Smarttelefonen er blitt en smokk for voksne. De så og si suger på den hele tiden for å holde seg stimulert, samtidig får de ingenting ut av den og den gjør dem ute av stand til konversasjon.
Jeg har selv en fem måneder gammel sønn som er omtrent like avhengig av smokken som andre er av leketøystelefoner. Direkte oversatt heter smokken meget passende «passifiserer» på engelsk. Den har skapt husfred i mange hjem siden den ble oppfunnet, og er sånn sett ikke rent ulik smarttelefonen, som jeg vil påstå har avverget flere revolusjoner i Vesten i senere tid.
Jeg klandrer ikke min sønn for å bruke smokk, ei heller de voksne. Alle trenger en sutteklut i ny og ne. Det jeg reagerer på er at smarttelefonen er blitt noe man kan fiske opp fra lommen og «sutte på» til enhver tid i andres påsyn.
Her forleden hadde jeg gjester på besøk som klamret seg fast til den sorte tingest som om det var et livsorgan de holdt mellom hendene. Forsøkte jeg å innlede til en samtale, ble de tause, fikk panikk og flyktet ned i telefonen. På denne måten «suttet» de seg gjennom hele oppholdet og tok selvfølgelig et drøss av babybilder som skulle sendes kloden rundt.
Kunsten å konversere har forsvunnet fra den allmenne dannelse. Dette skyldes ikke kun telefonen, men den har forverret situasjonen betraktelig.
For noen år siden besøkte jeg klubbhuset til en motorsykkelgjeng her i distriktet. Før man fikk lov til å gå inn i forsamlingslokalet måtte man legge fra seg telefonen i en kasse utenfor døren. De som allikevel klarte å smugle den med seg fikk tilsnakk når dette ble oppdaget. Med vafler og kaffe satt latteren løst og alle var til stede mentalt.
I senere tid har jeg reflektert over denne opplevelsen og innsett at et slikt telefonforbud har mye for seg. En ting er at lignende tiltak er blitt tatt i bruk på skoler for å få skikk på barn og unge, men det er likeså mye et problem blant voksne. Folk er blitt så avdannede og ustyrlige at man er nødt til å ta grep for å finne tilbake til den gode samtale.
Det er noe som heter å pille navlelo i enerom. Ingen andre har glede av dine lodotter eller brorparten av din telefonbruk.
Det kan være skummelt å ikke kunne ty til «smokken» når tausheten oppstår eller samtalen ledes inn på et emne man selv ikke har greie på. Da er det en fordel å være opplest på historie og klassikerne fra litteraturen.
Et menneske som kan kunsten å konversere er et generøst menneske, til stor glede for alle i hans nærvær.
