Har man forlest seg på nyheter, kan man få inntrykk av at øvrighetens smittevernregler må følges ned til hver minste detalj. Men hvilke juridiske konsekvenser får det å bryte såkalte «påbud» og «forbud», og er det egentlig umoralsk å trosse myndighetenes smittevernregler?
Vi kjenner alle den frustrasjon vi opplever når noen tar seg til rette. Hvor grenseløst provoserende det er med mennesker som går med for brede ski i sporet, sniker i polkøen og betaler med enkroninger på Kiwi midt i eftermiddagshandelen. Slike folk har vi nordmenn lite til overs for, og vi står ikke tilbake for å uttrykke vår misnøye vel hjemme ved vårt eget middagsbord. Til avlastning for de vante kjeltringene, har en ny type banditter dukket opp det siste halvåret. Vi snakker selvfølgelig om det moralsk forkastelige folkeferdet «smittevernbryterne».
Du har nok sett dem ved flere anledninger, disse dugnads-unnasluntrerne som helt åpenbart gir blaffen i å sprite seg ned ved hvert gatehjørne, som bedriver utilbørlig nærkontakt og nonchalant avslører at de lar døtrene sine ta sporvognen utildekket. Disse som frimodig går på tvers av både lovverk og skikk og bruk – og som attpåtil undertiden nekter å tro på situasjonens alvor.
Spørsmålet er om ikke samfunnet skal være disse ulydige bandittene takknemlige. Ja, om ikke både sivilsamfunn og rettsordenen, skal være pasifistene takkskyldig nettopp fordi dugnadsstreikerne minner oss på våre grunnleggende verdier: toleranse, ytringsfrihet og forsvarlig maktutøvelse fra myndighetens side.
Moralpoliti, frykt og polarisering
Som om det ikke var nok med politikk, religion, Trump og innvandring, har nu et ytterlige tema blitt tilført listen over samtaleemner man bør unngå i samkvem med andre enn sine nærmeste; korona og smittevern. Skal man kunne fungere optimalt sosialt i disse dager, er det påkrevd at man endrer standpunkt alt etter hvem man konverserer med. Det er til å ta og føle på; smittevern polariserer befolkningen.
Sett bort fra køsnikere og freidige menn på ski, er vi nordmenn dog stort sett en raus og åpen skokk når det gjelder andre menneskers gjøren og laden, men når det kommer til fravikende meninger om den «nasjonale dugnaden», strekker ikke vår raushet seg like langt. Det er til å undres over; hvordan kunne det ha seg at vi som liker å tro vi er tolerante og aksepterende, er blitt en bande av sladrehanker og skulende passivt aggressive naboer?
At det kan synes provoserende at unge og friske mennesker kun tenker på sine egne lyster og behov, og ikke tar innover seg faren viruset eldre og risikoutsatte føler på, er til å forstå, men koronaforkjemperne krever mer enn at man skal bry seg om andres helse. Alle skal være redde; nåde være den som går rundt fryktløs.
Like sikkert som at æille har et syskenbån på Gjøvik, er det at alle har en opprørt tante som påpeker at det vil straffe seg å være obsternasig; viruset utviser ingen barmhjertighet. Sett bort fra at dette er den samme tanten som hardnakket påstår enhver som ikke forsyner seg med tre porsjoner fyrstekake er anorektisk, så er det kun én ting å si til denne påstanden. Jo, friske mennesker blir syke fra tid til annen, både taksten og infarkt kan slå ned i et ungt menneskes liv, men er denne risikoen tilstrekkelig stor til å systematisk føre en hel befolkning inn i konstant helseangst?
Verre enn skremmende formaninger, er den angst som ingen kan se
Jeg har lenge undret meg over hvordan det kan ha seg at så få protesterer mot den uvørne politikken som føres i disse dager. Svaret synes langt på vei å være sosialt kontroll; fare for å krenke andre, og ikke minst skrekken for å bli latterliggjort, holder mang en frustrert sjel tilbake. Risikoen for å støte noen i sin egen omgangskrets som lever under redsel for viruset, veier sterkere enn det man har å vinne ved å komme med innsigelser mot maktens hodeløse forretninger. Men eftersom embetsverkets sosiale eksperimenter når stadig nye høyder, står det for undertegnede som et lite offer å fornærme noen sarte sjeler, for å kunne ta munnkurven av for å tale smittevernregimet midt imot.
