Shuri-slottet gjenoppstår som Fugl Føniks

Publisert 31. oktober 2019 av

Natt til selveste allehelgensaften ble det kjent at det storslåtte Shuri-slottet i Japan brant ned. Det er ikke første gang. Ifølge historiske dokumenter har slottet brent ned flere ganger i sin mer enn 600-årige historie, men de gjeldende myndighetene har aldri feilet i å gjenoppbygge slottet – akkurat slik det en gang stod.

Historien ser ut til å gjenta seg. Den japanske regjeringen har allerede bekreftet at de skal gjøre sitt ytterste for å gjenoppbygge slottet som en gang huset herskeren av Ryukyu.

– Japanske myndigheter vil gjøre sitt beste for å gjenoppbygge det verdensarvlistede Shuri-slottet i Naha, i prefekturet Okinawa, etter det historiske landemerket inkludert dets hovedsal, brant ned tidlig den 31. oktober, sier den japanske regjeringens talsperson, Yoshide Suga.

I østlig estetikk har man ikke de samme moralistiske skrupler for å imitere fortidens storhet. Når et mesterverk som Shuri-slottet brenner ned til grunnen, er det mulig å gjenskape det minst like mesterlig.

-I østlig estetikk har man ikke de samme moralistiske skrupler for å imitere fortidens storhet. Når et mesterverk som Shuri-slottet brenner ned til grunnen, er det mulig å gjenskape det minst like mesterlig, skriver Carl Korsnes. Illustrasjonsbilde: Detalj fra Shuri-slottet. Foto: Joolie/Flickr

Over 600 år med historie

Slottet antas å stamme fra 1400-tallet, den gang da Ryukyu var et eget kongedømme. Sent på 1500-tallet kom kongeriket stadig mer under Japans innflytelse. Kongedømmet ble invadert i 1609, og tapte mot de japanske styrker, men kong Shō Nei ble gjeninnsatt på tronen, men som en vasall til den japanske føydalstaten Satsuma.

I lang tid var kongeriket underlagt det japanske Tokugawa-styret men fikk likevel beholde en viss form for selvstyre. Shuri-slottet fungerte som kongefamiliens residens. I 1879 ble kongeriket avskaffet og Ryukyu ble en del av Japan. Denne prosessen var en del av Meiji-restaurasjonen, som begynte omdannelsen av føydalstaten til en keiserlig stormakt.

Under annen verdenskrig ble slottet nesten totalskadd av de allierte styrker. Men også etter denne ødeleggelsen valgte japanske myndigheter å gjenoppbygge slottet. Shuri-slottet som brant var altså en rekonstruksjon av en rekonstruksjon av en rekonstruksjon. Men i Japan synes de å verdsette gjenskapninger like høyt som originalen.

Slik så det ut der Shiro-slottet stod etter annen verdenskrig. Japanske myndigheter gjenreiste slottet også da. Foto: USMD Archives.

Ville det samme skjedd i Vesten?

Bygg brenner ned eller ødelegges til stadighet. I Norge kan nevnes bygg som Johanneskirken i Oslo, Festiviteten i Haugesund og Østre Porsgrunn kirke. Ingen av disse gjenoppstod, men ble snarere erstattet av mer «moderne» bygg. 

I Europa er kanskje det største og nyeste eksempelet Frankrikes største kulturskatt, Notre Dame-katedralen, som stod i brann i april i år. Spiret og store deler av kirketaket gikk tapt. Den franske presidenten Emanuel Macron var ikke sen med å åpne for at katedralens spir skulle erstattes med et nytt spir som reflekterte vår egen tid. 

Da Notre Dame-katedralen brant i april i år var ikke den franske presidenten Emanuel Macron sen med å foreslå at katedralens spir skulle erstattes med et nytt spir som «reflekterte vår egen tid».  Foto: Wandrille de Préville.

Måten franske og japanske myndigheter håndterer tapet av en kulturskatt på viser en av mange ulikheter mellom østlig og vestlig estetikk. 

I store deler av nyere vestlig filosofi anses historien som lineær: Verden, eller tiden, beveger seg fremover. I Østen regnes historien generelt som sirkulær. Fortidens byggherrer og håndverkere anses ikke som dårligere enn nåtidens. Derfor lar japanske myndigheter landets kulturhistoriske skatter, som Shuri-slottet, gjenreises gang på gang.

Vi har noe å lære.

Del og lik
Spelmann i ei tidlaus verd
– Ingen ting har «hatt si ti’» av det som
Amerikas nye kulturhovedstad
Til mange nordmenns overraskelse er det en by i Mexico
Dødskafé: Et filosofisk treff hvor
Når man går fra Dødskafeen kan man ikke forvente å