Hvilke partier kjemper for klassisk kultur? Du vil bli overrasket…

Publisert 30. august 2021 av

Snart er det valg og mange av våre lesere undrer seg sikkert over hvilket parti de kan avgi sin stemme til for å styrke den klassiske kulturens posisjon.

Hva er klassisk kultur? Det er maleri, skulptur, arkitektur og musikk som har grunnlag i humane tradisjoner fra antikken og renessansen. Klassisk kultur lever i beste velgående, dog ofte under radaren.

I Norge i dag er det samtidskunsten som nyter godt av de offentlige bevilgningene til kultur. Ser man derimot til land som Kina, har situasjonen tidvis vært annerledes. Der har det ofte vært de klassisk figurative malerne som har fått drahjelp fra staten, mens modernistene har blitt holdt utenfor.

Tatt de to motpolene Norge og Kina i betraktning, mener Sivilisasjonen at statens rolle på kulturfeltet ikke er pålitelig. Man får dessuten raskt en situasjon hvor kulturen blir ensrettet fordi staten, i kraft av sin størrelse, legger føringer for det som skapes. En slik situasjon blir forsterket av at kunstnere tilpasser seg for å få mer fra han ene som sitter med den store pengesekken.

Markedet er ikke feilfritt, men i motsetning til staten tar det hensyn til borgernes interesser, i stedet for å efterstrebe et virkelighetsfjernt ideal. Uavhengig av hva man tenker om statens rolle på kulturfeltet, mener vi at det er ansvarlig av de politiske partiene å ta et standpunkt til hva slags kultur de vil at Norge skal ha. Det er ikke realistisk å fjerne støtteordningene over natten, og derfor blir et hvert parti som går i regjering nødt til å ta stilling til hvordan midlene til kultur skal forvaltes.

Sivilisasjonens politiske panel (bestående av Adara S. Ryüm, Bork S. Nerdrum og Julie Brundtland) har gjennomgått programmene til alle partiene på stortinget, samt et par utfordrere under sperregrensen, for å klargjøre hva de mener om kultur og hvorvidt staten skal ha en rolle i kulturlivet.

Partiene blir vurdert fra én (★) til fem (★★★★★) stjerner. Halvstjerner (☆) vil også bli tildelt.

Dette mener de politiske partiene om kultur:


I sitt partiprogram skriver Høyre at de vil legge til rette for størst mulig frivillig engasjement i både idrett og kulturliv, og mener at alle skal kunne delta, uavhengig av bakgrunn og inntekt.

De argumenterer for ubyråkratiske støtteordninger og et enklere regelverk, samtidig som de fremhever at statlige midler til kultur har økt under deres siste regjeringsperiode.

I likhet med partiet Venstre ønsker Høyre å gi momskompensasjon til private givere. Tidlig i regjering innførte partiet gaveforsterkningsordningen innen kulturfeltet, som incentiverer at private givere sponser kultur.

Stortingsrepresentant Stefan Heggelund (H) har tatt til orde for at det bør bygges mer klassisk arkitektur — også før Arkitekturopprøret tok av på sosiale medier. Partiet har samtidig statsråder som Nicolai Astrup som har vært negativt innstilt til folkeoppropet for vakre omgivelser. 

I kjølvann av oppmerksomheten rundt Arkitekturopprøret har stortingsrepresentant Anna Molberg (H) tatt til orde for å bygge vakrere, med mindre glass og betong og større grad av harmoni og detaljer. Statsråd Astrup har satt ned et utvalg som skal jobbe med arkitektur, bokvalitet og nabolag. På Høyres landsmøte ble det vedtatt at partiet ønsker å «sette ned en kommisjon for å vurdere prinsipper og virkemidler for god by- og stedsutvikling, herunder arkitektur, estetikk og nabolagsutforming”.

Forøvrig gikk Høyre aktivt inn for byggingen av Lambda i Bjørviken.

Sivilisasjonens dom: ★★☆

Leser man kulturprogrammet til Høyre i sin helhet, får man inntrykk av at de sliter med uklar profil, samt at de er langt mer opptatt av idrett enn kultur. Dertil er det vanskelig å se hvordan ubyråkratiske støtteordninger og økte bevilgninger til kulturen ikke er annet enn et forsøk på å halvhjertet omfavne begge sider i politikken.