Stadig nye og inngripende restriksjoner på alle fronter, er en påkjenning som efter hvert går ut over livskvalitet og livsutfoldelse for svært mange. Den underliggende uro og usikkerhet smitteverntiltakene har fremkalt i befolkningen, er en trussel mot folkehelsen langt større enn viruset selv. Er det én type kjeltringer som fortjener å bli uthengt ved alle landets middagsbord er det ikke naboene og kollegaene som forsøker så godt de kan å leve et fungerende liv, imøte med stadig endrede lovverk og reglement, men myndighetene som tar seg til rette og bedriver en ubegrunnet og vilkårlig smittevernpolitikk.
Lovens smutthull for dem uten helseangst
Forrige uke oppstod uenighet mellom helseminister Bent Høie og byrådslederen i Oslo. Staten ville i kjent stil stramme inn forbudet mot private forsamlinger ned fra ti til fem, mens byrådet på sin side var mer fokusert på å vinne «borgernes tillit». Men hvor tillitsvekkende er det at stat og kommune overhodet forsøker å regulere antall gjester i private hjem?
For å begynne med det åpenbare: Norske kommuner har ikke adgang til å legge ned forbud og påbud efter eget forgodtbefinnende. Enhver statlig myndighet må ha et adekvat rettsgrunnlag for å innskrenke borgernes livsførsel. Hva gjelder et forbud mot private forsamlinger på mer enn ti eller fem personer, er dette én av mange restriksjoner som kan følge av kommunale forskrifter hjemlet i den efter hvert så velkjente smittevernloven.
Smittevernloven § 4-1 første ledd gir kommunene adgang til, når det er nødvendig for å forebygge allmennfarlig sykdom, å legge ned «forbud mot møter og sammenkomster eller påbud om andre begrensninger i den sosiale omgangen overalt der mennesker er samlet».
Smittevernlovens bestemmelser er straffesanksjonert med en strafferamme opp til to års fengsel. Ved første øyekast kan det dermed se ut til at kommunene har sitt på det rene, og med en forskrift hjemlet i denne bestemmelsen, kan beordre politiet inn i våre hjem og straffesikte enhver som har et veltallig gjestebud. Det juridiske spørsmålet er imidlertid ikke fullt så avklart som maktapparatet forsøker å få oss til å tro.
Menneskerettighetene til tjeneste
Er det ubeleilig å utelate en overtallig onkel fra helgens planlagte sølvbryllup, men desto mer besværlig med to års fengselsopphold, er det kun én ting å gjøre, og det er å slå i bordet med alle kranglefanters velbrukte knep: menneskerettighetene.
Det å regulere og legge ned restriksjoner hva gjelder private anliggender som antall gjester fruen kan invitere, er ikke noe stat og kommune kan gjøre uten å følge de juridiske spillereglene. Privatlivets fred er en fundamental menneskerettighet som er vernet i menneskerettighetsloven, EMK art. 8. Menneskerettighetsloven har høyere rang enn annet ordinært lovverk i Norge. Skal menneskerettighetene settes til side, må flere vilkår være oppfylt. Retten til respekt for privatliv, kan kun fravikes foreligger det en klar lovhjemmel, og avviket må dessuten være både nødvendig og forholdsmessig.
Ordlyden «begrensninger i den sosiale omgangen overalt der mennesker er samlet», er ikke det man kan kalle en klar og presis ordlyd. At «private hjem» ikke er nevnt eksplisitt, taler mot å inkludere dette samlingsstedet. Selv om ordlyden i og for seg er vid nok til å omfavne den private sfære, taler menneskerettighetenes forrang mot en slik tolkning av smittevernloven.
Videre må forbudet være nødvendig og forholdsmessig. Dette vil blant annet si at målet virkelig ikke kan nåes på en mindre inngripende måte. Inngrepet må dessuten være tilstrekkelig begrunnet, og hvilke vurderinger som ligger til grunn må gjøres tilgjengelig.
