Selvtilfredsstillelsens konsumerisme

Publisert 15. juni 2020 av

Det er som oftest en felle å tro at enhver opposisjon mot den gjeldende samfunnsordenen er en virkelig opposisjon. Dette utsagnet blir tydelig når vi ser i hvor stor grad motstand kommersialiseres, enten det er å kjøpe vegan-sjokolade for å vise at man bryr seg om klimakrisen eller anse det som fremskritt når Kendall Jenner befinner seg i et demonstrasjonstog i en Pepsi-reklame; legge ut et svart bilde i solidaritet eller delta i en demonstrasjon som staten har godtatt at kan finne sted. 

Altfor ofte er motstand en merkelapp som skal fremme ens gode selvfølelse, men sjeldent er ønsket om virkelig forandring et alternativ. Hvordan kan dette forstås i lys av drapet på George Floyd og protestene som fulgte det?

– Med uroen som finner sted akkurat nå, ser man allerede at bedrifter prøver å spille på kommersialisering av bevegelsens mantra (Fretex med Black Lives Matter-plakater på rutene, Norli som reklamerer for bøker om rasisme og undertrykking, BLMs hjemmeside selger mer såkalt «merch»). Det problematiske med dette er at ingenting forandres ettersom enhver «hipp» form for radikalitet øyeblikkelig blir gjort til et selvtilfredsstillende konsumerprodukt, skriver Ali Jones Alkazemi. Foto: Privat.

Virkelighetens «Prozium»

I Kurt Wimmers Equilibrium(2002) møter vi på en dystopisk virkelighet. Før handlingen utspiller seg, begynner filmen med en beskrivelse av hva som skjedde mellom vår tid og tiden filmen beskriver: Så mye katastrofale følger fant sted i den 3. verdenskrigen, at menneskeheten ikke tåler å gjennomgå en ny krig. Løsningen er «Prozium», medisinen som gjør at man ikke føler noe lenger og er i stand til å oppfylle plikten sin som samfunnsborger i landet Libria. Tanken er: Ettersom følelser gjør at vi binder oss til ting i tilværelsen, der vi elsker, hater, beundrer osv. – er kuren mot krig (som er et resultat av vår hatefulle natur) at vi tilintetgjør vårt følelsesliv ved å stadig ta doser av «Prozium».  Og hvis innbyggere av Libria unngår å ta disse dosene (som rasjoneres via. samfunnsinstitusjoner), vil man henrettes. 

En tilbøyelighet her er å sammenligne det dystopiske samfunnet vi finner i filmen med hvordan følelsesløshet og rasjonell tenkning blir ansett som idealer i vårt samfunn. Populariteten som orientalsk-inspirerte selvhjelpsguruer, meditasjon osv. har fått (med mantraer som «ikke knytt deg for mye til virkeligheten, vær i ett med deg selv»), står i alle fall som bevis for en voksende samfunnstendens. Her er Hegel verdt å huske: Når innbyggere av et samfunn opplever seg som fremmedgjorte overfor en gjeldende sosial orden (liberal-konsumeristisk kapitalisme), er svaret å vende seg mot det indre (stoisisme er hans eksempel) for å regulere følelseslivet for å tilpasse seg virkeligheten (se underkapittelet «Stoisk Ro» i Åndens Fenomenologi). 

– Her er Hegel verdt å huske: Når innbyggere av et samfunn opplever seg som fremmedgjorte overfor en gjeldende sosial orden (liberal-konsumeristisk kapitalisme), er svaret å vende seg mot det indre (stoisisme er hans eksempel) for å regulere følelseslivet for å tilpasse seg virkeligheten, skriver Ali Jones Alkazemi. Illustrasjon: «Portrett av filosofen Georg Friedrich Wilhelm Hegel» (1831) av Jakob Schlesinger.

Den gode følelsen

Med tanke på protestene som finner sted i dag er det en annen naiv tilbøyelighet som er fristende: Det amerikanske samfunnet har lenge forsøkt å holde befolkningen følelsesløse angående den systematiske rasismen som finner sted, men «nå har vi fått nok». Slik oppstår protestene, med hensikt om å vise at man ikke lenger vil ta sin dose av «Prozium». Og slik avsluttes filmen, der hovedkarakteren John Preston gjennomfører et kupp som saboterer Librias undertrykkelse av det følende mennesket (fabrikkene som produserer Prozium blir bombet etc.). 

Formålet med dette er tydelig: Verden er lei av å se afro-amerikanske borgere bli drept uten grunn og dette må ta slutt; likesom John Preston er lei av undertrykkelsen av menneskets følelsesliv. Men er å simpelthen erklære sin mostand noe som bidrar til forandring? I Capitalist Realism – Is there no alternative? (2008), beskriver Mark Fisher hvordan den kapitalistiske økonomi er langt ifra å motstå noen form for anti-kapitalisme. Som Žižek poengterer, er anti-kapitalisme (og motstand generelt) en integrert del av kapitalismens selvopprettholdelse. Som oftest er motstand intet annet enn en trend, et varemerke som gjør at du kanskje føler deg mer fri og selvstendig, men fremdeles innenfor den fremherskende samfunnsordenen. Dette får meg til å lure på om de aller fleste faktisk vil ha forandring, eller om brenning av biler og å dele obskure bilder på sosiale medier gjøres for å føle seg bra. 