Oppsummerende har Høyre fått gjennomslag for flere tiltak som styrker konkurransen mellom staten og det private. Det er også flere sterke stemmer i Høyre som nylig har tatt til orde for klassisk arkitektur. Det var tross alt ikke mange år siden Oslo Høyre foreslo å bygge modernistiske glass-og-betong-bygg langs Akershus-kaien. Takk og lov ble det ikke noe av! Astrups arkitektur-utvalg høres ut som et godt initiativ, men består dessverre av få klassisk orienterte medlemmer, og trekker derfor partiet hverken opp eller ned.


Rødt skriver at de ønsker et rikt og mangfoldig kulturliv, men konstaterer samtidig at kultur er et offentlig ansvar. Kunst og kulturuttrykk har ifølge Rødt “en verdi i seg selv” og er ikke primært en vare i et marked.

De understreker likevel at statlig overstyring må unngås, samt at prinsippet om armlengdes avstand må styrkes for å ivareta den kunstneriske friheten. Senere skriver de at statlige støtteordninger til kunst bør styrkes og at faste ansettelser i kulturlivet skal økes der det er mulig.

Sivilisasjonens dom:

Først skriver Rødt at de er kritiske til statlig overstyring, derefter at de ønsker å styrke statlige støtteordninger. Med slike motstridende argumenter kan venstresidens fyrtårn se langt efter prinsippet om armlengdes avstand. Å si at kulturuttrykk ikke er en vare er å fjerne seg fra kulturhistorien hvor malerier, skulpturer o.l. har vært viktige handelsvarer. Dessuten forsterker partiet holdningen om å devaluere en tradisjon, nemlig den klassiske tradisjonen, som lever nesten utelukkende basert på markedet.


Kulturen skal speile mangfoldet i samfunnet, skriver Venstre og er klare på at de vil ha sterke kulturinstitusjoner.

Men ifølge Venstre skal kulturen likevel ha “flere ben å stå på”. Derfor vil de øke grensen på skattefradrag for private givere til frivillige organisasjoner.

Som kulturminister var Trine Skei Grande utslagsgivende for at Nasjonalgalleriet fortsatt skal anvendes til utstilling av maleri og skulptur.

Med hensyn til arkitektur har Venstre ved flere anledninger tatt til orde for at lokalbefolkningens stemme skal bli hørt i utbyggingssaker, og fremstiller seg som lokalbefolkningens venn. Det samme partiet fikk presset gjennom byggingen av det modernistiske Munch-museet i Bjørviken.

Foregående og nuværende kulturminister (begge representanter for Venstre) har neglisjert oppropet om at klassisk figurative malere ikke blir behandlet på lik linje med samtidskunstnere med hensyn til utsmykning i det offentlige rom.

Sivilisasjonens dom:

I partiprogrammet blir det mye flåsete prat om mangfold fra Venstre, som bevisst har kastet bort flere muligheter til å rette opp i de skjevfordelte støtteordningene som stadig går i favør modernismen. Skei Grande skal berømmes for at hun reddet Nasjonalgalleriet. Når det er sagt, er det som regel langt fra ord til handling fra dette partiet, som har gitt forsvinnende lite signaler om at de ønsker å gi plass til klassisk kultur i Norge.


Kultur og kunststøtte må gå til “ekte kunst”, skriver Demokratene i sitt kulturprogram, og utdyper at “kunst som får støtte av det offentlige må ha et minimum av kunstnerisk kvalitet, basert på formidlingsevne, kunstnerisk integritet og dyp fagkunnskap.”
Hva denne kvaliteten og fagkunnskapen går ut på spesifiseres ikke, men partiet gjør rede for hva de ikke vil bevilge statlig støtte: “kunst” som er infantil og primitiv, og som inkluderer kroppsvæsker og avføring. Det er forskjell på kunst og påfunn, skriver de, og understreker at konseptuell kunst “uten kunstnerisk verdi, som ingen forstår, kjøper eller nyter” ikke skal finansieres av skattebetalerne.

Videre skriver partiet at kulturrådet bærer preg av å være “et nepotistisk og lukket miljø, som belønner hverandre gjennom noe som ligner ren korrupsjon”.

Demokratene er også kritiske til bruken av penger som går til lovpålagt offentlig innkjøp av kunst, og gir inntrykk av at de ønsker å kanalisere en betydelig del av disse midlene annerledes.

