Woody Allens nyeste film «Rifkin’s Festival» handler om et par som blir forelsket når de besøker San Sebastian filmfestival – hun med en fransk filmregissør og han med en spansk kvinne. Passende nok var det nettopp på San Sebastian filmfestival at Allens nyeste film hadde sin verdenspermière i går, den 18. september.
Ved å sitte midt i filmens rekvisitter, fikk premièrepublikum øyensynlig en underholdende meta-filmopplevelse. Opptakene viser kjente ikoniske scener fra lokalområdet, som La Concha-stranden og Maria Christina-hotellet. Filmfestivalen har gjennom årenes løp vist flere av Allens klassikere, som Manhattan (1979), Zelig (1983) og Manhattan Murder Mystery (1993).
Rifkin’s Festival er Woody Allens 48. spillefilm, og omtales som en hyllest til flere av den 84 år gamle filmskaperens helter: Fellini, Bergman, Buñuel, Welles og Godard. Blant skuespillerne som opptrer i filmen er Christoph Waltz, Gina Gershon, Wallace Shawn, Elena Anaya, Louis Garrel og Sergi Lopez.
Persona non grata
I februar 2019 avsluttet Amazon studios et pågående samarbeid med Allen om produksjonen av fem spillefilmer på bakgrunn av overgrepsanklager mot filmregissøren. Samme måned ble det opplyst at selskapet Mediapro skulle utgi filmen Rifkin’s Festival. Til tross for Amazons scenenekt, har Allen fortsatt å produsere filmer i samme tempo: Én film i året.
I etterkant av overgrepsanklagene har Allen blitt behandlet som en persona non grata i Hollywood – med unntak av hans tilhengere, samt et knippe skuespillere – og både hans filmer og hans nyeste selvbiografi har siden anklagene fra 1990-tallet blusset opp igjen i 2018 sjeldent fått gode anmeldelser. Med det bakteppet er det ikke overraskende at Rifkin’s ikke akkurat har fått overstrømmende anmeldelser heller.
En av de få Hollywood-profilene som offentlig har Allen i forsvar er filmskaperen Larry David (Seinfeld og Curb your enthusiasm), som sa at det er vanskelig å tro noe annet enn at Allen er uskyldig etter å ha lest den nyeste selvbiografien hans Apropos of Nothing (2020).
En hyllest til nostalgien
Kinematografen Vittorio Storaro har på mange måter vært med på å kitschifisere Rifkin’s Festival; det katalanske sollyset fremtrer enda varmere, som om fra en drøm. Også dette filmatiske grepet kritiseres av anmeldere.
Woody Allens nyeste spillefilm er en hyllest til nostalgien og inneholder alle de kjente Allen-ingrediensene: utroskap, gammeljazz, romantikk og eksistensiell angst. Anmelderne tør øyensynlig ikke annet enn å være lunkne, men når filmen sammenlignes med Midnight in Paris kan mye tyde på at publikum har en film å glede seg til uansett.
