En eks-byråkrats bekjennelser

Publisert 1. juli 2020 av

Selv et sinn likt det skarpeste samuraisverd kan bli sløvt som en velbrukt sløyekniv. 

Siste arbeidsdag som byråkrat tilbringes på hjemmekontoret. Jeg har lagt alle de meningsløse arbeidsoppgavene til sides, for å skrive om noe som virker langt mer viktig enn dokumentene som må sluttstilles og som antageligvis vil støve ned i et rotete, tregt og ineffektivt digitalt arkiv. 

Dårlig samvittighet for å skulke jobben kan jeg trygt legge fra meg da jeg vet at i skrivende stund bruker nok mine kolleger tiden sin flittig på oppussingsprosjekter hjemme, til å søke på nettet etter ting de skal kjøpe eller til å koke bort en arbeidstime på en ubetydelig e-post eller andre ufruktbare rutineoppgaver.  

Sjefens avsluttende ord på fellesmøtet var «Julie, du kom inn som et friskt vindpust med masse energi og engasjement for stillingen». Det tok ikke mange månedene før mitt sprudlende humør og spirende ideer ble overkjørt av dampveivalsen byråkratiet.     

Powerpointenes herredømme

Det aller verste med å være en byråkrat er å være en del av et system som fostrer likegyldighet. Arbeidsoppgavene minner meg om halsluen i ull som mot min vilje ble tredd nedover hodet mitt da jeg var fem år gammel og skulle ut i mildt høstvær. Fordi moren min hadde større autoritet enn meg, og hun gang på gang hadde vunnet kampen om halsluen, gav jeg til slutt opp å motstride henne. 

Som byråkrat lærer man å legge viljen på hattehyllen idet man entrer kontoret. Det gyldne ideal er å utføre arbeidsoppgavene slik man blir beordret om, uten noen kritisk tankevirksomhet. Og man skal for all del ikke snakke med sin egen stemme. Lidenskap er et fremmedord i powerpointenes herredømme. 

Livløs kjøttfarse

I løpet av tiden som byråkrat er det særlig én tanke som har kretset rundt i sinnet: Hvordan kan et slikt system oppstå? Rundt på jorden vandrer det mange unike individer. Alle disse er jeg helt sikker på at har drømmer, ambisjoner og tanker om sitt eget liv og om det rundt dem. Alle føler at det er en mening med deres liv, ellers ville de ikke ha vært her. Og plutselig – ut av intet – oppstår en mastodont av et vesen som kverner alle disse regnbuefargede menneskene sammen til en livløs, brun kjøttfarse. En kjøttklump som skal selges på supermarkedet til lavest mulig pris slik at byråkratene i en åndsfraværende manøver kan lage fredagstaco. 

Hvor kom denne kvernen fra? Er det noen som ikke vil oss vel? Eller vil ikke vi vårt eget beste? 

Å være i en bedøvet sinnstilstand er det aller verste jeg vet. Derfor har søndagene vært mine viktigste dager i løpet av ukessyklusen som byråkrat. Nettopp fordi da har jeg kunnet tenke, reflektere, skrive og utbrodere videre på min indre dialog. Alle mennesker, som ønsker å få noe ut av livet på planeten, bør ha en indre samtale med seg selv. 

På søndager har jeg fått en stor nok avstand til min nedtrykkende arbeidshverdag, og de små grå har begynt å hoppe igjen. Å være et tenkende menneske er et av livets største gaver. Jeg føler meg levende, pulserende, handlekraftig og nyttig når jeg tenker. Jo mer originale tankene er, jo mer levende føler jeg meg. Og jo flere «Eureka»-opplevelser jeg har i min tankefulle gjerning, jo mer givende føles tenkningen. Man kan ta fra et menneske mye her i livet, men tankene er det aller siste noen kan rive fra en. Selv den enorme, høye, autoritære og truende skikkelsen byråkratiet, kan ikke fullt ut ta fra en denne egenskapen. 

Reisen mot Mordor

Som estet har dagliglivet som kontorrotte vært særlig trykkende på mitt humør. Harmoni er svært viktig for at jeg skal føle meg vel, og det er ingenting harmonisk ved lysstoffrør, kontormøblement eller Pushwagner.

