Anmeldelse av Måken, Torshovteateret (spilles fra 30. august til 19. oktober)
«150 år gammelt»
«Dere er så overspente alle sammen … Og all denne kjærlighet …». Dette sier provinslegen Dorn, og replikken oppsummerer stemningen i Tsjekhovs skuespill i fire akter, Måken. Da skuespillet for første gang ble satt opp i 1896 floppet det etter å ha vært avertert som en komedie, men de komiske elementene kommer til sin rett i Hanne Tømtas regi og Mari V. Kjeldstadlis språklige bearbeidelse.
For når Laila Goody som Irina, en berømt russisk skuespillerinne, kommer inn, en primadonna uten like, og i høytragisk stil deklamerer noen verselinjer fra Hamlet, da er det vanskelig å la være å le. Og drevet av sjalusi, svarer sønnen hennes – Konstantin, en forfatterspire fremstilt av John Emil Jørgensrud – med Hamlets kjente replikk: «Hva drev dere til denne usle pakt, / til kjærlighet på slikt et skittent leie». For Irinas nye mann er en kjent forfatter ved navn Trigorin (herlig fremstilt av Trond Espen Seim) som tiltrekker seg oppmerksomheten til Konstantins kjæreste, Nina, spilt av Hanne Skille Reitan. Nina får hovedrollen i Konstantins nye skuespill som skal settes opp på det russiske landstedet hvor handlingen foregår, og gjør dermed Irina sjalu – hun mener at hun selv burde spilt rollen, og tåler ikke at noen andre får være i rampelyset.
Denne generasjonskonflikten ligger til grunn for det publikum stilles overfor i begynnelsen av skuespillet – nemlig hva kan et 150 år gammelt skuespill lære oss i dag? Konstantin raljerer over teateret, et teater som med sine «tre vegger» og «banale fraser» ønsker å utlede en «lettfattelig og enkel moral som passer til husbruk». Bedre var det å kvitte seg med teateret! Men godseieren Sorin – bror til Irina og i Nils Johnsons fremstilling en veldig tragikomisk figur – svarer ham: «Men teater er nødvendig!»
Kunstens eksistensberettigelse
Det er neppe tilfeldig at Tsjekhov legger disse ordene i munnen på den gamle krøplingen, og spørsmålet om form levende også for forfatteren selv: Tsjekhov gjør god bruk av Hamlet, et skuespill hvor det også er et skuespill i skuespillet – altså til dels et teater som handler om seg selv. Og her fortsetter Tsjekhov spørsmål som romantikken for alvor begynte å bale med: For hvordan kan den sekulære kunsten rettferdiggjøre seg selv? Det er et av spørsmålene Tsjekhov og Hanne Tømta stiller oss overfor.
Den sekulære kunsten har ikke noe gudegitt formål, mangler en hjemstavnsrett som den religiøse kunsten hadde i fullt monn. Hvorfor skriver forfatterne? Konstantin rabler om nye former, men snubler og kommer seg ikke utenom sine personlige mangler. Trigorin er et skjønnlitterært samlebånd, men klager over at han det meste av tiden lever i en slags «beruselse, og ikke engang forstår det jeg selv skriver …». Denne beruselsen viser til Platons kommentarer om dikterne, og får hos Tsjekhov en klart selvironisk smak. I antikkens Hellas ble dikterne inspirert (altså pustet fulle av ånd og derved gjort entusiastiske, hvor entheos opprinnelig betød omtrent gudsbegeistret) og derigjennom ble guddommens munnstykke, men hva kan en slik beruselse være eller forstås som i et samfunn hvor skepsis og såkalt empiri får stadig større betydning?
Svaret, synes jeg Hanne Tømta antyder gjennom å sammenstille disse spørsmålene med komiske elementer, blir i en form for renselse gjennom å blande medfølelse og omtanke med latter og avstand. For komikken er avstand – og det gjør det ekstra imponerende når skuespillerne klarer vekslingene mellom det alvorlige og det komiske, siden de er nødt til å gjenopprette medfølelsen innen man kommer tilbake til de alvorlige partiene.
Svar på tiltale
Dersom vi til slutt skal forsøke å svare på spørsmålet som Hanne Tømta stiller oss – hvorvidt 150 år gamle skuespill kan si oss noe i dag – vil mitt svar være et rungende ja. Det vi lærer gjør oss neppe til bedre mennesker og fører neppe til at samfunnet tjener mer penger, men er slikt som kan gi glede, latter og trøst i en tilværelse kanskje like fortvilende som den vi ser utspilt i Tsjekhovs Måken.