Det springende punkt er om reguleringer av antall personer i private hjem fremstår som formålstjenlig og nødvendig med hensyn til den generelle smittesituasjonen og ikke minst i sett i sammenheng med øvrige smitteverntiltak. For tiden er det for eksempel i Oslo lov med forsamlinger på opp til 200 mennesker kan en-meters-regelen opprettholdes ved faste sitteplasser. En begrunnelse for å legge ned forbud på mer enn ti eller fem personer i privat regi, er at denne «meteren» ikke vil bli bevart.
Enhver som har beveget seg ut fra byråkratiets kvarterer vet meget vel at det ikke finnes ett eneste arrangement på hverken 200, 50 eller 11 personer hvor «meteren»blir fulgt. En-meters-regelen er forbeholdt innbydelser og festtaler. En tur på Kiwi eller i polkøen, er det som skal til for å slå fast at de færrest har begrep om hva en meter er. Hvor forholdsmessig er det i en situasjon hvor folk står i tette køer for å komme inn i puljer i butikker og lokaler, og nekte seks av de samme menneskene å spise aftensmat sammen hjemme i fred og fordragelighet?
Det neste spørsmålet er, er et slikt forbud nødvendig? At situasjonen er alvorlig og ute av kontroll er en sannhet med modifikasjoner. Antall smittede går angivelig opp, men tar man seg bryet med å lese mer enn de apokalyptiske overskriftene, og kaster et blikk på de harde fakta, får man straks beskjed om at endetiden ikke er snart forestående. Det er tidens tabu å stille disse spørsmålene, men er dette viruset alvorlig nok til å gjøre brutale inngrep i folks familie- og privatliv? Kan vi godta at myndighetene slår i blinde og forsøker seg frem med smitteverntiltak som innsnevrer vår handlefrihet på en så intimiderende og aggressiv måte? Svaret i henhold til menneskerettighetene, er et rungende nei.
Lovens forkortede arm
Men sett at undertegnede er en elendig jurist og at det ovenstående argumentet kan motbevises av et bedre, og at vi må ta utgangspunkt i at kommunene faktisk kan regulere våre hjem. Betyr det dermed at politiet kan bryte inn midt i forretten, har de fått tips om at det foregår brudd på smittevernreglene?
For det første har enhver myndighet og hver enkelt representant for det offentlige en selvstendig plikt til å både respektere og overholde konvensjonsbaserte og grunnlovfestede rettigheter: råder det så mye som tvil om de ulike påbud og forbud, kommune og stat nedlegger, har et svakt rettsgrunnlag, bør dermed enhver politibetjent frastå fra å håndheve reglene.
Det følger heller ingen direkte håndhevingsregler i smittevernloven § 4-1 som gir politiet adgang til å avvikle private festligheter. Skal politiet gjennomføre en slik operasjon, må dette dermed følge av politiloven selv.
Den nærliggende hjemmelen for et slikt inngrep er politiloven § 7 første ledd nr. 2, som gir politiet rettsgrunnlag for å «ivareta enkeltpersoner eller allmennhetens sikkerhet». Smittefare vil efter forholdene falle inn under denne bestemmelsen. Det følger imidlertid visse begrensninger med denne adgangen, i forarbeidene uttalt som «det må foreligge en kvalifisert risiko for at noen skal komme til å bli skadet». For at politiet skal gripe inn må faren altså være konkret og nært forestående i tid, og faren må ha et visst alvor over seg.
Oversatt til normal språkbruk vil dette si at politiet ikke kan gripe inn i et privat arrangement, hvis det ikke foreligger mistanke om at det befinner seg en smittet blant de tilstedeværende.
Uansett hvordan man juridisk vrir og vender på det: Er slekt og venner ellers friske og raske, kan helgens planlagte sølvbryllup kan gå som normalt uten fare for at deltakerne ender i kasjotten.
Kildeliste:
- Gröning, Luda, Husabø, Erling Johannes, Jacobsen, Jørn (2019) Frihet, forbrytelse og straff. Fagbokforlaget.
- https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1994-08-05-55
- https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-05-21-30
- https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1995-08-04-53
- Rettsdata.no
- https://juridika.no/innsikt/slik-kan-politiet-handheve-smittevernreglene-under-koronakrisen
