Denne uken skulle Ibsenfestivalen gått av stabelen på Nationaltheatret. Grunnet tingenes tilstand utsettes festivalen på ubestemt tid. Utsettelsen gir oss anledning til å reise noen lenge fortrengte spørsmål: Er Ibsens dramatikk lenger tjent med Ibsenfestivalen? Og er ikke den postmoderne Ibsen blitt så gammeldags og oppbrukt, at det er på høy tid å tenke nytt omkring Ibsen?
Festivalen som skulle avsløre Ibsen
Ibsenfestivalen ble for første gang gjennomført i 1990 i regi av Nationaltheatret. Det er blitt sagt at med denne festivalen, har vi nordmenn fått gjenoppdage Ibsen, ja, muligens oppdaget verdien vår store dramatiker for aller første gang.
Ibsenfestivalen har efter sigende reddet oss ut av den psykologisk-realistiske Ibsentradisjon som rådet i Norge i generasjoner, en tradisjon som fokuserte på det relasjonelle og tidløse i menneskets eksistens. Oppsetninger og regissører fra det store utland, har i stedet blitt hyret inn for å vise oss trangsynte nordmenn, hvordan Ibsen egentlig er å forstå.
For i henhold til Nationaltheateret er Ibsen stort sett postmoderne; en dramatiker hvis tekster står seg best bearbeidet og filleristet. Og mest av alt har festivalen presentert for oss en Ibsen som er trang, begrenset og politisk korrekt til det kjedsommelige.
Gjengangere – den politiske Ibsen
Skal man tro kultureliten, er Ibsens dramatikk botemiddelet mot nærmest alt ondt i denne verden. Det er ikke måte på hva Ibsen kan anvendes til. Hans skuespill og i særdeleshet hans kvinneskikkelser, kan angivelig stoppe væpnede konflikter, slå et slag for all slags menneskerettigheter, redde hele klodens miljøproblemer og frigjøre kvinnene i alle verdens land fra undertrykking, maktubalanse og annet besvær.
I verdenssammenheng er det særlig to skuespill av Ibsen som utkrystalliserer seg som publikumsvennlige: Et Dukkehjem og En Folkefiende. Iscenesettelser av disse to dramaene gjester også til stadighet festivalen fra alle verdenshjørner. Ikke overraskende er disse to Ibsenstykkene også de dramaene som er mest benyttet i politisk øyemed. Nora er blitt et feministikon, og Dr. Stockmann fra En Folkefiende selve personifiseringen av «den lille mannen» som står opp mot majoritetens korrupsjon og ondskap.
Det er intet kritikkverdig ved å benytte Ibsens skuespill til sådanne prosjekter finner man fornøyelse og nytte i slike foretak. Det problematiske er å fastslå at den ekte Ibsen er så snever som disse tolkningene legger opp til. En slik politisert forståelse av Ibsen, er å begrense dramatikerens tematikk og innhold til det banale og fordummende. Det å proklamere at verden utenfor Norge har forstått hva Ibsen egentlig dreier seg om, er og blir en påstand som ikke det ikke finnes belegg for i manuskriptene selv.
Bak enhver kvinne står nitidig arbeid
Å tolke Nora dithen at hun er en foregangskvinne og en heltinne, hvis gjerninger må beundres, er en lettvint og overfladisk tolkning av både karakteren og skuespillet i sin helhet. Man kan stille seg spørsmålet: Har de som bruker Nora for å tale feminismens sak, virkelig tatt seg bryet med å lese skuespillet? Man skal være nokså ivrig efter å finne det man søker, unngår man å se en kvinne hvis ord og handlinger er så forkastelige og avskrekkende, at det er lite som påkaller idolisering. Ironien over at det er nettopp Nora, av alle Ibsens komplekse kvinneskikkelser, som er blitt et feministsymbol verden over, er så hinsides dyp at det grenser mot det tåpelige.
Man kan reise det dristige spørsmålet: Hvem er ikke bedre skikket til å bedrive dyptolkning av Ibsen enn lesere som har norsk som morsmål? Det krever en avansert og ikke minst nyansert forståelse av det norske språk for å kunne oppdage den stadige fordregningen og doble klangbunnen som Ibsen opererer med. Går man glipp av humoren, sarkasmen, frempekene og symbolikken, gjenstår bare de ytre handlinger. Tar man utgangspunkt i det karakterene bokstavelig talt sier og gjør, står man i fare for å sitte igjen med en plump forståelse av dramaene. Å se kompleksiteten i Ibsens karakterskildringer krever dessuten en omfattende kunnskap om det samfunn og språk skuespillene ble skapt i. Det er med denne forståelsen i bakhånd at virkelig interessante nylesninger av Ibsen kan oppstå.