Sivilisasjonens dom: ★★★★

Det er aktverdig at Demokratene er kritiske til både Kulturrådet og den betydelige pengebruken som går til offentlig innkjøp av kunst. I tillegg er de det eneste partiet som formelt klargjør hva som er god og dårlig kultur. Ved å omfavne “ekte kunst” synes de å implisere at de er positive til klassisk kultur, men nøyaktig hva de mener med “ekte kunst” bør presiseres nærmere.


Kunst og kultur med “høy nasjonal kvalitet” er mantraet til Senterpartiet, som sier de vil legge til rette for størst mulig frivillig engasjement i kulturlivet. 

Samtidig vil de, i likhet med Rødt, sette av én prosent av statsbudsjettet til kulturformål og har en lang liste med statlige tiltak som de ønsker å gjennomføre for å styrke forskjellige institusjoner — særlig filmbransjen og bibliotekene.

Med hensyn til klassisk arkitektur er det verdt å nevne at stortingsrepresentant Emilie Mehl (Sp) har vist begeistring for Arkitekturopprøret og at hun sendte følgende skriftlig spørsmål til kommunalministeren: «hvilke tiltak ser statsråden som kan styrke den klassiske arkitekturens posisjon i fremtiden?».

Ikke overraskende er Senterpartiet opptatt av å styrke kultur nær folk.

Sivilisasjonens dom: ★★

At de kjemper for frivillig engasjement i kulturlivet er bra, men Senterpartiet fortsetter å være et parti som ønsker en stat med stor innflydelse på kulturfeltet. De skriver at de vil ha “høy nasjonal kvalitet” på det som laves, uten å gå nærmere inn på hva dette innebærer, bortsett fra å koke suppe på klisjébegrepet “mangfold”.
Partiet skal likevel ha delvis skryt for Mehls initiativ for å sette klassisk arkitektur på agendaen.


Alle skal delta i et variert og likestilt kulturliv, skriver SV, som er særs opptatt av tiltak for å styrke kulturtilbudet hos barn og unge. 

De ønsker å øke Kulturrådets uavhengighet i forvaltning av Kulturfondet, innføre kulturmoms, samt utrede en oppdragsgiveravgift ved bestillingsoppdrag av “sjølstendige kunstnere”. Videre skriver de at de ønsker å styrke kunstnernes rettigheter, blant annet ved å styrke kildevernet. De vil også styrke NRK som offentlig eid allmennkringkaster og utvide deres redaksjonelle frihet.

De ønsker å opprette 500 nye kunstnerstipend og øke støtten betydelig til skuespiller- og danseralliansen og opprette lignende ordninger i samarbeid med aktørene på andre kunstfelt, for musikere, filmskapere, komponister og andre.

Sivilisasjonens dom:

Kongen over alle konger når det gjelder detaljstyring og offentlig finansiering av kulturlivet er utvilsomt SV, som har støtteordninger og avgifter til alt og alle. Som mange andre partier, erklærer de at målet for kulturpolitikken er “høy kvalitet”, men forklarer ikke dette med annet enn at de vil ha et “stort mangfold”. De ønsker å styrke Kulturrådets uavhengighet ved å øke den offentlige pengebevilgningen, og dermed ironisk nok gjøre Kulturrådet mer avhengig av staten.


KrF erklærer frivillighet og dugnadsånd i kulturen for hellig og mener at staten skal støtte frivillige lag og organisasjoner med mer penger, men ikke styre dem.

Avslutningsvis skriver de at det offentlige har en rolle i “å støtte opp under kulturlivet, både innenfor kunst, musikk, film, biblioteker og mediepolitik”.

Sivilisasjonens dom: ★★

Fokus på frivillighet er positivt, men dette er altfor kortfattet om kultur fra et såpass etablert parti som KrF og gjør at deres politikk på dette området ikke kommer tydelig frem.


Kortreiste kulturopplevelser og fokus på tiltak som innebærer lavt klima- og miljøavtrykk står i fokus når Miljøpartiet presenterer sitt kulturprogram. Partiet satser spesielt på kulturtilbud i skole og ønsker å sikre kulturarbeidere trygge arbeidsforhold.

De vil stille offentlige lokaler til disposisjon for kulturlivet, samt utvide utsmykkingsordningen for offentlige bygg til også å gjelde alle nye statlige samferdselsprosjekter.

Med hensyn til arkitektur har Rasmus Reinvang (MDG) sagt at han er positiv til Arkitekturopprøret og idéen om at man må bygge hus som skal stå i minst hundre år.