På min daglige jobbreise fra Bislet til Fyrstikktorget så jeg verden rundt meg gradvis gråne

for hver holdeplass. De gule art deco-husene på Bislet og St. Hanshaugens ærverdige fasader, som er mitt naturlige habitat, ble gradvis erstattet med forenklede fasader med simplere materialer og en mer firkantet utforming. Siste stopp på reisen er trafikkmaskinen og ødelandet Helsfyr hvor ensomme kasser rager i skyene. Reisen mot Mordor føltes naturstridig. 

Som en mink på oppdrettsfarm

Fremme på kontoret ventet hvite og sterile omgivelser som dreper all form for energi og læringslyst. Jeg følte meg som en mink på oppdrettsfarm. En mink som kunne ha vært flott og sunn med strålende pels ute i det fri, men som ble låst inne i et mørkt bur med så lite plass og stimuli at den naturlige reaksjonen var å gnage vekk sin egen manke – sitt eget særpreg. 

Det som opptar dyrene i fangenskap – altså byråkratene – i deres hamsterhjul, er møter. Det aller mest passiviserende og initiativdrepende i en byråkrats traurige hverdag er å sitte i møter hvor ingen har noe å si bortsett fra en nevrotisk mellomleder som haster gjennom dagens agenda. 

Tilsynelatende har lederne av et byråkrati handlingskraft på grunn av sin posisjon, men hva hjelper vel det når det uansett er suppekoking som bedrives. Når fantasiløse oppskrifter benyttes og oppgulp legges i gryten, vil den endelige retten uansett smake vondt. Gryten sendes så videre til mellomledere og andre funksjonærer og saksbehandlere helt til suppen er en ihjelkokt substans med ugjenkjennelige råvarer. Handlekraften til lederne er like oppløst som suppen de koker. 

Suppekokingshierarkiet

Å nå toppen av et slikt suppekokingshierarki kan for noen virke som en bragd. Sannheten er at bak et slikt opprykk ligger sjeldent et ekte talent. Det gjelder å finne ut hvordan systemet fungerer, spille etter reglene og lage en strategi for klatring mens man sikter mot gullstolen. Byråkratiet er intet arnested for originale ideer, fordi det er for ukomfortabelt å snakke med noen på bakkenivå som vet hvor skoen trykker og som faktisk bærer på innsikt. 

Møter med diverse direktorater har gjort meg særlig forbløffet da møtelederne sier de er begeistret for at møtet har kommet i stand og for det som skal diskuteres. Hvordan kan de bli begeistret av resirkulerte rapporter eller vedtatte sannheter fra Dagsrevyen? Det virker som om det i disse menneskene finnes en uuttømmelig kilde av positiv energi, som ikke behøver meningsfullhet som påfyll. Men når man ikke behøver meningsfullhet som påfyll – kan da dette engasjementet være ekte? En florist skulle gi meg svaret. 

… hvis man tillater det

Imens jeg tok min skjebnesvangre beslutning om å avslutte livet som byråkrat, møtte jeg en inspirerende sjel idet jeg vandret forbi en blomsterforretning på Lindern hageby. Butikken var tiltrekkende fordi den kunne forveksles med et privathjem der den lå innsvøpt i eføy og ville vekster. Eieren og jeg ble stående i nærmere en time og snakke om sesonger, buketter, å drive eget foretak og tanker rundt en blomsterforretning som en helhetlig og estetisk opplevelse. 

Som eneste ansatt i butikken kunne det i perioder bli vel mye å gjøre og det var noen ganger vanskelig å få alt til å gå rundt. Men eieren strålte. Hun utstrålte livsglede, en indre ro og et sterkt eierskap til sin forretning. Når har noensinne en byråkrat frivillig stått ved utgangsdøren etter arbeidstiden, i passiar med kollegaer eller samarbeidspartnere i en hel time? Jeg tipper svaret er aldri. Floristen har kanskje ikke et sugerør inn i statens pensjonskasse, men sjelen og livskraften har ingen greid å suge ut av henne

Idet byråkratene flytter papirer til rytmen av maskinene i Charlie Chaplins modern times, titter floristen opp på solen mens hun klipper på en av sine syrinbusker. «Livet kan være ganske fantastisk hvis man tillater seg det», tenker hun i sitt stille, milde sinn. 

Hvilken verdi har det å gi ut bøker om en
Bergen Filharmoniske Orkester og Oslo-Filharmonien lanserer i disse dager en
Slik siteres fyrst Mysjkin i Fjodor Dostojevskijs mesterverk Idioten fra 1868.