Når Nationaltheatret og deres meningsfeller, vil indoktrinere den oppfatning i norsk teaterliv at regissører fra Burkina Faso og Ghana har bedre forutsetninger for å finne frem til den sanne Ibsen, er det et eksempel på det norske mindreverdighetskompleks på sitt ypperste. Det Ibsenfestivalen har vist, er hvor galt det kan gå når man går vekk fra tekstentolkning og inn i konseptenes verden.
Den postmoderne landeplage
Ibsenfestivalen har utviklet seg til en festival som mest av alt anvender Ibsen som trekkplaster for det han er verdt. Se bare hen til programmet; Ibsenstunt, Ibsenquiz og danse- og performanceforestillinger i alskens varianter. Det er intet kritikkverdig ved dette opplegget som sådant, jeg har kun en enkelt høne og plukke: Det er på på tide at festivalen endrer navn fra «Den Internasjonale Ibsenfestivalen» til «Den internasjonale postmoderne performance-festivalen» for å unngå å seile under falskt flagg.
Eminente Ibsen-forskere har uttalt at efter Ibsenfestivalens inntog, kan man aldri spille Ibsen som før her til lands. Dette er en påstand som utvilsomt må sies å stemme ser man hen til oppsetningspraksis fra de senere tiår.
Ibsenfestivalen med sine innleide gjestespill, har vært toneangivende for den retning den norske teaterscenen har tatt de siste 30 år. Regiteateret og det postmoderne teater kom inn bakdøren ved hjelp av festivalen. Arrangementet satte et definitivt punktum på den Ibsentradisjonen som hadde rådet i Norge gjennom generasjoner.
Spørsmålet som gjenstår er om ikke den tradisjon som Ibsenfestivalen representerer, er blitt like gammeldags som den praksisen den i sin tid avløste. Det er begrenset hvor lenge dekonstruerte Hedda-manuskripter underholder et intelligent publikum. Det begynner å bli en hel rekke mennesker i dette landet som ikke har tålmodighet til nok en fragmentert meta-oppsetning. Selv om postmodernismens fanebærere ikke vil innrømme det, lengter mang en sjel efter en Ibsenoppsetning de kan leve seg inn og undre seg over på et angripelig plan.
Det festivalen nu trenger, skal den kunne fornye seg selv, er intet mindre enn Ibsen selv.
Udenpå er det denne «slående lighed»
Jeg efterspør reell nytenkning omkring Ibsen. Det er ingen vei å gå og forsøke å vekke liv i den eksakte tradisjon som rådet i Norge før modernismens inntreden. Ibsentradisjonen ble selv dekadent og livløs, uten evne til å fornye seg selv fra innsiden.
Det virkelig underholdende og nyskapende å gjøre idag, hadde vært om noen hadde våget å lese Ibsen med ett åpent sinn. Hadde teatrene turt å sette opp Ibsen uten hensikt å argumenter for noen spesifikk sak, tema eller konsept, kunne det blitt uhyre interessant teater. Det radikale hadde vært å satt opp dramatikeren uten strykninger og omarbeidelser, for det er nettopp i sceneanvisninger og de små tilsynelatende unødvendig replikker at kompleksiteten åpenbarer seg.
Ibsen er en skarp samfunnsrefser, men mest av alt er han en dyktig menneskekjenner. Det er Ibsens avsløringer av menneskets natur, som er den virkelige sprengkraften i dramaene.
Det er enkelt å hudflette samfunnsstrukturer, det er langt sårere og ikke minst farligere å avsløre menneskets iboende uutgrunnelighet og svakheter. Det smerter å erfare at Ibsen gjør narr av oss alle, for det finnes ikke annet enn mennesker i Ibsens drama, mennesker som vi kjenner oss selv og andre igjen i. Og akkurat det er det fryktelig besværlig å forholde seg til for et umodent publikum. Et primitivt publikum finner seg ikke i at det ikke foreligger et enkelt svar, ingen likefrem moral, intet opplagt budskap – de vil ikke vite noe av at det finnes kun skildringer av mennesker der. Skal Ibsen fornyes og avsløres, krever det ikke bare nylesning av Ibsen, men også mot til å være et sårbart og innlevende publikum, for den ekte Ibsen er forbeholdt de modige.
Jeg avslutter med dramatikers egne ord ført i munnen på skulptør Rubek fra Når vi Døde Vågner:
«Bare jeg kan sé det. Og det morer mig så inderligt. – Udenpå er det denne «slående lighed», som det heder, og som folk står og gaber så forbauset på –
(sænker stemmen)
– men i sin dybeste grund er det agtværdige, hæderlige hestefjæs og énvise æselsnuder og slukørede, lavpandede hundeskaller og mæskede svinehoder, – og slappe, brutale studekontrafejer også iblandt –»