Ifølge partiprogrammet ønsker Miljøpartiet å stimulere til at statsstøttede kulturinstitusjoner og festivaler efterstreber økt mangfold og representativitet blant kunstnere som deltar i produksjoner og fremvisninger.

Det er verdt å nevne at i 2020 var det flere representanter for MDG som ønsket å fjerne klassiske statuer fra blant annet Karl Johan og plassere dem på museum, fordi monumentene angivelig hedret rasister.

Sivilisasjonens dom:

Typisk reglueringskåthet som vektlegger kjønnspolitikk og støtteordninger allevegne. Til tross for utspillet til Reinvang er det lite som tilsier at Miljøpartiet ønsker en betydelig retningsendring for hverken kulturen eller pengebruken, og sågar fremstår deres kulturpolitikk som konvensjonell. Med tanke på hvordan flere MDG-ere kastet seg på rivningsbølgen i 2020, sender dette et kraftig signal om deres holdning til klassisk kultur.


Bortsett fra offentlig støtte til aktiviteter for barn og unge, vil FrP legge ned både Kulturrådet og Norsk Filminstitutt slik at kultur i størst grad finansieres av publikum. Dertil vil de forenkle reglene for selvstendig næringsdrivende “kunstnere”.

I partiprogrammet skriver de følgende:
“Det er ingen politisk oppgave å avgjøre hva som er gode kulturuttrykk for eksempel gjennom offentlig støtte, men der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det viktig at pengene kommer folk flest til gode.”

Silje Hjemdal (FrP) har tidligere uttalt seg kritisk til Kulturrådets bruk av midler på kunstnere som eksempelvis spruter maling ut av anus.

Hun frontet initiativet sammen med Morten Wold (FrP) da partiet i 2019 inviterte klassisk figurative malere til Stortinget for å diskutere deres påstand om at de ble utestengt fra stipendordninger og offentlig utsmykning. Hjemdal fulgte opp denne saken ved å stille et skriftlige spørsmål til daværende kulturminister Trine Skei Grande (V) som benektet påstandene.

Mens de har sittet i regjering har FrP forsøkt å stanse byggingen av Lambda. De har også kuttet betydelig i offentlige midler til Kulturrådet som følge av avsløringene til Sløseriombudsmannen på facebook.

Sivilisasjonens dom: ★★★★

Det er svært positivt at FrP vil legge ned Kulturrådet og la kulturlivet styres av publikums interesser, samt at de har klart å kutte i bevilgningen til Kulturrådet. Med hensyn til klassisk kultur har de utvist velvilje og handlekraft ved flere anledninger og skiller seg dermed skarpt fra samtlige andre partier på Stortinget.

Når det er sagt er det kritikkverdig at partiet formelt ikke vil ta et standpunkt til hva som er god og dårlig kultur. Dette mener vi i Sivilisasjonen er ansvarsfraskrivelse fordi verdisyn er vel så relevant i kulturpolitikk som i for eksempel skatte- eller integreringspolitikk.


Appell hos publikum er slagordet til PDK, som skriver at kunst og kultur tilhører “det sivile samfunn og trives i den grad det finnes interesse hos publikum for det som skapes.” 

Videre mener partiet at offentlige midler kan stilles til rådighet for konkrete prosjekter innen musikk, billedkunst, teater, og andre nærmere definerte grener — med inntekter fra billetter eller i samarbeid med private aktører.

Sivilisasjonens dom: ★★★

PDKs kulturpolitikk kan minne om FrPs, men de kunne med fordel ha vært mer utfyllende ved for eksempel å redegjøre sitt ståsted når det gjelder Kulturrådets rolle og hvor mye penger staten skal bruke på offentlig utsmykning.


Kultur må enkelt og greit være basert på økonomisk frivillighet og personlig engasjement, mener Liberalistene. De erkjenner dog at statlig finansiert kultur må fases ut over tid, og de vil derfor opprette et fond som sikrer produksjon av TV og film på norsk, og tildele penger til ulike stiftelser som kan drive større institusjoner som operaen, nasjonale museer og teatre.

Sivilisasjonens dom: ★★★

Det er positivt at Liberalistene ønsker å liberalisere kulturfeltet, men med tanke på utfasingen (som kan bli en langdrektig prosess) er velgerne tjent med at partiet tydeliggjør hva slags kultur de ønsker for Norge. Idealpolitikk er én ting, realpolitikk en annen.