– Snarere enn å faktisk forandre de dårlige omstendighetene som fødte dette problemet, bruker for eksempel en betydelig andel unge i min omgangskrets denne anledningen til å onanere sin moral på sosiale medier, skriver Ali Jones Alkazemi. Foto: Julie Brundtland.

Selvtilfredsstillelsens konsumerisme

Politiske bevegelser som står imot en eller annen form for systematisk tendens har gang på gang blitt integrert i den samme ordenen som fostret problemene (først var LGBT en radikal bevegelse, men nå har denne bevegelsen mistet sin radikalitet og blitt kommersialisert del av status quo, med Google og Facebook som støttespillere). Med uroen som finner sted akkurat nå, ser man allerede at bedrifter prøver å spille på kommersialisering av bevegelsens mantra (Fretex med Black Lives Matter-plakater på rutene, Norli som reklamerer for bøker om rasisme og undertrykking, BLMs hjemmeside selger mer såkalt «merch»). Det problematiske med dette er at ingenting forandres ettersom enhver «hipp» form for radikalitet øyeblikkelig blir gjort til et selvtilfredsstillende konsumerprodukt. Igjen, handler det ikke så mye om å forandre noe som helst, men om å omgis med varemerker som skal få deg til å føle at du er et godt menneske og at du innerst inne vil ha «forandring». 

Man bør være forsiktig med å henvise til Nietzsche, men han beskriver noe lignende i Moralens Genealogi (1887):

Blant dem mangler det heller ikke på den kvalmeste sorten av de forfengelige, de løgnaktige misfostre som er ute etter å fremstille «skjønne sjeler» og likesom bringe til markedsplassen sin forhusede sanselighet, viklet inn i diktstrofer og andre bleier, som «hjertets renhet»: arten av de moralske onanister og «selvtilfredsstillere». (Spartacus forlag 2010, s. 128)

Å delta i markedsplassen for å tilfredsstille sitt hjertes renhet beskriver godt hva denne trenden fremstår som. Snarere enn å faktisk forandre de dårlige omstendighetene som fødte dette problemet, bruker for eksempel en betydelig andel unge i min omgangskrets denne anledningen til å onanere sin moral på sosiale medier. Og slik opprettholdes problemet, ikke siden motstanderen er mektigere enn folkets ønske om forandring, men siden samfunnsproblemer stadig blir ansett som en anledning til moralsk selvhevdelse. I Hegels Åndenes Fenomenologi er det en gjennomgående tendens at det man motstår styrkes i kraft av at man motstår det; på samme måte som at «systemet» den amerikanske befolkningen protesterer mot, styrkes av protestene. Hvorfor skjer dette? Jo, siden det å motstå en motstander kun kan forekomme i kraft av at man anerkjenner motstanderens positive rolle. 

– Når blant annet Žižek kritiserer handlings-basert etikk og opposisjonelle tendenser i samfunnet, er det ikke siden han står imot budskapet bak opposisjonene som finner sted, men siden det sjeldent introduseres en dagsorden som er noe annet enn en integrert negasjon av det man motstår, skriver Ali Jones Alkazemi. Foto: Simon Plestenjak.

Onani uten et konkret alternativ

Betyr det da at man ikke kan gjøre noe som helst med misnøyen sin, ettersom det å motstå stadig styrker motstanderen? Ikke nødvendigvis. Denne formelen om motstand gjelder ikke for all motstand, men kun for den typen som simpelthen identifiserer seg som motstander, den som «onanerer» uten å komme med et konkret alternativ. At protestene omhandler rasisme er tydelig, men en alternativ ikke-rasistisk samfunnsorden synes ikke å bli uttenkt.

I flere intervjuer av protest-deltagere i USA uttrykker afro-amerikanere hvordan tilsynekomsten av virkelig forandring er tvilsomt. Det er svært tvilsomt, ja. For kanskje er det umulig å unnslippe tilstedeværelsen av verdens solidaritet med afro-amerikanerne på sosiale medier, men ganske umulig er forandring også. Sannsynligvis vil nok alle snakke om sin solidaritet angående denne saken fem-seks år frem i tid og gå med «Black Lives Matter»-t-skjorter for å vise at de er gode mennesker som står imot rasisme. (Har vi nå havnet i et stadium hvor man føler seg god for å stå imot rasisme?) Vi vil nok forbli i den samme dystopiske politiske virkeligheten, men kanskje føle oss litt bedre når vi konsumerer varer og deltar i trender som hinter til vår gode natur. Som Žižek påpeker i Living in the end times:

Merverdien er således åpnet for oss når vi handler: Når vi handler varer, har vi også «friheten» til å kjøpe varer som overensstemmer med våre ideologiske overbevisninger. 

Så når blant annet Žižek kritiserer handlings-basert etikk og opposisjonelle tendenser i samfunnet, er det ikke siden han står imot budskapet bak opposisjonene som finner sted, men siden det sjeldent introduseres en dagsorden som er noe annet enn en integrert negasjon av det man motstår. I altfor stor grad hyller vi motstand mot urettferdighet i alle verdens samfunn (og dette ser man være «de godes» rolle i utallige Hollywood-filmer), men sjeldnere å se helhetsfokuserte alternativ. 

I streken og i sorgen møtes to av det forrige
Det musikalske diktet Flores Malum er en port til mystikken
Betro deg til biene (2018) er en feminin film, regissert