Dikteren Thomas Løland var en av fjorårets store overraskelser da Sivilisasjonen arrangerte diktkonkurranse i klassisk dikt med enderim for første gang. Med eposet Hjortekolla kvit havnet han til slutt på andreplass blant flere verdige finalister. Senere fortalte han i et dybdeintervju på Cave of Apelles at diktning var en geskjeft han først tok fatt på bare måneder i forveien – nærmere bestemt da Norge stengte ned i frykt for det notoriske viruset.
I forbindelse med at Sivilisasjonen nylig utlyste ny diktkonkurranse, har Sivilisasjonen tatt en prat med Løland for å få hans syn på dikterkunsten.
– Vel, herr Løland, hva tenker du om at Sivilisasjonen lanserer diktkonkurranse i år igjen?
– Sivilisasjonens diktkonkurranse er et fantastisk initiativ som bringer prestisje til klassisk dikting. Konkurranser som denne er viktige for å skape oppmerksomhet rundt dette nokså snevre miljøet. Jeg lot meg imponere av antall innsendinger i fjor og håper det blir desto flere i år. Måtte denne konkurransen fortsette å gi oss kvalitetsdiktning i mange år fremover, sier Løland.
– Hva var det som fikk deg til å begynne å skrive dikt i bundet form?
– Under de første nedstengingene fikk jeg en god del mer tid for hånden. Den medfølgende kjedsomheten viste seg å være en perfekt mulighet til å prøve noe nytt, og samtidig brant jeg nok inne med en viss kreativ skapertrang. Terskelen er så mye lavere for å skrive et dikt, enn for eksempel å ta fatt på en roman. Da jeg bega meg ut i poesiens verden, var det ingen tvil om at det var på rim jeg skulle dikte: Av det relativt lille jeg hadde lest av dikt på dette tidspunkt, likte jeg aller best vers på enderim; i tillegg hadde jeg i lengre tid ergret meg over de forskjellige kunstartenes forfall og tilsynelatende oppgivelse av alle fornuftige standarder for godt håndtverk som, etter mitt skjønn, bare kan resultere i en mål- og meningsløshet. Jeg ønsket derfor å sette meg inn i den rike poetiske tradisjonen hvis verker fortsatt rager som glitrende fjelltinder over den slappe, myraktige modernismen.
Løland forteller at han kan takke sin gode venn og kollega Carl Kjos Thoresen for at han tok pennen fatt i poesiens navn. I senere tid har begge publisert flere vers på pendelen.no, men Løland er, ulikt mange av sine landsmenn, streng som en Welhaven når han teller sine stavelser og jakter sine rim. Han kan med andre ord se langt efter presitsjetunge priser, bortsett fra her i Sivilisasjonen, selvsagt. For det moderne menneske er nemlig teknisk ferdighet og poesi uforenlige. Man skal som kjent ikke være «bunden», men «fri» og «spontan» for å bevare det «autentiske» og la «kreativiteten» få utfolde seg. Løland hevder tvert om at et raskt blikk på diktningens lyriske undere (eksempelvis Goethes Faust, Shakespeares sonetter, Odysseen og Terje Vigen) viser at de beste diktene er skrevet i henhold til bestemte regler.
– Ved å komme til bunns i hvorfor og hva som gjør disse verkene så gode, kan jeg kanskje finne ut hvordan mine egne bidrag kan kjempe på evighetens sletter. I dag er det altfor lett å feie under tidens teppe alt som lukter gammelt, alt som samler støv på bokhyllene, og begrunne dette med «slik skriver vi ikke i dag». Det fremstår rett og slett som svakt å unnskylde seg i disse litterære kjempenes nærvær, istedenfor å ta opp kampen og utfordre nettopp disse.
Selv har Løland studert sonetteformen nøye og satt seg inn i metrikk, eller «poesiens vinger» som han også kaller det. «Kan det i det hele tatt sies å være poesi uten?» Spør han utfordrende, før han utdyper hva som virkelig driver ham:
– Jeg er nok drevet mest av ære. Fra starten av ville jeg takle sonetten, beryktet for sin vanskelighetsgrad. I denne formen fant jeg nok fortvilelse til å fylle et helt dikterskap, men også en mestringsfølelse til å rettferdiggjøre det. Det finnes knapt en bedre følelse enn den man får når en sonette endelig «går opp.»
Hva ønsker du å se mer av fra dine kolleger?
– Enderim og bundet form er en godt start. Det er selvfølgelig ikke et kvalitetsstempel i seg selv, men gjør tross alt at dagens diktere i større grad må ta inn over seg poesiens giganter opp gjennom tidene. Å skrive i bunden form krever tekniske ferdigheter man lærer ved prøving og feiling, så vel som ved å studere gamle mestere. En bunden form sikrer ikke bare rytme og klang, som er helt essensielle aspekter ved poesien, men danner også regler og rammer som tilrettelegger for konkurranse. Jeg vil nesten kalle det feigt, altså modernistenes forsøk på å avskaffe alle regler. Resultatet taler for seg selv: de aller fleste av dagens diktsamlinger bærer ingen vekt; de er som lodd i verdensrommets vakuum, og driver vekk fra jorden, inn i snarlig glemme.
Løland tar en pause for å tenke seg om. Plutselig kommer ånden over ham, han slår om, og jeg innbiller meg at det gnistrer i øynene hans.
– Jeg drømmer om poeter, modige, kamplystne; diktere som heller slåss mot drager enn sine egne skygger! Jeg vil røres til tårer, manes til livets kamp, minnes om kjærlighetens søte duft og eksistensens bitre brodd; jeg vil se storslagent drama, drøfte filosofiske vendinger og lytte til fossen som bruser mitt blod; men mest av alt vil jeg se en renessanse innen poesi: en himmelstrebende poesi som bejaer livet på godt og ondt, og som sprudler av vitalitet!
Jeg antar at du sånn sett ikke har til hensikt å ta en skrivepause med det første?
– Jeg har ingen planer om å gi meg. Mine ambisjoner strekker seg alltid bakom egne evner, og slik har det vært fra første strofe. Poesien er rett og slett for søt, og jeg er ennå sulten. Det er nesten forferdelig å tenke seg en metthetsfølelse.