Alle skal ha tilgang til kultur, sier partiet som vil kjempe for likestilling og mangfold innen alle områder i kulturlivet, samt styrke kunstnernes levevilkår gjennom en kunstnerøkonomireform.

Noe overraskende går de lenger enn Høyre og Venstre ved å erklære at de vil ha full momskompensasjon for kultur og frivillighet. 

De vil også innføre regionale kulturfond, styrke museene med vekt på formidling og faglig utvikling, og gradvis øke kulturens andel av statsbudsjettet til én prosent.

Av historisk interesse har vi lyst til å fremheve den forhenværende kunnskapsministeren Gudmund Hærnes (Ap) som, til høylytte protester, utlyste professorater i klassisk maleri og skulptur ved Kunsthøgskolen på midten av 1990-tallet.

Sivilisasjonens dom: ★★

Full momskompensasjon til frivillige organisasjoner og private givere er et friskt pust fra Arbeiderpartiet, som tross alt har kjempet i årtier for et massivt byråkrati og reguleringer i markedet. Hærnes’ snart tredve år gamle initiativ gjør at Norges største parti slipper med skrekken i denne undersøkelsen. Arbeiderpartiet, byråkratiet og modernismen har tross alt blomstret hånd i hånd i snart et århundre og det er lite som tilsier at tiltak til fordel for klassisk kultur er annet enn særskilte, isolerte fenomener fra partiet som mer enn noen andre har definert det norske kulturlivet. 


Konklusjon

Skal man avgi sin stemme denne høsten i den klassiske kulturens navn, er det utvilsomt to partier som fortjener den: Fremskrittspartiet og Demokratene

Begge partiene har en lang vei å gå, men de har vist at de kjemper for en identitet som er mindre modernistisk ved å ta et visst standpunkt til hva som er god og dårlig kultur. I tillegg viser de interesse for å fremme et mer balansert kulturliv gjennom å kutte i statlige bevilgninger og dermed gjøre det private markedet mer konkurransedyktig.

Per dags dato er det allikevel ingen partier som formelt kjemper for klassisk kultur, men vi håper at noen vil vise handlekraft og fylle dette vakuumet i norsk politikk.

Gjengangeren vi har sett hos mange av de andre partiene er stor statlig innblanding og den flåsete praten om mangfold. Omtrent samtlige partier på stortinget sier noe sånt som at de ønsker et “rikt” og “mangfoldig” kulturliv.

Hvorfor er det slik at kultur skal være et felt hvor man ikke gir uttrykk for sine verdier? Tenk om man snakket på samme måte om skatt og avgifter: “Vi ønsker oss en rik og mangfoldig skattepolitikk”. En slik uttalelse kaller man på godt norsk ansvarsfraskrivelse.

Det er rett og rimelig overfor velgerne at de politiske partiene klargjør sitt synspunkt på kultur. Skal den være modernistisk, teknokratisk, klassisk, eller folklorisk?

Mangfoldig er kulturen kun i retorikken. Klassisk kultur blir i forsvinnende grad lært bort i skolen og klassisk figurative malere får så og si aldri stipendier eller offentlige utsmykningsoppdrag, for å nevne to eksempler. 

Sakens kjerne er at ethvert politisk parti legger føringer for kulturen når de forvalter de offentlige midlene. Det er lett for partier som SV å si at de ønsker mangfold og å opprettholde prinsippet om armlengdes avstand mellom for eksempel Kulturrådet og politikere, når omtrent hele rådet består av meningsfeller fra akademia.

Ønsker man å oppleve mer klassisk skulptur og maleri i det offentlige, fremtredende nye byggeprosjekter i klassisk stil, og en styrket posisjon for den klassiske musikken, så må man avgi stemmen sin med årvåkne øyne.

Godt valg, hilsen oss i Sivilisasjonens politiske panel.

NB! Beskrivelsen og rangeringen av Høyre ble oppdatert 1. september 2021, etter innsendt innspill med tilføyende informasjon om Høyres engasjement innen klassisk arkitektur. Dette gav Høyre en halv stjerne mer.

* Se for deg følgende: Det er en helt vanlig morgen, og du våkner opp i din egen seng. Akkurat ...
Skulptørens lykke kommer av den mentale kampen det er å oppnå et resultat man ikke trodde var mulig, ifølge skulptør ...
Woody Allens nyeste film «Rifkin’s Festival» handler om et par som blir forelsket når de besøker San Sebastian filmfestival - ...