Lanserer artikkelserie om skjulte filmperler: «Hjelp, dette var morsomt» | – En god historie er alltid lærerik

Skrevet av | 4. mars 2024

I begynnelsen av mars lanseres en ny spalte her i Sivilisasjonen: «Hjelp, dette var morsomt». Som navnet indikerer, trekkes det i spalten frem humoristiske filmer av høy kvalitet, men som av en eller annen grunn er blitt ganske glemt. Spalten er ført i pennen av Laura Pedrali.

Pedrali er en mangeårig filmkjenner, som for tiden studerer skjermkultur («screen cultures») ved Universitetet i Oslo. Med opprinnelse fra Italia, og kort bosted i Japan før hun bosatte seg i Norge, har Pedrali fått et vidt perspektiv på filmverdenen.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Kritisk tenkning rundt hva man ser på

Et hjertesukk for filmentusiasten Pedrali er hvordan det praktisk talt er blitt et mindre mangfoldig filmtilbud i dag. Objektivt sett er det blitt mulig å se all verdens filmer, takket være teknologiske nyvinninger, men de færreste benytter seg av dem. Pedrali oppfordrer folk til å tenke kritisk rundt hva de ser.

– Hva er det man egentlig ser på hjemme? De aller fleste ser strømmetjenester. Netflix og dets like har blitt en slags supermakt som bestemmer hvilke filmer som er best for deg. Er det dette vi vil, å passivt la andre velge filmer for oss? spør Pedrali og legger til:

– Det er mye praktisk og bra med Netflix, men oppfyller det alt vi har av behov? Jeg tror ikke det. Derfor synes jeg det er viktig å løfte frem glemte mesterverk fra filmen, for å bidra til at man kan få mer varierte filmopplevelser.

Hjelp, dette var morsomt!

Artikkelserien som Pedrali skriver for Sivilisasjonen trekker frem filmer som er av høy kvalitet og som fremmer en type humor som ikke er like vanlig i dag.

Ansvarlig redaktør Carl Korsnes mener at artikkelserien ikke bare løfter frem gode filmer, men også åpner opp for å diskutere humor og komedie, som de siste årene har fått dårligere kår.

– Latter kan være hånende, men den er først og fremst ufarliggjørende. I dag er mange samfunnsdebattanter så opptatt av å være krenket, gjerne på vegne av andre, at man glemmer latterens ufarliggjørende kraft. Dette har gjort at komedien i dag har dårlige kår, sier Korsnes og legger til:

– Det er gøy at Laura tør å trekke frem filmklassikere som aldri ville blitt laget i dag.

Pedrali mener at artikkelserien «Hjelp, dette var morsomt» kan bidra til å rive ned folks komfortsoner innenfor filmer, som hun hevder er positivt.

– Filmene jeg trekker frem i artikkelserien spiller, hver på sin måte, på en humor som ikke er vanlig i dag. Humor kan tilsynelatende formes av den tiden den skapes i. Legg merke til at jeg sier «tilsynelatende». For man forstår raskt at det egentlig ikke er noe annet språk likevel, sier hun og trekker frem et eksempel:

– Som barn var jeg ikke så glad i svart-hvitt-filmer, selv om jeg hadde sett det hos besteforeldrene mine. Jeg synes de manglet noe – farger. Mange år etterpå fortalte min professoren i tysk kultur om den tyske ekspresjonismen. En kveld torde jeg å se på Nosferatu (1922) i svart-hvitt og tenkte: «Laura, så mye du har gått glipp av». Jeg tror ikke jeg er alene om dette. Svart-hvitt, gammeldags språk, uvanlig humor kan være skremmende eller virke uinteressant. Derfor burde man tørre å komme seg ut av sin film-komfortsone. Man kan aldri vite hvis man ikke tør å prøve.

Kinosalen som tilfluktssted

Pedrali mener at filmen opplever en svært annerledes tid enn i sin begynnelse. Nå synes alt visuelt å være kortere, som for eksempel serier, og oppmerksomheten til den gjengse person har redusert seg.

– Likevel er jeg overbevist om at kinoen er dømt til å overleve. Hvorfor? Fordi vi trenger å beskytte oss selv fra verden, hevder Pedrali.

Hun viser til teorien til Yale-professor, Francesco Casetti, i boken Screening fears: on protective media. Han mener at kino er et lukket miljø som skaper et projeksjons- /beskyttelseskompleks.

– Nå har vi tilgang til all verdens nyheter, og disse er skremmende. Man får et behov for å beskytte seg. Denne beskyttelsen kan være mobiltelefonen, men også kinoen. Den «boblen» som mobiltelefonen skaper er usynlig, mens boblen som kinoen skaper er faktisk fysisk beskyttende. Denne teorien på hvorfor kinoen, til tross for sin upraktiskhet, er populær, resonnerer hos meg, sier Pedrali.

I tillegg trekker hun frem at kinosalen fungerer som en sunn «detox» fra digitale interaksjoner. Man er i dag vant til selv å velge innholdet man skal se på skjermen, eventuelt bytte det hyppig, samtidig som man bruker mobilen for å lese nyheter, logge på sosialer medier og handle varer. Forhold vi har med media i dag er multitasking. Kino kan gi oss litt konsentrasjon.

– Hvor mange ganger ser man på mobilen mens man er på kino? Hvis man er et dannet kinopublikum, er svaret ingen. For mange er dette en deilig avveksling.

Avslutningsvis understreker Pedrali at det ikke noe korrekt svar på hvordan man opplever kino eller mobiletelefon.

– Det eneste vi trenger er å være kritisk overfor det vi ser. «Er dette nyttig til meg?». Av og til hjelper det å se seg tilbake, det gir nytt perspektiv og inspirasjon.

Smarttelefonen er blitt en smokk for voksne. De så og si suger på den hele ...
Aller mest kjent er Språkrådet for kåringen av «årets ord», en pris som de siste ...
Linda Therese Utstøl er ikke bare en representant for den sitatvennlige poesi, med sine treffende ...