Til en bondegutt
Foran dette hanndyret var jeg fortapt.
Uten forsvarsverk var jeg som forgapt.
Lengselen kom snikende, bygget seg opp –
visste vel han hvor det pinte min kropp?
Foran hanndyret forsvant mine tvil.
Uforberedt ble jeg brent av en pil.
den skar gjennom vinden og gav meg en rift –
visste vel han om dens rammende gift?
Foran ham ble jeg vippet av pinnen.
Plutselig, som den famlende kvinnen,
frös mine tanker, ord frös på min munn –
visste vel han om min vaklende grunn?
Hanndyr, nu röpes min fyrrige brann,
skal jeg la slukke med rennende vann?
Like ut spör jeg: “Vet du hva du gjör?” –
slik elskov må gripes før elskoven dör.
