Hvor har de vært de tre siste år? De som hadde i oppgave å holde stand på samfunnets sidelinje, de som til alle tider har skrattet av de grådige, fnyst av de lydige, de som i generasjoner har drukket de prektiges skål bak deres rygg. La noen merke til at under koronanedstengingene så var de brysomme «kunstnere» borte, og at alt som var å høre i deres sted var maktens ekko og et rop etter gryn?
En eldgammel orden av uorden
Som refsere av nesegrus autoritetstro og folkefiendtlig overtro, har frittalende forfattere og vidløftige linedansere til alle tider vært til bry for makthaverne. Denne utfordringen har autoritære krefter stort sett løst på én av to måter: enten har de kneblet og sensurert det skapende mennesket, eller så har de betalt det og brukt dets talenter i henhold til egen agenda.
Og slik skal det fortsatt være. Ifølge offentlige budsjett- og programerklæringer, skal vi i vår «moderne» verden bevare denne eldgamle tradisjon. Vi skal holde oss med en samfunnsklasse hvis oppgave er å kritisere etablerte sannheter og rådende politikk. Det er politisk vedtatt at den «kunst» som produseres i vår samtid skal være rebelsk og avslørende til det ubehagelige. Det er maktstrukturer og menneskets svake punkter som skal frem i lyset. For å kunne skape den slags verker, er det antatt at «kunstnere» må støttes av det offentlige. Dette alt å dømme fordi de ellers ville skapt verker som ikke var fullt så «samfunnskritiske og dagsaktuelle» som de politikerne etterspør.
De er således ikke gitt noen ring oppgave, «kunstnerne», ansvarlige som de er for å varsle om politisk populisme og maktmisbruk. For å være på den sikre side, for å helgardere oss mot at våre etiske grunnvoller, verdier som menneskeverd, individets autonomi og åpenhet, skal bli truet, har vi de siste årene holdt oss med rundt 23 000 «kunstnere» i dette landet.
Så kom de, prøvelsene i 2020
I motsetning til vårt nasjonale helsevesen, var kulturfronten derfor vel beredt på enhver påkjenning. Lite hadde imidlertid de 23 250 å stille opp med i møtet med massepsykosen.
Hvor var den frihetssøkende og avslørende «kunstner» når samfunnet trengte ham som mest, når rettssikkerhet og menneskeverd ble satt til side i «folkehelsens navn»? Hvor var alle de som ellers synes det er viktig å «konfrontere», når det endelig hadde en reell kamp å kjempe? Man kan spørre seg hvorfor teatrene uten å mukke fulgte skandaløse forskrifter, som påbød dem å ta sesongens program av plakaten. Hvordan kan folk som får betalt for å «tenke utenfor boksen» godta to år med føre-var-politikk? Hvordan kan man med selvrespekt kalle seg rebelsk og samfunnskritisk, når alt man gjør er finne seg i maktmisbruk og svada? Hvorfor sa de ikke, alle som en, pokker ta dette sirkuset, the show must go on, vi spiller, maler og dreier for åpne hus – kom den som våger!
«Kunstner», setter du skapertrang og autonomi over trygghet, frasi deg statsstøtten
Å kritisere sløseriet Staten tillater seg på vår alles bekostning, tar Sløseriombudsmannen seg utmerket av. De statlige inngreps normative effekt på kulturlivet, har Jan-Ove Tuv opplyst oss om – og det han formidler er til ettertanke. Det virkelig monumentale moralske dilemma ved statsstøttet kunst og kultur, er derimot om det er etisk forsvarlig av politikerne å la «kunstnere» ha et sugerør inn i statskassen, når «kunsten» er blitt et talerør for den til enhver tid rådende politiske agenda.
Man kan rett ut spørre seg om vi i et fritt demokrati har interesse av et sivilt korps av krukkemakere, silketrykkere og nikkedukker som etter litt lommepenger støtter opp om sin velgjørers gjerninger – samme hva velgjører finner på. Samme om han sperrer dem inne og nekter dem å skape sine verker.
Vi naive trodde at «kunstneren» ikke hadde noe valg, at samme hva så måtte han leve ut sin skapertrang – at han ikke lot seg stoppe av en eneste kraft i verden. Den gang ei. Han er enkel å stoppe, man skrur bare av pengekranen og den blir knust.
Jeg maa, jeg maa, saa byder mig en Stemme,
i Sjælens Dyb, og jeg vil følge den; –
jeg føler Kraft og Mod til noget bedre,
til noget Høiere end dette Liv –
en Række kun af tøilesløse Glæder! –
Nei, nei, de fyldestgjør’ ei Hjertets Trang!
– Jeg sværmer vildt; kuns Glemsel er min Higen,
det er forbi! mit Liv har intet Maal!
(– Henrik Ibsen i Catalia 1850)
