige legeme. Hun så ut som en helgen. Hun var en helgen, tenkte Esben.

– For hver sjel som rives bort fra denne verden, sitter et innriss igjen, fortsatte den unge. – Det innriss du har hatt på meg, kjære Nanna, gjør meg til et bedre menneske. Resten av mitt liv vil du være en del av meg. Du vil være den delen som får meg til å hedre min far, elske min familie og leve for de nære verdier. 

Modernistene bygger ikke sine skaperverk på empirisk kunnskap — likevel
Det er på tide at bruk-og-kast-mentaliteten innen arkitektur- og utbyggerstanden
Kapittel 20: Den fortapte sønn Tussmørket hadde lagt seg over